Helotene (ordet betyr enten «krigsfanger» eller «folk fra Helos», en landsby i det sørlige Lakonia med navnet Helos som betyr «sump») var befolkningen lokalt i Lakonia som var undertvunget av Sparta på øya Peloponnes i antikkens Hellas. Helotenes status er uklar; men de var ikke slaver i den forstand at de noen gang kunne kjøpes eller selges, og de bodde sammen med sin familie i vanlige husholdninger.Oswyn Murray: Early Greece (s. 157), Fontana paperbacks, 1980
Som spartanernes statseide tjenerklasse var helotene trolig Lakonias opprinnelige befolkning, før Sparta underla seg området. Spartanere fikk tilvist individuelle heloter som tjenere; spartaneren kunne verken selge sin undergitte helot eller sette ham fri, og helotens mulighet for å skaffe seg eiendom var begrenset av at skulle betale eieren en fast andel av avlingen sin. Ettersom spartanerne var i sterkt mindretall, var de alltid oppmerksomme på faren for at helotene kunne gjøre opprør.Oswyn Murray: Early Greece (s. 157) Spartanerne opprettet derfor en type hemmelig politi, kalt Krypteia, som patruljerte Lakonia og tok livet av heloter de mistenkte for opprørsplaner. Etter at Sparta underla seg Messenia på 700-tallet f.Kr., ble også befolkningen der redusert til heloter.<ref>«helot», britannica.com]</ref>
Etymologi Ifølge Hellanikos fra Lesbos (ca 450 f.Kr.)«Hellanikos» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. juni 2025 fra er ordet «helot» avledet av landsbynavnet Helos i det sørlige Lakonia. Pausanias mener at innbyggerne der var «de første slavene i den lakedaemoniske staten, og de første som ble kalt heloter,» slik de faktisk var. Slavene som spartanerne senere skaffet seg, ble «også kalt heloter selv om de var dorere fra Messenia»,Pausanius, Description of Greece. Oversatt til engelsk av W.H.S. Jones og H.A. Ormerod 1918. (III, 20, 6). Denne forklaringen gir ingen etymologisk forklaring.
Lingvister har forbundet ordet med roten ϝελ, som i ἁλίσκομαι, aliskomai, «å bli fanget, å bli gjort til fange». Noen forfattere regnet ikke begrepet som etnisk, men som en indikasjon på tjenerskap. Antiokos av Siracusa skriver i et fragment, gjengitt av Strabo, at «de av lakedaemonianerne som ikke deltok i ekspedisjonen, var juridiske sett slaver og kalt heloter»Strabo. Geography. red H.L. Jones 1924. (VI, 3, 2), mens Theopompos (fragment 122), sitert av Athenaios (VI, 416c), sier at «...og den nasjonen kalte sine slaver helotene, og andre kalte dem penestai...».Athenaios av Naukratis. Yonge, C.D., red. The deipnosophists, or, Banquet of the learned of Athenæus.
Det er sikkert at et aspekt ved helotismen var erobring. Dette var grunnen til at messenianerne ble heloter gjennom messeniakrigene i det 8. århundre f.Kr.. Herodot er blant dem som henviser til helotene som messenianere.
Det er mer usikkert hvordan de tidligste helotene fikk denne statusen. Ifølge Theopompos var de etterkommere av de opprinnelige akhaiene som ble erobret av dorerne. Men alle akhaiene ble ikke heloter, slik som landsbyen Amykles, hjemmet til Hyakínthia-festivalen, som hadde en spesiell status.
Samtidige forfattere foreslår alternative teorier. Ifølge Antiokos av Siracusa var de lakedaemonier som ikke deltok i messeniakrigene. For Eforos av Kyme var de perioiker fra Helos som ble nedgradert til slaveri etter et mislykket opprør. Moderne historiografer foretrekker hypotesen til Antiokos.
Helotsystemet Status Den juridiske statusen til helotene er kompleks. De var ikke frie og hadde ingen politiske rettigheter, og de kan dermed sammenlignes med løsøreslaver, som resten av Hellas hadde mange av. Tallrike antikke forfattere, både greske og romerske, henviste til helotene som douloi eller servi uten å legge særlig vekt på deres status. Helotene var knyttet til landet på nesten samme måte som de middelalderske livegne.
Teoretisk sett tilhørte de staten og var knyttet til et stykke land, κλῆρος (klễros, «vareparti, arv»). Borgeren som anvedte kleros kunne verken frigi helotene, som var knyttet til den, eller selge dem ut av landet. De eksisterte likefullt som en del av privat eiendom. Ifølge Aristoteles brukte borgerne «hverandres slaver som om de var deres egne, i tillegg til hestene og jakthunder»Aristotle. Aristotle i 23 bind, bind 21, oversatt til engelsk av H. Rackham. 1944 (Politikk, II, 1263a 35-37). Selv om byen eide helotene, hadde borgerne juridisk rett til å holde dem i arbeid.
Heloter og kleros Helotene ble tildelt borgerne for å utføre arbeid på deres kleros. Det nevnes i forskjellige kilder at disse tjenerne fulgte en eller annen spartaner. Plutark (Agesilaus' liv, III, 1) sier at Timaea, kong Agis IIs kone, «var freidig nok til å viske blant sine helotjomfruer»; at barnet hun ventet egentlig var Alkibiades' barn, og ikke av hennes ektemann. Dette indikerer en viss grad av tillit. I det 4. århundre f.Kr. brukte borgerne også løsøreslaver til husarbeid. Noen heloter var også tjenere for unge spartanere under deres agoge (spartansk utdannelse). Disse var μόθωνες, mothōnes. Helotene kunne også være håndverkere eller handelsmenn.
Det ble krevd av dem at de skulle overlevere en fastsatt del av avlinger (ἀποφορά, apophóra), mens heloten beholdt overskuddet. Ifølge Plutark var denne delen 70 medimnos bygg for en mann, 12 for en kvinne, i tillegg til olje og vin i fornuftige mengder for behovet til en kriger og hans familie eller enke. Eksistensen av apofora er bestridt av Tyrtaios, sitert av Pausanias: «For det andre pleidde de å bringe halvparten av all frukt og grønnsaker fra markene deres til Sparta, selv om det ikke ble lagt en fast skatt på dem...Som esler nedtrykket av sine tunge byrder, brakte de av nødvendighet halvparten av fryktene som kornlandet bærer til sine herrer» (IV, 14, 4–5). Dette gjelder riktignok perioden rett etter den første messenianerkrigen da forholdene uten tvil var hardere.
Etter at de hadde betalt sin skatt, kunne heoltene ofte leve ganske godt. Landene til Lakonia og Messenia var svært fruktbare, og tillot ofte to avlinger i året. En viss grad av rikdom var mulig. I 223 f.Kr. kjøpte 6000 heloter seg fri for 500 drakmer hver, en betydelig sum på den tiden. Spartanerne satte riktignok i gang tiltak for å forhindre at helotene ble for rike.
Demografi Helotene levde i familieenheter og kunne inngå avtaler seg i mellom. Dette var en betydelig forskjell fra løsøreslavene, for blant dem var ikke kontrakter, ekteskap og familieforhold juridisk anerkjent. Familieenhetene til helotene stod derfor i mindre fare for å bli spredt. På grunn av dette reproduserte helotene seg, i motsetning til andre slaver i antikkens Hellas. Deres antall, som antagelig ikke var ubetydelig til å begynne med, økte, til tross for krypteia, andre massakrer av heloter og tap i krig. Samtidig fortsatte befolkningen av borgere å synke.
Fraværet av en formell folketelling forhindrer oss fra nøyaktig vurdering av deres antall, selv om det er mulig å gjøre noen overslag. Ifølge Herodot (IX, 28–29) var helotene syv ganger så tallrike som spartanerne under slaget ved Plaitaia i 479 f.Kr. På tiden til kinadonkonspirasjonen på begynnelsen av det 4. århundre f.Kr. kunne bare 40 borgere telles i en folkemengde på 4000 (Xenofon, III, 3, 5). På det tidspunktet var den totale befolkningen av heloter, inkludert kvinner, anslått til mellom 170 000 og 224 000.Paul Cartledge, Agesilaos and the Crisis of Sparta, Johns Hopkins University, London, 1994, s. 174.
Med tanke på at helotbefolkningen, i motsetning til løsøreslavene, ikke kunne vokse gjennom kjøp eller erobringer i krig, måtte den støtte seg på naturlig vekst. Helotene ble oppmuntret av spartanerne til å innføre eugenikk som lignet den de selv praktiserte. På denne måten, ifølge gresk tro på denne tiden, ble ikke bare genetikk, men også skaffede karakteristikker gitt videre til etterfølgende generasjoner. Under krypteia var de sterkeste og sunneste helotene de primære målene til kryptes, å velge svake mål var tegn på svakhet.
Spartanerne brukte helotkvinner som et middel for å møte statens behov med tanke på menneskelige ressurser. Løsunger (nothoi) født av spartansk far og helotisk mor hadde en mellomgrad i det lakedoniske samfunnet og fylte ut rekkene i borgerhæren. Det er vanskelig å fastslå om disse fødslene var resultat av frivillig kontakt (i det minste for farens del) eller del av et statlig formelt program. Det er sannsynlig at jentene som ble født av en slik kontakt som ikke hadde noen militær funksjon, ble satt ut ved fødselen.J. Tregaro, «Les bâtards spartiates», i Mélanges Pierre Lévêque, 1993.
Frigjøring Frigjøring av helotene var ifølge Myron av Pirene, sitert av Athenaios (The Deipnosophists, VI, 271F), «vanlig» (πολλάκις, pollákis). Teksten antyder at det vanligvis var knyttet til fullføring av militærtjeneste. Den første eksplisitte henvisningen til denne praksisen med tanke på helotene finnes hos Thukydid (IV, 26, 5). Dette er i sammenheng med hendelsene ved Sfakteria da Sparta måtte unnsette sine hoplitter som var beleiret på øya av athenere: «Faktum var at lakedaemonierne hadde bedt om frivillige til å bære korn, vin, ost og annen mat som var nyttig under beleiringen inn på øya. Høye priser ble tilbudt og frihet ble lovet enhver heliot som lyktes i å gjøre dette».
Thukydid rapporterer at anmodningen ble møtt med noe suksess, og helotene fikk forsyningen gjennom til den beleirede øya. Han nevner ikke om spartanerne holdt sitt ord. Det er mulig at noen av heliotene senere ble henrettet av de sfakterianske frivillige.
Den andre anmodningen kom under den thebanske invasjonen av Lakonia. Xenofon slår i Hellenica (VI, 5, 28) fast at autoritetene gikk med på å frigi alle heloter som meldte seg frivillige. Han anslår så at 6000 meldte, noe som var flaut for spartanerne.
De 700 helotene som tjente Brasidas i 424 f.Kr. i Khalkidikí ble frigitt, og de ble etterpå kjent som «brasidianene». Det var også mulig å kjøpe seg frihet eller å få den ved å gjennomføre den tradisjonelle spartanske utdannelsen. Generelt ble frigitte heloter henvist til som «neodamoder» (νεοδαμώδεις, neodamōdeis), de som sluttet seg til deme (δῆμος, dễmos) til perioikene.
Moses Finley understreker at det faktum at heloter kunne tjene som hoplitter utgjorde en alvorlig mangel i systemet. Hoplittsystemet var en streng metode for å sikre at disiplinen ble opprettholdt i falanksen. Spartanerne fikk et betydelig rykte som hoplitter på grunn av taktiske evner utviklet gjennom kontinuerlig trening. I tillegg til dette militære aspektet, var det å være hoplitt en nøkkelkarakteristikk til gresk borgerskap. Å introdusere heloter i dette systemet førte derfor til uunngåelige sosiale problemer.
Mothaker og mothoner Fylarkos, sitert av Athenaios (VI, 271 E), spesifiserer en klasse menn som samtidig var frie, men ikke borgere. Mothakene (μόθακες, mothakes, hadde gjennomført agoge, det spartanske utdanningssystemet. Klassisk historiografi anerkjenner at helotene bestod av en stor del av disse mothakene. Denne kategorien gir et antall problemer, først og fremst vokabularmessig.
De klassiske forfatterne brukte et antall begrep som ser ut til å dekke lignende konsepter: μόθακες: en konnotasjon for frihet, Fylarkos fastslo at de var frie (eleutheroi), Claudius Aelianus (Varia Historia, 12, 43) at de kunne være borgere. μόθωνες (mothōnes): en konnotasjon for underdanige, ordet betegner slaver som var født til hjemmet. τρόφιμοι (trophimoi): elever, adopterte barn. Plutark klassifiserer dem blant xenoi (fremmede). σύντροφοι (suntrophoi): bosktavlig «de som ble oppfostret med», dvs fosterbarn, gitt av Fylarkos som det samme som mothakesπαρατρέφονοι (paratrephonoi): bokstavelig «de som ble foret nær deg», betydninger er nokså forskjellig fra de foregående da dette ordet også ble brukt om husdyr.
Denne situasjonen er noe komplisert ved en forklaring fra Hesykios av Alexandria som sier at mothakes var slavebarn (δοῦλοι, doũloi) som ble oppfostret samtidig med barn av borgere. Filologer løser dette praktiske dillemmaet på to måter: