Menneskeslektens oppdragelse (tysk: Die Erziehung des Menschengeschlechts) er det religionsfilosofiske hovedverket til opplysningsfilosofen Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781). Boken ble publisert i 1780, året før Lessings død, og er et av de siste verkene til Lessing.
Bokens spesielle betydning er ikke tydelig ved første øyekast.
Opprinnelseshistorie Boken er en del av Lessings siste arbeider. Den kan ikke sees på som en ungdommelig eksperimentering med tvilsomme hypoteser, men må betraktes som et resultat av flere års håndtering av emnet.
Hypotesen om at boken ble skrevet av en ungdom, skyldes Lessings utsagn i et brev til Hermann Samuel Reimarus (1694–1768) signert den 16. april 1778. Der sier han at skriving er en «god venn» hvor man lager «alle slags hypoteser og systemer», for deretter «å ha gleden av å rive dem ned igjen».
Det har vært spekulert i om Lessing ikke var den egentlige forfatteren. I 1841 hevdet litteraturhistorikeren Wilhelm Körte (1776–1846) at den unge Albrecht Daniel Thaer (1752–1828) var den faktiske forfatteren.
Dette er i dag motbevist av tre forhold: (1) Den generelle stillingstagen i det samlede arbeidet, (2) undersøkelser av selve teksten og (3) argumentasjonskontekstene til andre religionsfilosofiske skrifter.
§§ 1–53 ble først publisert i 1778 under tittelen Anti-Goeze. Den var en del av fragmentstriden med den tyske lutherske teologen og hovedpastoren Johann Melchior Goeze (1717–1786) og andre. Innenfor denne konteksten har boken en spesiell posisjon fordi det er den største sammenhengende delen skrevet av Lessing selv. Den fullstendige teksten (§§ 1–100) dukket opp i 1780. Dette var året da «Jacobi-konversasjonene» fant sted. Dette er en av de få tilfeller hvor Lessing presenterer sine egne syn på religion uten taktisk og «pedagogisk» filtrering.
Bokens betydning åpenbares gjennom sin tidsriktige og historiske posisjon. I 1779 ble Lessings dramatiske hovedverk Nathan den vise publisert. Den omhandler er veldig likt tema. Det faktum at Lessing anser dette arbeide som en videreføring av sin religionsfilosofiske diskusjon, fremgår av følgende uttalelse i et brev til ovennevnte Reimarus av 6. september 1778:
Teksten thumb|upright|Portrettmaleri av den tyske teologen Johann Melchior Goeze (1717–1786) På en litt overfladisk måte sammenligner boken utviklingen av menneskeslektens fornuft med utviklingen av fornuften i individet. Under denne prosessen fremstår den jødiske, kristne og muslimske Gud som en slags pedagog for menneskeheten. Guddommelig åpenbaring er for menneskeheten det samme som utdannelse er for den enkelte. Denne utdanningen eller «oppdragelsen» foregår i hovedsak i tre faser:
I den første fasen foregår oppdragelsen gjennom umiddelbare sanselige belønninger og avstraffelser. Denne fasen tilsvarer det gamle testamentet til jødedommen. I den andre fasen, gjennom å opplæres i sjelens udødelighet, blir belønning og straff flyttet til det sjelelige. Denne fasen tilsvarer det nye testamentet til kristendommen. I den tredje fasen er det ikke lenger behov for flere belønninger og avstraffelser. Den menneskelige fornuft vil nemlig være så mye utviklet at mennesker gjør det gode automatisk fordi det er godt. Dette kalles for «det evige evangelium» (Ewiges Evangelium). Alle folkeslag går gjennom disse tre stadiene. Man kan derfor gjenkjenne den respektive utviklingstilstanden til et folk ved å studere deres religioner.
De sentrale kategoriene som benyttes i denne sammenligningen, er «åpenbaring» og «oppdragelse» på den ene siden og «fornuft» og «utvikling» på den andre. Gjennom hele boken brukes et bevis både for en antatt åpenbaring (§§ 7, 77) og en forrang av fornuft (§§ 4, 65, 84, 91).
Denne overfladiske dualismen oppløses når man anser en eksternt kontrollert åpenbaring (av en utenomjordisk Gud) og en selvstyrt fornuft (av en indre, verdslig Gud) som to sider av en dialektisk enhet (også foreslått av §§ 36, 37), og når man forstår at den autonome menneskelige fornuft er guddommelig i sin dypeste struktur (panteisme). Da speiler den guddommelige åpenbaring bare den respektive utviklingstilstanden av menneskelig fornuft. Gud blir et mellom-menneskelig imperativ for videre utvikling, under en økende konkretisering av forestillingen om åpenbaring. Åpenbaringer tilsvarer derfor et «ikke ennå» for fornuften. «Oppdragelsen» til et «utvalgt folk» gjennom «guddommelig åpenbaring» står dermed for det faktum at hele menneskeheten utvikler seg gjennom mytologiske forklaringer av naturen, og deretter gjennom en gradvis av-mytologisering av de samme forklaringene, det vil si av det rent immanente. Åpenbaringen fremstår dermed for Lessing bare som et historisk faktum, mens fornuften er evig. Ideen om utvikling viser ikke bare at Lessing tror på en iboende verdslig gud i individet (Deus sive Natura), men også at han har en overbevisning om en positiv utvikling av menneskeslekten. For Lessing er det en naturlig lov i alt liv at det finnes en konstant spenning mellom den nåværende ufullkommenhet og den fremtidige perfeksjon. Utviklingen av fornuft og moral går derfor fra en pol til en annen.
Likevel nevner Lessing også den «blasfemiske idéen» i form av troen på fremgang. Dette er en misforståelse (liksom dommerens antagelse i «Ring-lignelsen» i Nathan den vise, hvor den virkelige ringen gikk tapt. Bare en inderlig bønn kan fjerne (fortrenge?) denne «tanken på blasfemi».
Et viktig poeng i boken kommer helt på slutten, hvor idéen om reinkarnasjon for første gang dukker opp i det kristne Europa som en ønskelig måte å tenke på. Reinkarnasjonen, som mot slutten av den indiske kulturperioden var fullstendig nedsenket i en holdning av pessimisme – «Livet er lidelse» (Buddha), blir hos Lessing fremstilt som noe positivt. Det er en stor mulighet for fremskritt. Følgende sitater viser det: thumb|upright|Kobberstikk av Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781), utført av Johann Heinrich Tischbein (1722–1789) og Charles Louis Schuler (1785-1852)
Lignende argumenter i Lessings øvrige tekster I alle religionsfilosofiske skrifter fra opplysningstiden må en ekte eller fiktiv motpart alltid vurderes. Lessing imøtekommer de rådende strømningene av religionsfilosofisk tankegang i sin samtid. Dialogpartnerens oppfatning er for viktig for ham til ganske enkelt å bli satt til side, noe vi ser i Leibniz, von den ewigen Strafen (1773). Snarere streber han å snakke på en eksoterisk måte for å lede sine motstandere på deres respektive «veier til sannheten» (ibid.). I denne forbindelse bør alle skrifter bli forstått som «mot-skrifter», der man må vite hvem han vender seg til for å da indirekte åpne opp sin egen mening fra den. Denne «taktikken» har ingenting å gjøre med opportunisme, men springer ut av respekt for den andres mening (toleranse) og overbevisningen om at ingen noen gang har «bevisst har blindet seg» (A Duplicate, 1778). thumb|upright|Skulptur av sandstein av Buddha fra Uttar Pradesh, India, circa 475 e.Kr. Liksom hinduismen og buddhismen anerkjente Lessing idéen om reinkarnasjon, men i motsetning til buddhismen, betraktet han reinkarnasjonen som noe positivt. De rådende åndelige strømningene som Lessing henvender seg til, er i hovedsak deisme, neologi og ortodoksi.
