Slaget i Dynekilen den under den store nordiske krig er et av de mest kjente slagene i norgeshistorien og kanskje det mest berømte sjøslaget i den norske militærhistorien. Under slaget ledet en av Danmark-Norges største sjøhelter, Tordenskjold, en innenskjærs eskadre til en svensk transportflåtes ankerplass i Dynekilen. Der klarte Tordenskjold å tilintetgjøre transportbåtene sammen med eskorten på 13 til 15 krigsskip. Dette slaget førte til at kong Karl XII av Sverige måtte oppgi sitt første felttog i Norge.
Bakgrunn Den 28. oktober 1709 erklærte Danmark-Norges konge, Frederik IV, krig mot Sverige. Krigserklæringen kom etter svenskenes nederlag i slaget ved Poltava, da det gamle angrepsforbundet fra 1699 var gjenreist mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen og Russland. Krigen mot svenskene var et revansjelystent forsøk på å gjenerobre områdene som Danmark-Norge hadde vært nødt å avstå ved freden i Roskilde i 1658. Svenskene klarte likevel, tross sitt militære nederlag ved Poltava og fraværet av Karl XII, å vinne slaget ved Helsingborg. Videre klarte de å holde på de tyske besittelsene omkring Stralsund. Likevel var overmakten så stor at det ikke var håp for svenskene om å vinne krigen uten å måtte avstå store områder, enda Karl XII, også kjent som Krigerkongen, var kategorisk imot en slik fredsslutning. Etter at Karl XII var tilbake i Sverige den 24. desember 1715, etter Stralsunds fall, var håpet om fred voksende hos den svenske befolkningen.
Men Karl XII ville heller slåss, i et desperat håp om å få reddet noe av den svenske stormakten. Han rettet fokus mot det han mente var det svake leddet i alliansen, Danmark-Norge. Strategien hans var å vinne en militær seier over Danmark-Norge, og slik tvinge fram en separat fred, slik som i krigen i 1700. Karl XIIs strategi var å splitte sine motstandere og nedkjempe disse enkeltvis. Dette synet på krigerkongens militærtaktikk ved begynnelsen av året 1716 virker mest plausibel, med tanke på at han var en formidabel taktiker, men bare en middels god strateg.
Først hadde Karl XII, med en hær på 40 000 soldater i ryggen, tenkt å gå mot Danmark, over isen mellom Skåne og Sjælland. Men en sterk storm brøt opp isen i Øresund januar 1716. Den 27. februar 1716 brøt Karl XII opp fra sitt hovedkvarter i Ystad, og satte kurs nordover med en ny, hastig lagt slagplan. Han måtte søke det ønskete resultatet i en annen retning, nemlig i Norge.
Den 8. mars 1716 startet svenskene 1716-felttoget eller det første norgesfelttoget, da krigerkongen, i spissen for 3000 svenske soldater, krysset den norske grensen ved Östervallskog i Värmland. Karl XIIs plan var et lynangrep i to separate raid med henholdsvis 3000 mann under hans egen ledelse mot Christiania fra øst, og 4000 mann under generalløytnant Carl Gustav Mörner fra sørøst forbi Halden i en knipetangsmanøver omkring den viktige Akershus festning.
Men krigsplanen sto seg ikke mot kontakten med fienden og de uforutsette problemene som oppsto. Trefningen i Høland varslet det norske forsvaret, som ble reddet av et uventet voldsomt snøvær. Snøværet stanset Karl XII i hele tre dager. Denne forsinkelsen reddet ikke bare det norske forsvaret, men ødela også overraskelsesmomentet i framrykkingen mot Christiania, der terrenget ga forsvarerne fordel.
Etter flere forsøk på å ta Akershus festning, som ikke lyktes fordi svenskene ikke hadde godt nok artilleri til å bryte skansene, kunne ikke den svenske kongen bli værende i Christiania lenger. Med vårløsningen kom en dansk-norsk transportflåte fra Danmark med ca. 4000 kamperfarne soldater. Fredrikstad og Halden var under norsk kontroll, og forbindelseslinjene med Sverige kunne ikke opprettholdes etter at Moss falt som befestning.(Se Det første slaget om Moss og Det andre slaget om Moss). Karl XII så ikke noen annen utvei enn å trekke seg tilbake over Glomma.
Karl XII innså viktigheten av å sikre forbindelseslinjene mellom seg og Sverige, hvis han skulle kunne fortsette felttoget og underlegge seg Norge, eller i det minste sikre seg de norske områdene øst for Glomma. Han forsto tidlig at han måtte erobre Halden med Fredriksten festning, og hadde allerede den 19. mars 1716 sendt ordre til Göteborg om å føre tungt artilleri til Fredriksten sjøveien.
De svenske troppene som rykket frem over land tidlig i 1716 kunne ikke transportere tungt artilleri. Det ville ha sinket styrkene enda mer. Men det artilleriet som kom fra Göteborg stoppet opp, fordi den norske Nordsjøeskadren hadde sperret veien nordover så snart isen gikk på vårparten. Svenskene fant en sikker ankerplass lenger sørøst, men landeveiene midt i vårløsningen var ufremkommelige for det tunge utstyret. Mens skipene med det viktige beleiringsartilleriet i lasten slet seg fram mot Halden, led Karl XII et smertelig nederlag under slaget om Halden den 4. juli 1716.
Etter nederlaget den 4. juli besluttet Karl XII seg for å vente på det viktige artilleriet. Han hadde nylig gitt ordre om å losse utstyret fra frakteskutene til flytebroen på Svinesund, for så å ta dem landeveien til hovedkvarteret på Torpum. Men den 8. juli, ved middagstid, kunne Karl XII høre en sterk kanontorden fra sør.
Sjøkrigen våren 1716 Passende nok startet den dansk-norske delen av sjøkrigen året 1716 ved at den berømte og dristige kaptein Peter Wessel ble adlet av danskekongen under navnet Tordenskjold den 24. februar 1716 i København. Samme dag ga kongen den unge kapteinen ordre om å gjøre fregatten sin, «Hvite Ørn», klar for å frakte brev og instrukser til Norge.
Litt senere utnevnte danskekongen den dyktige viseadmiral Christian Carl Gabel til sjef for Nordsjøeskadren på sju linjeskip, seks fregatter, fem snauer, og også den norske skjærgårdsflåten. Kong Frederik IV kjente Karl XIIs hensikter, og fikk sine anelser bekreftet i et brev fra Norge i midten av mars 1716. Kongen sendte et brev tilbake den 14. mars, hvor han lovet å opprettholde forbindelsen mellom Danmark og Norge. Kongen forberedte kort etterpå en forsterkning, under ledelse av den dyktige Gabel.
Fra Fladstrand dro viseadmiral Gabel med sin eskadre den 12. april 1716. Eskadren besto av ca. 4000 mann i to regimenter. Etter bare fem dager nådde Gabel og hans menn Fredrikstad, der de steg i land i forkant av det andre slaget om Moss. Den 6. april hadde Tordenskjold fraktet offiserene til Holmestrand for at de skulle slutte seg til generalløytnant Barthold Heinrich Lützow, som ledet forsvaret av Norge. Gabel deltok under det andre slaget om Moss den 25. april ved å ta stilling mellom Kambo og Moss med styrkene sine, mot et mulig svensk angrep fra nord.
Gabel sendte Tordenskjold til København for å hente nærmere instrukser, sammen med et brev datert 19. april, hvor han skriver at det er behov for en sjøstyrke for innenskjærs krigføring. Gabel hadde nemlig i Norge fått rapport om en svensk flåtestyrke som hadde forlatt Göteborg den 15. april. Kontreadmiral Olof Strömstierna hadde etter ordre fra Karl XII forberedt en flåte. Men Strömstierna var realistisk nok til å innse behovet for sikker ferd langs Bohuslän-kysten, og derfor brukte han grunne fartøyer; mindre frakteskuter og strømbåter. Med en slik innenskjærs flåte kunne han unngå dansk-norske krigsskip, som stakk for dypt til å gå innenskjærs.
Tordenskjold kom raskt tilbake til Norge, etter en dramatisk seilas til København, skildret av en svensk fange, Carl von Roland. Tordenskjold sluttet seg til den utpekte avdelingen som skulle krysse langs kysten fra basen i Larkollen for å lete etter Strömstierna og sperre veien til Svinesund. Den 1. mai 1716, ved øya Styrsö, fant Tordenskjold en svensk avdeling med flere krigsskip, trolig med stykkprammen Stenbocken. Trefningen ved Styrsö i skjærgården endte med at «Hvite Ørn» fikk to grunnskudd, og at den svenske transportflåten måtte vende om. Med skip som stakk altfor dypt, kunne ikke de dansk-norske styrkene forfølge svenskene, som hadde med seg galeier som hadde skyts med opptil 36-pundskaliber.
Trefningen ved Styrsö gjorde at Strömstierna ikke kunne fortsette nordover. Bare dager før trefningen hadde han funnet en passende ankerplass i Dynekilen, og ville derfor ikke våge seg nærmere Svinesund. Men ved ankomsten tidlig i mai var det midt i vårløsningen og veiene over land var i dårlig forfatning. Dessuten måtte en flytebro settes i stand, og det arbeidet tok flere dager. Det kan være at de store styrkeforflytningene under general Delvig mai til juni 1716 bidro til at planene om å losse artilleriet ble forsinket.
Det, og mer, må ha ført til at Strömstierna besluttet seg for å snu, for å vente i Göteborg på sommeren og tørre veier. Derfor ble ikke den svenske transportflåten forsterket med flere skip i Dynekilen før den 5. juli 1716. Trefningen ved Styrsö kan ha spilt en større rolle enn før antatt.
Brevene Med såpass god tid på seg, kunne Gabel og Tordenskjold dra lærdom av erfaringene ved Styrsö. De forsto behovet for spesialfartøyer for innenskjærs krigføring, båter som kunne bevege seg i grunne farvann. Mens en konvoi fra Stavern samlet seg, dro Tordenskjold i mai til Christiania, der han tok kontakt med overkommandoen. Der underrettet han ledelsen om at svenskenes flytebro måtte ødelegges, og at han selv ville hente flere soldater i Fladstrand. Soldatene hadde kommet dit fra København. Dette ledet til angrepet i Svinesund 2. juni 1716, som gikk galt for Danmark-Norge.
Den samme dagen hadde Tordenskjold vært i Fladstrand, og innen 8. juni kom han til København og tok kontakt med sin venn generaladmiral Ulrik C. Gyldenløve. Tordenskjold ba om å bli eskadresjef for en rekke grunne fartøyer. Med dem ville han forsere Svinesund og bringe forsyninger med proviant til den innestengte Fredriksten festning. Han gjorde også Gyldenløve oppmerksom på trusselen som den svenske eskadren med galeiene representerte, og ville gjerne angripe dem snarest. Det var avgjørende at Tordenskjold tok dette opp med den militære ledelsen i København. Hvis brevet fra Gabel datert den 6. juni bare nådde fram til kongen, kunne det skape en farlig lang utsettelse, dersom den eneveldige kongen ikke fattet en rask nok avgjørelse i saken.
Admiral Christen Thomesen Sehesteds eskadre av grunne fartøyer fra farvannet ved Rügen i 1714, lå i København. Denne eskadren kunne settes i stand, og admiralitetet oppnevnte Tordenskjold til eskadresjef den 13. juni 1716. Han fikk ordre om å ruste ut to fregatter, det større skytsskipet (større stykkpram) «Hjelperen», en stykkpram og tre galeier, for så å slutte seg til viseadmiral Gabel i Larkollen. Det var da kommet et nytt brev fra Gabel, som historisk sett er kontroversielt.
Gabels brev til kongen datert den 13. juni forklare kort at Gabel planla et angrep på Dynekilen, som han skal ha beskrevet som «en af deres havne», men den svenske transportflåten hadde ikke kommet dit ved det tidspunktet. Brevets innhold var vagt, men det kan ha vært et uttrykk for forbehold. Dynekilen var en naturlig havn som ga god beskyttelse, og det kunne ligge engelske og nederlandske handelsskip der også. Kanskje ville Gabel unngå diplomatiske forviklinger om han kom i skade for å ødelegge noen av disse skipene sammen med de svenske. Et annet brev fra Gabel forsterker dette inntrykket. Der understreket han behovet for å undersøke forholdene i forveien.
Tordenskjold kom til Norge i troen på at den svenske transportflåten, som hadde unngått dem så lenge, kunne ha kommet seg inn i Dynekilen. Stedet var svært passende for å unngå å bli oppdaget og angrepet. I et brev til kongen den 21. juni, etter at Tordenskjolds eskadre nesten var ferdig utrustet, skriver han at han tror Strömstierna har kommet til Dynekilen, og at han vil se etter svenskene der.
Forspillet