{| border=1 align=right cellpadding=4 cellspacing=0 width=300 style="margin: 0 0 1em 1em; background: #f9f9f9; border: 1px #aaaaaa solid; border-collapse: collapse; font-size: 95%;" |+Россійская Имперія (historisk stavemåte)Российская Империя (moderne stavemåte) Rossijskaja Imperija | align="center" colspan="2"| 120px|Det russiske imperiets våpenskjold |- | align=center colspan=2 style="background:#f9f9f9;" | 250px |- |Offisielt språk || russisk |- |Offisiell religion || Russisk ortodoks kristendom |- |Hovedstad || St. Petersburg |- |Areal || km² (c. 1914) |- |Befolkning || Ca. (c. 1897) |- |Styreform || Autokrati, eneveldig monarki |- |Statsoverhode ||Tsar |- |Opprettet || 22. oktober 1721 |- |Kollaps || 2. mars 1917 |- |Siste keiser av Russland || Nikolaj II |- |Valuta || Rubel |- | Nasjonalsang || Gud bevare tsaren!|Боже, Царя храни! (Gud bevare tsaren!) |}Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet', var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte fram til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (RSFSR), som senere ble Sovjetunionen.
Det russiske keiserdømmet var et enormt imperium som strakte seg over det meste av nordlige Eurasia fra det ble proklamert i november 1721 til det ble oppløst i mars 1917. På sitt høydepunkt på slutten av 1800-tallet dekket det rundt 22 800 000 km2, omtrent en sjettedel av verdens landmasse, noe som gjør det til det tredje største imperiet i historien, bak bare de britiske og mongolske imperiene. Den hadde også kolonier i Nord-Amerika mellom 1799 og 1867. På sitt største strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika (nå kjent som Alaska) som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. Imperiets folketelling fra 1897, den eneste som ble gjennomført, fant en svært sammensatt befolkning på 125,6 millioner med betydelig etnisk, språklig, religiøst og sosioøkonomisk mangfold. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815.
Fram mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Historie
miniatyr|left|Peter den store proklamerte keiserdømmet etter den store nordiske krig
Grunnlaget for en russisk nasjonalstat ble lagt på slutten av 1400-tallet under regjeringstid til Ivan III, også omtalt som «den store».Bushkovitch, Paul (2012): A Concise History of Russia, New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-5215-4323-1; s. 48. Sitat: «Ivan III in his own time already had the reputation of the builder of the Russian state... The consolidation of Russia as a state was not just a territorial issue, for Ivan also began the development of a state apparatus...»Millar, James R. (2004): Encyclopedia of Russian History. New York: Macmillan Reference USA. ISBN 978-0-0286-5693-9; s. 687. Sitat: «Under Ivan III's reign, the uniting of separate Russian principalities into a centralized state made great and rapid progress.» På begynnelsen av 1500-tallet hadde alle de delvis uavhengige og små fyrstedømmer i Russland blitt forent og underlagt med Moskva.Moss, Walter G. (2003): A History of Russia Volume 1: To 1917. Anthem Press. ISBN 978-0-8572-8752-6; s. 88. Sitat: «Ivan III (1462–1505) and his son, Vasili III (1505–1533), completed Moscow's quest to dominate Great Russia. Of the two rulers, Ivan III (the Great) accomplished the most, and Russian historians have called him 'the gatherer of the Russian lands'.» Under regjeringstiden til Ivan IV, også omtalt som «den grusomme», og den første russiske hersker som tok tittelen tsar, ble de territorial enhetene khanatene (som styres av en khan) Kazan og Astrakhan erobret av Russland på midten av 1500-tallet , noe som førte til utviklingen av en stadig mer multinasjonal stat. Moss (2003), s. 131.
Grunnlaget for det russiske imperiet ble lagt under reformene til Peter I, også omtalt som «den store», som betydelig endret Russlands politiske og sosiale struktur,Anisimov, Yevgeniya (2017): "Peter I, Great Russian Encyclopedia [digital utgave på russisk]. Arkivert fra originalen 4. januar 2022. og som et resultat av den store nordiske krig ble Russlands stilling styrket på verdensscenen.«Perspective | Russian Orthodox Old Believers: Keeping their faith and fighting fires in the West Siberian Plain», Washington Post. 26. mai 2017. Interne transformasjoner og militære seire bidro til forvandlingen av Russland til en stormakt som spilte en stor rolle i europeisk politikk.Great Northern War, World History Encyclopedia På dagen for kunngjøringen av traktaten inngått under freden i Nystad, den 2. november 1721, tildelte det regjerende senatet og den hellige synode i Russland tsaren titlene Landsfader (Pater Patriae) og Imperator over hele Russland (Император и Самодержец Всероссийский, Imperator i Samoderzhets Vserossiyskij).Peter I took the imperial title. Russia became an Empire, Presidential Library; Президентская библиотека имени Б.Н. Ельцина Vedtakelsen av sistnevnte tittel av Peter I blir vanligvis sett på som begynnelsen på den «keiserlige» perioden i Russland.Opprinnelig var det ingen forskjell mellom titlene tsar og imperator. Imidlertid ble tsaren også brukt til å referere til andre monarker under rangeringen av «keiser» (ifølge det vesteuropeiske synet), og dermed begynte vestlendinger å oversette tsaren som rex («konge»). Ved å adoptere tittelen imperator hevdet Peter å være likestilt med den hellige tysk-romerske keiseren. Madariaga, Isabel De (2014): Politics and Culture in Eighteenth-Century Russia. Routledge. ISBN 978-1-317-88190-2. s. 40–42. Sitat: «This explains much of the difficulty encountered by Peter I when he adopted the title Imperator. The etymological origin of the word tsar had been glossed over and the title had been devalued.» Det kan også hevdes at keiserdømmet var en realitet helt siden Peter den store besteg keisertronen i 1682. Han konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en sentral rolle i å bringe landet nærmere de europeiske statene og det politiske miljøet i Europa. Han flyttet videre hovedstaden fra Moskva til den nyetablerte byen St. Petersburg.Hobson 2015, s. 92
Peter den store sto også for en omfattende ekspansjon av keiserriket, som fulgte opp ekspansjonen fra midten av 1600-tallet som hadde sikret kontroll over Sibir og nådd Stillehavet. Dette enorme området hadde imidlertid en befolkning på kun 14 millioner.
I årene 1648 til 1654 var det en russiskvennlig oppstand i Polen-Litauen under ledelse av kossakleder og hetman Bogdan Khmelnytskij. Oppstanden og den påfølgende polsk-russiske krig (1654–1667) førte til Andrusovo-traktaten som gjorde at russerne igjen fikk kontroll over Kyiv og Ukraina.
Befolkningen levde hovedsakelig på landsbygda, hvor slavehold var sentralt i økonomien, frem til Peter den store avskaffet slaveriet, og erstattet dette med livegenskap.Hobson 2015, s. 94–95
Peter den store moderniserte de militære styrker og opprettet Den keiserlige russiske hær. Han innførte en livsvarig verneplikt som sikret en stående hær på mann, noe som styrket den russiske posisjonen både i de kommende russisk-tyrkiske kriger og i den store nordiske krig.
miniatyr|left|Katarina den store var blant annet sentral i Polens tre delinger Den neste russiske herskeren som preget utviklingen var Katarina den store. Hun styrket adelen ved å overførte mye av den lokale administrasjon til denne, samtidig som det brøt opp noe av den tidligere sterke maktkonsentrasjonen.Hobson 2015, s. 93–97 Videre sikret hun russisk kontroll over Polen-Litauen gjennom sin støtte til Targowica-konføderasjonen.
Men kostnadene knyttet til de utenrikspolitiske fremstøtene var høye, noe som førte til at de livegne måtte bruke nesten all sin arbeidskraft på adelens gods. Dette førte til et opprør i 1773, som også førte til et opprør blant kosakkene under ledelse av Jemeljan Pugatsjov, under slagordet «Heng landeierne!». Pugatsjovopprøret (1773–1774) var det største av mange russiske bondeopprør, men ble slått ned, og Jemeljan Pugatsjov ble tatt til fange og henrettet i Moskva.
Gjennom flere kriger mot Det osmanske riket i de russisk-tyrkiske kriger, sikret Katarina russisk kontroll med kysten av Svartehavet. Gjennom samarbeidet med Preussen og Østerrike om Polens delinger styrket hun ytterligere russisk kontroll vestover.Hobson 2015, s. 89–91
Ved hennes død i 1796, hadde hennes ekspansive utenrikspolitikk gjort Det russiske keiserriket til en europeisk stormakt. Dette ble forsterket ved hennes etterfølger Aleksander I da han sikret russisk kontroll over storfyrstedømmet Finland fra det svekkende Sverige etter finskekrigen i 1809. Etter den russisk-tyrkiske krig (1806–1812) fikk Russland også Bessarabia i 1812 fra Det osmanske riket.
miniatyr|left|Aleksander I
Den franske La grande armée led nederlag i Napoléons invasjon av Russland i 1812. Den russiske generalen Mikhail Kutuzov brukte såkalt brent jords taktikk, og stoppet den franske hæren ved Moskva. Det gjorde at Aleksander I var en av seierherrene i Napoleonskrigene, ved fredsforhandlingene under Wienerkongressen, og slik sikret blant annet russisk kontroll over Kongress-Polen.
Samtidig som Det russiske keiserriket på dette tidspunktet var en av Europas stormakter, førte livegenskapet til at den økonomiske utviklingen ble hemmet og særlig gikk dette ut over industrialiseringen som ikke fikk fotfeste her, i motsetning til resten av Europa, hvor den industrielle revolusjon ble innledningen til en større omstilling av samfunnslivet. I tillegg ble den russiske statsadministrasjon stadig mer ineffektiv og forslag til politiske endringer ble hindret av tsarens absolutte makt og aldri satt ut i livet.
miniatyr|left|Fanger i en mobil katorga mens de bygger vei i Amur Da den relativt liberale Aleksander I ble erstattet av sin ynge bror Nikolaj I i 1825, ble alle tilløp til uro og ønsker om politiske endringer slått hardt ned, blant annet dekabristopprøret i desember samme år, som hadde sin bakgrunn i mer politiske liberale impulser fra utlandet. Nikolaj I møtte alle ønsker om at Russland skulle følge den europeiske bølgen med politisk liberalisering ved å vende bort fra den moderniseringen som hadde begynte med Peter den store, og la i stedet vekt på sin mer tilbakeskuende doktrine om ortodoksi, autokrati og nasjonalisme, hvor det ble lagt vekt på russifisering. I tillegg til å følge opp årelange Kaukasuskrigene, møtte Nikolaj I også to større opprør i Polen-Litauen, nemlig novemberoppstanden mellom november 1830 og oktober 1831, samt januaroppstanden fra januar 1863 og frem til 1865. For å knuse opprørtilbøyeligheter, satte tsaren i gang en omfattende overvåking av særlig universitetene og en utstrakt bruk av spioner for politiet. Enhver som ble mistenkt for å ha revolusjonære sympatier ble sendt til katorgaer i Sibir.
miniatyr|Nikolaij I miniatyr|left|Aleksander II på et maleri av Konstantin Makovskij miniatyr|Aleksander III miniatyr|left|Romanov-flagget var keiserriket flagg i årene 1858–1883 Det var hele tiden en drakamp om hvordan Russland skulle videreføre den moderniseringen som ble innledet av Peter den store, gjennom å ta etter Vest-Europa, eller vende tilbake til landets egne tradisjoner. Det siste ble støtte av de slavofile som så med stor skepsis mot det de kalte det dekadente Vest-Europa. De ønsket sterke fellesskapsløsninger fremfor vestens individualisme. Alternative sosiale læresetninger ble utarbeidet av radikalere som Aleksandr Herzen, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin.