Denne artikkelen gjelder eposet, se også Gilgamesj (konge)
Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos om Gilgamesj som var konge i Uruk rundt f.Kr., mens de løsrevne episodene først ble samlet til sin klassiske form rundt f.Kr.Jørgen Læssøe: «Gilgamesj», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 83), J.W. Cappelens forlag, 1971
Den unge selvlærte engelske forskeren George Smith (1840-1876) studerte Assurbanipals leirtavler på British Museum i november 1872, da han kom over noe han gjenkjente som en assyrisk syndflodsberetning; den første oldtidsbekreftelsen på Bibelens beretning om Noahs ark.David Damrosch: Epic hero, Smithsonian
Kildene Den mest komplette teksten står på tolv leirtavler på akkadisk, funnet i Ninive i biblioteket tilhørende assyrerkongen Asurbanipal som regjerte 668–27 f.Kr. Lakunene har man delvis lykkes med å fylle, takket være bruddstykker funnet rundt om i Mesopotamia og Anatolia. I tillegg ble fem korte dikt på sumerisk funnet på leirtavler med titlene «Gilgamesj og Humbaba», «Gilgamesj og himmeloksen»,«Gilgamesj og Agga fra Kisj», «Gilgamesj, Enkidu og underverdenen» og «Gilgamesjs død».«Gilgamesh», Britannica De eldste versjonene av de sumeriske diktene ble nedskrevet som underholdning for kong Shulgis hoff i Ur rundt 2100 f.Kr. En rekke avskrifter ble foretatt på sumerisk rundt 1800 f.Kr av babylonske skrivere i Ur og Nippur. Det var en vanlig øvelse å skrive av Gilgamesj-eposet i datidens Babylon, f.eks. under kong Hammurabi. Et dikt på sumerisk om kong Ziusudra, «Da gudene var mennesker», ble tidligere tatt for å utgjøre en del av Gilgamesj-eposet, men danner i stedet grunnlag for syndsflodshistorien som ble innarbeidet i babylonernes versjon av eposet.Michael McGoodwin: Gilgamesh summary, hentet fra Wayback Machine
Standardversjonen Han som så dypet Standardversjonen av eposet i Babylon og Assyria ble kalt Sha naqba imuru (= Han som så dypet) etter åpningslinjen, og ble samlet i sin endelige form av Sin-leqi-unninni som var prest i Babylonia rundt 1200 f.Kr., og dermed den eldste episke forfatteren som er kjent ved navn. Med naqbu (= dypet) menes «kosmos», dvs. området som tilhørte visdommens gud Ea. Åpningslinjen i eldre, sumeriske versjoner var Shutur eli sharri (= Han overgikk alle andre konger).Epic of Gilgamesh, hentet fra Wayback Machine
Leirtavlene er dessverre fylt med ord og uttrykk med uviss betydning, og bruddstykker mangler helt. Professor Andrew George«Andrew George, University of London», hentet fra Wayback Machine har gjenskapt teksten ved å fylle ut lakunene med tekster hentet fra avskrifter fra andre perioder og andre språk, blant annet fra en hettitisk oversettelse. «Gilgamesj-serien» består av 11 tavler med rundt 3.000 linjer. Det som først ble tatt for å være tavle 12, viste seg å være en oversettelse til akkadisk av siste halvparten av det sumeriske Bilgames-diktet «Bilgames og underverdenen».Michael McGoodwin: Gilgamesh summary, hentet fra Wayback Machine thumb|Gudinnen Ninsun, mor til Gilgamesj. Handling, 1. tavle Historien fortelles fra ettertidens perspektiv. Gilgamesj «overgikk alle andre konger», hadde all kunnskap, reiste en bymur rundt Uruk og rundt tempelet for Eanna (sumerisk: e = tempel, «hus»; anna = «himmel»), innvidd til Ishtar og himmelguden Anu. Som sønn av den guddommeliggjorte kong Lugalbanda og Ninsun, gudinnen for vilt kveg, var Gilgamesj 2/3 gud, med menneskeskikkelse han fikk forærende av morgudinnen Aruru (Belet-ili) og perfeksjonert av visdommens gud Ea. Slik ble han en svært vakker og sterk mann. Han grov brønner som skapte oaser og gjenoppbygget kultstedene som var rasert av syndfloden. Imidlertid var Gilgamesj var altfor streng mot folket sitt og voldtok kvinner hvis han likte dem. Uruks innbyggerne ble undertrykt, ikke minst med hans praktisering av «retten til den første natt». I sin nød ba folket byens gud Anu om hjelp, og Anu rådet til at Aruru skapte en villmann, Enkidu, som passende selskap for kongen. Villmannen var like sterk som Gilgamesj og bra skikket til å oppholde ham, så folket fikk fred.Gilgamesj-eposet, tavle 1
En jeger oppdaget Enkidus som var skapt uvitende som et barn og fant en gaselleflokk han løp naken sammen med. Han befridde dem fra feller og voktet dem mot rovdyr. Jegerens far rådet ham til å hente tempelskjøgen Sjamhat, og hun temmet virkelig villmannen i løpet av en ukes tid. Han følte seg da svak og besudlet, men hadde til gjengjeld fått fornuft og innsikt. Men nå var dyrene sky for ham. Sjamhat fortalte ham om Gilgamesjs to drømmer før Enkidu var blitt skapt. I den ene drømmen falt en meteoritt til jorden, så stor at Gilgamesj ikke kunne rikke den. Han omfavnet den som om den var konen hans, og hans mor Ninsun tolket drømmen slik at en kamerat ville bli hans jevnbyrdige. I den andre drømmen dukket det opp en øks midt i gaten. Folk samlet seg rundt den, og Gilgamesj omfavnet også den. Ninsun tolket denne drømmen slik hun tolket den første.Gilgamesj-eposet, tavle 1
Handling, 2. tavle Enkidu hadde nå lært å vaske og barbere seg, og gjeterne lærte ham å passe sauer og ga ham brød, øl og klær. Han fikk også høre om et kommende bryllup, der Gilgamesj krevde å være den første for bruden. Dette gjorde Enkidu opprørt, og han hastet til Uruk, der folk la merke til hans likhet med Gilgamesj. Enkidu sperret døren til brudekammeret for kongen, og de to sloss voldsomt, til kongen vant. De to omfavnet så hverandre og ble gode venner. Gilgamesj tok med Enkidu til moren sin; og Enkidu som verken hadde foreldre eller søsken, brast i gråt. Derfra bega de seg i lag til sederskogen for å hogge et tre. Da ble det nødvendig å ta livet av treets vokter, demonen Humbaba skapt av Enlil. Enkidu kjente Humbaba fra sin tid i skogen («hans stemme er som Syndfloden, hans tale er ild, og pusten hans er døden» - bare stormguden Adad var enda verre). Gilgamesj lyktes likevel i å overtale Enkidu med ord som minner om Predikeren, og om verdier som også gjenspeiles i vestlig heltediktning: «Et menneskes dager er talte, og hans gjøremål blaff i vinden. Hvorfor da frykte døden?»Jørgen Læssøe: «Gilgamesj», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 87)
Handling, 3. tavle Byens eldste protesterte mot kongens reiseplaner, med ga etter til sist. De la livet hans i Enkidus hender. Kongens mor klaget til solguden Sjamasj over sønnens skjebne, og hvorfor hadde guden gitt ham et så rastløst sinn? Gilgamesj og Enkidu utførte ritualer for å sikre en trygg reise; men Enkidu ville likevel helst blitt hjemme.Gilgamesj-eposet, tavle 3 thumb|Et sedertre. Handling, 4. tavle Reisen til sederskogen tok sine seks uker. Hver tredje dag slo de leir og grov etter vann. Gilgamesj ba Sjamasj om en drøm, og Enkidu bygget et huns til drømmeguden som oppmuntring. Selv voktet han inngangen til drømmehuset når kongen drømte. Sjamasj sendte Gilgamesh profetiske drømmer. Etter første drømmen våknet kongen forskrekket og fortalte at et fjell hadde falt. Enkidu valgte å tolke dette positivt, at fjellet var Humbaba som de skulle fange og gjøre det av med! Neste drøm handlet om en kamp med en villokse, men Enkidu roet kongen ned, for oksen kunne tolkes som Lugalbanda, Gilgamesjs skytsgud. Marerittene ga seg ikke, men Enkidu dreide dem alltid til noe positivt.Gilgamesj-eposet, tavle 4
Handling, 5. tavle De to reisefeller beundret den skyggefulle skogen og sedertresfjellet, der guder og gudinner bodde. Humbaba hørte dem og kom stormende. Han kalte Enkidu «du sønn av en fisk, som ikke engang kjenner din egen far», og truet Gilgamesj med å «fôre den skrikende gribb og ørnen med kjøttet ditt!» Sjamasj sendte stormvinder mot Humbaba som endte med å be om nåde og tilby Gilgamesj alle trærne sine; men Enkidu insisterte på at kongen skulle drepe ham for å sikre sitt omdømme, selv om gudene ville bli sinte. Humbaba gjorde narr av kongen som lyttet til råd fra en tjener; og spådde Enkidu at hans liv kom til å bli kort. Gilgamesj halshogget Humbaba, og fjellene ristet og skalv. [Nå følger et avsnitt fra en gammelbabylonsk versjon.] Her drepte Gilgamesj også alle Humbabas syv auraer. Gilgamesj og Enkidu hogg ned noen av sedertrærne, særlig de høyeste, for å bygge en port i Uruk. De bygget også en flåte av seder og seilte hjem til Uruk på Eufrat med Humbabas hode.Gilgamesj-eposet, tavle 5
Handling, 6. tavle Hjemme igjen i Uruk tok Gilgamesj på seg sin beste stas, og kjærlighetsgudinnen Isjtar ble så betatt at hun fridde til ham. Et ekteskap med en gudinne burde friste, men Gilgamesj takket bryskt nei og fornærmet henne ytterligere ved å ramse opp alle elskerne hun hadde hatt. Ikke var deres skjebne stort å trakte etter - Dumuzi dømte hun til å tilbringe halve året under jorden, og gartneren Isjullanu hadde hun skapt om til en dverg. Han kalte henne like godt «en sko som biter eierens føtter». Isjtar gråt av raseri og gikk til sin far, himmelguden Anu, for å låne himmeloksen som vi kaller Karlsvognen. Hun ville rasere Uruk, ellers slapp hun løs de døde fra underverdenen for å ete de levende. Anu gå motvillig etter, og hun ledet himmeloksen etter seg inn i Uruk der han gikk amok. For hvert fnys fra ham åpnet det seg huller i jorden som oppslukte hundrevis av mennesker. Enkidu klarte å gripe tak i oksens hals slik at Gilgamesj kunne drepe ham med et knivstikk bak hornene. De ofret oksehjertet til Sjamasj. Isjtar forbannet Gilgamesj for det han hadde sagt om henne, og for oksedrapet. Da Enkidu hørte dette, slet han løs oksens lår og slengte det i ansiktet hennes med ordene: «Om bare jeg fikk tak på deg, skulle jeg gjort det samme med deg! Jeg hadde drapert tarmene hans over armene dine!» Isjtar samlet sine tempeltjenerinner og skjøger for å klage over oksens død, mens Gilgamesj skrøt til sine menn av å ha nedkjempet selveste himmeloksen.Gilgamesj-eposet, tavle 6 180px|thumb|«Tilbederen i Larsa», en votivgave fra kong Hammurabi til guden Amurru. Louvre.Guid, museet Louvre. Handling, 7. tavle Enkidu drømte om gudenes råd, der Enlil erklærte at Enkidu skulle dø for å ha drept himmeloksen og Humbaba og for å ha felt sedertrær. Solguden Sjamasj tok på seg skylden. Enkidu var forvillet go snakket til sedertresporten som om den var et menneske, som han burde fraktet til solgudens tempel i Larsa og bedt for sitt liv der. Enkidu forbannet jegeren som fant ham, og spesielt tempelskjøgen Sjamhat. Solguden innvendte at hun hadde behandlet Enkidu bra, og latt ham bli kjent med Gilgamesj. Da velsignet Enkidu skjøgen og spådde henne mange elskere, særskilt en rik mann som forlot konen sin. I en drøm viste en stor demon seg for Enkidu, forvandlet ham til en due og tok ham med seg til «mørkets hus» Irkalla (underverdenen), de dødes hjem. Der hersket Ereshkigal og skriveren hennes, Belet-Seri, på sumerisk kalt Geštinanna og regnet som søster til Dumuzi.«Geštinanna», hentet fra Wayback Machine Hun spurte hvem Enkidu hadde med seg. [50 linjer er tapt.] Enkidu kalte på kongen da døden nærmet seg, så Gilgamesj var ved hans side.Gilgamesj-eposet, tavle 7
Handling, 8. tavle Gilgamesj sørget dag og natt over tapet av Enkidu, raket av seg håret, sluttet å vaske seg, dro av seg klærne og kastet dem. Han ofret til gudene og fikk håndverkerne til å lage en statue av vennen.Gilgamesj-eposet, tavle 8
Handling, 9. tavle Gilgamesj flakket hvileløs rundt i ødemarken, men var skremt av døden og søkte hjelp fra Utnapisjtim (tilsvarende Bibelens Noa), sønn av Ubartutu, for å bli udødelig som han. Gilgamesj vandret over stepper og gjennom ørkener. Til slutt forklarte noen skorpionmennesker ham veien til Utnapisjtim, at han skulle gjennom en mørk tunnel under fjellene, «solgudens sti» (kanskje mellom solnedgang og daggry?). Kongen snublet seg gjennom endeløst mørke før han kom ut i lyset igjen.Gilgamesj-eposet, tavle 9
Handling, 10. tavle Han var kommet til «verdenshavet» der en kro lå ved bredden. Den gamle ølkonen Siduri tok ham for å være en drapsmann og dro slåen for døren ved synet. Likevel slapp hun ham inn da han truet med å slå inn døren.