Som argument mot deistene forsvarer Lessing retten som «de emosjonelle kristne» har til sin religion og sin aktive kristendom (Gegensätze zum 1.-5. Fragment, 1777; Das Testament Johannis, 1777). Han vender seg mot deres «fornuftighet», som er spissfindig, arrogant og kan motbevises, og ber om å bevare de gamle lover, som det fortsatt ikke er noen rimelig erstatning for (Der Freigeist, 1749; Brief an Karl, 2. Februar 1774).
Neologene kritiserer han for blandingen av trossystemer og rasjonelle hensyn. Han ser halvsannhetene til denne rettferdighetsideologi bli degradert til å bare støtte åpenbaring (Fragment eines Gesprächs, 1774).
Han oppfordrer de ortodokse til kritisk å undersøke sin religion og ikke begrense denne diskusjonen til sin egen religion, men å finne den felles kjernen i alle positive religioner (Rettung des Hier. Cardanus, 1754; Über die Elpistiker, 1763). Argumentasjonen bør ikke gjøres med «tilfeldige historiske sannheter», men med «nødvendige rasjonelle sannheter» (Neue Hypothese über die Evangelisten ..., 1778; Die Religion Christi, 1780) og går utover manglene i bare å tolke «Bibelens bokstav» (Eine Parabel, 1778). På denne måten kan det være mulig å gå videre til en «naturlig religion», som igjen ikke lenger trenger åpenbaring som bevis på sin rimelige nødvendighet, fordi den er basert på en «fornuftens kristendom» (1753).
Mange av disse argumentasjonskontekstene går gjennom i diskusjonene i fragmenttvisten, hvor også «menneskeslektens oppdragelse» først dukket opp. Og alle tanker forekommer også innen «oppdragelsen», der den relative sannheten om den kristne religionen på den ene siden og dens historiske nødvendighet på den andre forklares. Av denne grunn er en av de to «elementære bøker» (det gamle og nye testamentet) fortsatt ganske passende for den troende «emosjonelle kristne», så lenge det ikke finnes noen rimelig erstatning, eller ikke kan aksepteres av ham eller henne. Det er derfor ikke nødvendig å «rasjonalisere omkring dette» slik deistene gjør.
Under «oppdragelsen» motsier Lessing dessuten neologenes begrunnelseshensyn med en – i det minste – balansert begrunnelse, som ved nærmere undersøkelse til og med er den dominerende delen av den dialektiske forbindelsen. Til slutt implementerer hele konseptet i boken en konstruktiv kritikk av ortodoksi, der Lessing stiller spørsmål ved sin egen religion i detalj, setter den på nivå med andre religioner og prøver å nå en felles kjerne, det «evige evangelium» eller «fornuftens kristendom».
Avhandlingens mottagelse Romanen «Die Rättin» av Günter Grass I sin dystopiske roman Die Rättin (rottinnen eller hunnrotte) undersøker den tyske forfatteren Günter Grass (1927–2015) utopien til Lessing i en tidsalder hvor «folk bare gjør det gode, fordi det er godt». Grass tror ikke på en moralsk utvikling av «menneskeslekten» mot en moralsk perfeksjon, men han overtok dette begrepet fra Lessing som egentlig var et utdatert begrep i slutten av det 20. århundre.
I stedet for å ha Gud som «oppdrager», har menneskene forfalt så mye moralsk at Grass sammenligner dem med rotter. Den «oppdrageren» de får i stedet, er en hunnrotte, en rottemor.
Hans motbilde er gitt i et dikt som er innebygd i romanen, og hvor atombombenes «store helligdom» brått avslutter menneskehetens historie. Det bør tilføyes at Grass utga sin roman under den kalde krigen i 1986, på en tid da jernteppet delte Europa mellom NATO og Warszawapakten: