Audrey Kathleen Hepburn (født Ruston; 1929–1993) var en britisk skuespiller, modell, danser og filantrop. Hepburn var aktiv i Hollywoods gullalder i 1950- og 1960-årene og har etablert seg som et ikon i flere medier. I 1999 ble hun kåret til tidenes tredje viktigste kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Hun tilbrakte oppveksten i Belgia, England og Nederland. I Amsterdam studerte hun ballett før hun flyttet til London i 1948 for å fortsette utdanningen der. Hun opptrådte senere som korpike for flere oppsetninger på West End. Hepburn ønsket helst å bli ballettdanser.
Hepburn startet skuespillerkarrièren med små roller i flere filmer, før hun fikk hovedrollen i teaterstykket Gigi på Broadway i 1951. Gjennombruddet kom da hun spilte hovedrollen i den romantiske komedien Prinsesse på vift (1953). Hepburn ble den første skuespillerinnen som vant Oscar, Golden Globe og BAFTA-prisen for én enkelt rolle. Hun vant også Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen i teaterstykket Undine (1954). De neste årene hadde Hepburn suksess med filmer som Sabrina (1954), Nonnens historie (1959), Frokost hos Tiffanys (1961), Charade – Hvem svindler hvem? (1963), My Fair Lady (1964) og Alliert med mørket (1967), og hun vant flere priser for disse rollene. Hun vant blant annet tre BAFTA-priser for beste britiske kvinnelige hovedrolle. Hepburn er blant de få personer som har vunnet de fire store bransjeprisene i USA (Emmy, Grammy, Oscar og Tony). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og ble belønnet med en Cecil B. DeMille Award, en Lifetime Achievement Award fra BAFTA-akademiet, en Screen Actors Guild Life Achievement Award og en æres-Tony.
Etter at hun avsluttet filmkarrièren arbeidet hun som goodwillambassadør for UNICEF. Hun hadde arbeidet for organisasjonen siden 1952, og i perioden fra 1988 til 1993 arbeidet hun i noen av de fattigste landene i Afrika, Sør-Amerika og Asia. I 1992 ble Hepburn tildelt Presidentens frihetsmedalje for arbeidet med UNICEF og i 1993 ble hun også belønnet med en Jean Hersholt Humanitarian Award. Skuespilleren døde av magekreft i januar 1993, 63 år gammel.
Hun var 170 cm høy og veide 50 kg som voksen (størrelse 42-43 i sko). Hun var svært slank og relativt høy etter 1950-tallets standard i Hollywood.
Barndom og oppvekst 1929–1938: Familie og tidlig barndom Audrey Kathleen van Heemstra Ruston ble født 4. mai 1929 i Ixelles, en tospråklig kommune i Brussel i Belgia. Faren Joseph Victor Anthony Ruston (1889–1980) var britisk, og ble født i Úžice i Böhmen i Østerrike-Ungarn. Han la senere til Hepburn i etternavnet fordi han trodde han var en fjern slektning av James Hepburn, Maria Stuarts tredje ektefelle. Audrey Hepburn var født britisk statsborger gjennom sin far og hun gikk som barn på skole i England. Audrey Hepburns mor Ella van Heemstra (1900–1984) var en nederlandsk baronesse. Britiske myndigheter regnet moren som britisk statsborger. Hun var datteren til Aarnoud van Heemstra, som var borgermester i Arnhem fra 1910 til 1920. Han var også guvernør i Surinam i Sør-Amerika, da en nederlandsk koloni, fra 1921 til 1928. Både Ruston og van Heemstra hadde vært gift tidligere, og Ella hadde to sønner fra sitt ekteskap.
Hepburns foreldre giftet seg 7. september 1926 i Jakarta i Nederlandsk India (dagens Indonesia). På den tiden arbeidet Ruston for et handelsselskap. Etter bryllupet flyttet paret til Europa, hvor han arbeidet for et låneselskap. Etter et år i London dro de til Brussel for at han skulle åpne et avdelingskontor. Hepburn levde et ganske beskyttet liv og dro frem og tilbake mellom familiens eiendommer i Nederland og Belgia, samt vinterskole i England. De bosatte seg til slutt i den belgiske kommunen Linkebeek i 1932.
Hepburns far ble stadig mer fraværende og begynte etter hvert å vise interesse for fascistisk politikk. I 1935 forlot han familien uten forvarsel, og Hepburn har senere sagt at dette gjorde uutslettelig inntrykk på henne. Senere tok Hepburns mor med seg Hepburn og hennes halvbrødre tilbake til eiendommen i Arnhem, og morens søknad om skilsmisse ble innvilget. Hepburn gikk deretter på en privatskole i Elham i det engelske grevskapet Kent. Hun gjenopptok kontakten med faren i 1960-årene da ektefellen Mel Ferrer sporet han opp i Dublin. Hepburn forsørget faren sin til han døde i 1980. (, , ) Besøkt 11. februar 2017.
1939–1945: Krigsårene Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland i september 1939 og andre verdenskrig brøt ut, dro Hepburn sammen med moren og halvbrødrene sine tilbake til Arnhem i håp om at Nederland skulle holde seg nøytralt, som under første verdenskrig. Søskenflokken gikk på en liten skole i Arnhem mens krigen pågikk, og fra 1941 fortsatte Hepburn ballettreningen hos de Arnhemse Muziekschool. Da Nederland ble okkupert av Tyskland i 1940, gikk Hepburn under navnet Edda van Heemstra. Hepburns mor var redd Audrey-navnet kunne indikere datterens engelske herkomst, som kunne føre til internering eller deportasjon. Audrey unngikk å snakke engelsk offentlig. Hun var vitne til at jødene i Nederland, både nederlandske borgere og flyktninger fra Tyskland, ble deportert i kuvogner til konsentrasjons- og utryddelsesleirer. Faren var i Storbritannia under krigen og ble som en kjent nazi-sympatisør internert uten dom først i et par år i fengsel i London og deretter i en leir på Isle of Man. Moren sympatiserte med nazistene og deltok i partidagene i Nürnberg i 1935 og skrev begeistret om dette i The Blackshirt, avisen utgitt av British Union of Fascists. Ella van Heemstra møtte personlig Hitler. Moren skiftet helt syn på nazistene (etter at svogeren Otto van Limburg Stirum ble henrettet og flere jødiske venner ble deportert) og gikk over til å støtte motstandsbevegelsen. Etter krigen ble Ella van Heemstra gransket i Nederland for sine nazisympatier. Fra våren 1944 medvirket Hepburn i undergrunnsarbeid. I forbindelse med bombingen i 1944 bidro hun med mat, beskjeder og annen hjelp til allierte flyvere skutt ned over Nederland.
Krigsårene påvirket familien; Hepburns onkel Otto van Limburg Stirum ble blant annet arrestert og henrettet av Gestapo. De forskjellige hendelsene Hepburn var vitne til under krigen gjorde inntrykk: «I stunder som denne lærer du om død, savn og fare, som gjør at du verdsetter trygghet og hvor raskt det kan forandre seg. Du lærer deg å være seriøs om det som betyr noe.» Etter de alliertes invasjon i Normandie i juni 1944 ble levevilkårene i Nederland tøffere, og Arnhem ble totalskadd etter Arnhem-operasjonen i september 1944. Den nederlandske befolkningen gikk inn i en periode med hungersnød, og Hepburn pådro seg flere sykdommer på grunn av feilernæring. Flere av familiens eiendommer ble ødelagt, og Hepburns mor bestemte seg for å flytte til Amsterdam da krigen endte. Familien var ikke velstående.
Karrière som skuespiller 1945–1952: Filmroller og Broadway-debut med Gigi Hepburn fortsatte ballettstudiene i Amsterdam under Sonia Gaskell, en fremtredende skikkelse i nederlandsk ballett, og den russiske ballettlæreren Olga Tarassova. En dag fikk danseskolen som Hepburn gikk på besøk av den nederlandske filmregissøren Charles Huguenot van der Linden. Han var på utkikk etter en ung jente som kunne spille en flyvertinne i sin nyeste film Nederlands in zeven lessen. Hepburn fikk rollen. Senere flyttet hun til London for å studere ballett med Marie Rambert på Rambert School of Ballet, som da lå i Notting Hill. Rambert fortalte Hepburn at hun ikke hadde god nok kroppsbygning til å bli en førstedanserinne, og at hun heller burde satse på en karrière som andredanserinne. Hepburn ville da heller prøve seg som skuespiller. Hun bestemte seg etter hvert for å fjerne «Ruston» fra etternavnet, og hun skulle nå hete «Audrey Hepburn». På fritiden begynte hun å gå på opptaksprøver for West End-musikaler. Hepburn var korpike i den britiske oppsetningen av Broadway-musikalen High Button Shoes i 1948 og fikk en rolle i Cecil Landeaus revy Sauce Tartare i 1949. Hun spilte også i oppfølgeren Sauce Piquante, som hadde première på West End 27. april 1950.
Landeau oppfordret Hepburn til å prøve seg som skuespiller. Hun ble lært opp i talekunst av karakterskuespilleren Felix Aylmer, og ifølge biograf Ian Woodward ble Hepburns polerte talemåte ett av skuespillerens mest «karakteristiske kjennetegn». Filmregissøren Mario Zampi og manusforfatteren Michael Pertwee tilbød Hepburn en av hovedrollene i komedien Latter i paradis, men hun takket nei fordi hun hadde andre forpliktelser. Hun fikk likevel en mindre rolle som en pike som selger sigaretter. Hun ble etter hvert tilbudt en kontrakt med filmselskapet Associated British Picture Corporation. I 1951 hadde Hepburn små roller i komediene One Wild Oat, Stokkete ekteskap og Jeg stjal en million. Hun fikk senere en større birolle i Thorold Dickinsons dramafilm Secret People i 1952, om to søstre som motvillig blir involvert i attentatsplaner. Hepburn spilte ballettdanseren Nora Brentano i filmen, en av de to søstrene.
Hepburns neste filmrolle var som en bortskjemt skuespiller i komedien Monte Carlo Baby i 1952. Under innspillingen av filmen i Monte Carlo ble hun oppdaget av den franske forfatteren Sidonie-Gabrielle Colette, som bestemte seg for å gi Hepburn hovedrollen i Broadway-skuespillet Gigi, basert på hennes kortroman Gigi. Teaterstykket hadde urpremière i Fulton Theatre 24. november 1951. Selv om stykket fikk blandet kritikk, ble Hepburn rost for sin rolletolkning. Henry P. Murdoch fra The Philadelphia Inquirer skrev at hennes «fantastisk spenstige rolleskildring» etablerer henne som «en skuespiller på øverste hylle», mens The New York Times kalte Hepburn «en ung skuespiller med sjarm, ærlighet og talent». Hun vant en Theatre World Award for arbeidet.
1953–1957: Gjennombrudd med Prinsesse på vift mini|Hepburn og Gregory Peck i Prinsesse på vift (1953). mini|Hepburn i Sabrina (1954).
Hepburns første hovedrolle var i William Wylers romantiske komedie Prinsesse på vift i 1953. Hun spilte Ann, en ung og frustrert prinsesse som ønsker å se verden. En natt mens hun besøker Roma, smyger hun seg ut av soveværelset sitt og tilbringer en dag med journalisten Joe Bradley (Gregory Peck). Filmen ble en kinosuksess, og Hepburn ble en verdensstjerne over natten. Hun fikk god kritikk for rollen, og A.H. Weiler fra The New York Times skrev at Hepburn «er en slank, alveaktig og lengselsfull skjønnhet, vekselvis kongelig og barnlig i sin dype forståelse av nyfunne enkle gleder og kjærlighet. Selv om hun anerkjenner slutten på affæren i et tappert smil, forblir hun en sørgelig ensom figur som står foran en trykkende fremtid.» Hepburn vant en BAFTA-pris, en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen. Filmnettstedet Montages har senere beskrevet rolleskildringen og gjennombruddets omfang:
Skuespilleren skrev etter hvert under på en filmkontrakt med Paramount Pictures med en klausul som ga henne tid til å spille teater. Hepburns neste film var Billy Wilders romantiske komedie Sabrina (1954), om to brødre (Humphrey Bogart og William Holden) som begge forelsker seg i sjåførens vakre datter (Hepburn). Hun ble nominert til en BAFTA-pris og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen. Bosley Crowther fra The New York Times roste Hepburns rolletolkning og kalte henne «en ung dame med et ekstraordinært utvalg av følsomme og bevegelige uttrykk innenfor en såpass skjør og trang ramme».