miniatyr|Plassen utenfor kontoret til statsadvokatembetet i Braunschweig fikk navnet Fritz Bauer-Platz. På veggen er inntatt et sitat fra den tyske grunnloven fra 1949: Menneskets verdighet er ukrenkelig. Respekt og beskyttelse av denne er en forpliktelse for den statlige rettshåndhevelse. Fritz Bauer (1903–1968) var en tysk jurist og ledende statsadvokat (tysk: Generalstaatsanwalt) i den tyske delstaten Hessen, fra 1956 til 1968. Bauer ble kjent for sin medvirkning til bortføringen av Adolf Eichmann til Israel, forsvaret av omdømmet til deltakerne i attentatet 20. juli 1944 og Auschwitzprosessen i Frankfurt.
Bauer spilte en viktig rolle for at etterforskningen av nazistenes forbrytelser under holocaust tok seg markert opp i 1960-årene i regi av Forbundsrepublikken selv. På grunn av sitt arbeid fikk han stadig draptstrusler og ble utsatt for offentlig svertekampanje. Reinhard Gehlen og Hans Globke var blant hans sentrale motstandere. Han la vekt på at rettssakene både skulle holde de skyldige ansvarlige og fungere opplysende for tyskerne. Bauer medvirket gjennom dette til å lære opp en ny generasjon tyske jurister, journalister og aktivister. Forbundskansler Konrad Adenauer selv ville la fortiden ligge, ønsket generelt amnesti for krigsforbrytelser og var motstander av et bredt rettsoppgjør etter de allierte prosessene på 1940-tallet. Bauer spilte en viktigere rolle enn Simon Wiesenthal i oppsporing av Eichmann i Argentina.Frei, N. (2002). Adenauer's Germany and the Nazi past: the politics of amnesty and integration. Columbia University Press.
Bauers juridiske perspektiv avvek klart fra den dominerende betraktning blant jurister blant annet prinsippet om fellesaksjon (joint criminal enterprise) som senere kom inn i internasjonal strafferett.
Bakgrunn og familie Bauer ble født 16. juli 1903 inn i en liberal og velstående jødisk familie i Stuttgart, der faren drev en grossistforretning i tekstilbransjen. Bauer hadde en tre år yngre søster, Margot. Han gikk fra 1912 til 1921 på skole i Stuttgart, og meldte seg i 1920 inn i SPD der han var leder for den sosialdemokratiske studentforeningen. Han studerte jus i Heidelberg, München og Tübingen.
Dødsfall Bauer ble 1. juli 1968 funnet død i sitt badekar. Undersøkelser viste at han kvelden før hadde inntatt sovetabletter og alkohol, en kombinasjon som kan føre til hjertestans. Spekulasjoner om Bauer hadde begått selvdrap eller om andre hadde medvirket til dødsfallet, kunne ikke bekreftes.
Ved bisettelsen 6. juli 1968 ga de alliertes aktor under Nürnbergprosessene, Robert Kempner uttrykk for at Bauer hadde vært den største ambassadør Forbundsrepublikken Tyskland hadde hatt. Noen få venner var til stede ved bisettelsen, blant andre Theodor W. Adorno som sto for musikken.
Tidlig karriere og eksil I 1930 ble han i en alder av 26 år, den yngste dommer i Weimarrepublikken. Bauer var fra unge år medlem av det sosialdemokratiske partiet og en av få dommere som var aktiv i det sosialdemokratiske partiet.
Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 mistet Bauer sitt arbeid i justisvesenet fordi han var sosialdemokrat. Han ble satt i konsentrasjonsleir i Heuberg, der han kom i kontakt med Kurt Schumacher. Etter åtte måneders innesperring ble han sluppet fri.
Han emigrerte til Danmark i 1936, og ble der forhørt av politiet, med grunnlag i mistanke om homoseksualitet. Etter Tysklands invasjon av Danmark i 1940 ble han to ganger internert. Etter å ha blitt sluppet fri siste gang, gikk han i dekning. Han giftet seg i 1943 med den danske førskolelæreren Anna Maria Petersen.
I 1943 reiste Bauer til Sverige for å unngå å bli offer for deportasjonen av jøder fra Danmark til Tyskland. I Sverige arbeidet han for ulike politiske og antinazistiske organisasjoner, og overlevde på stipend fra det sosialvitenskapelige institutt i Stockholm. I Stockholm ble han Willy Brandts medarbeider og sammen grunnla de tidsskriftet Sozialistische Tribüne. I eksil publiserte han fagbøker om juridiske tema.
Etter krigen flyttet han tilbake til Danmark og arbeidet der i den tyskspråklige presse. Han søkte den britiske okkupasjonsmakten i Tyskland om arbeid, men han fikk ingen stillinger. I 1949 reiste han til Braunschweig, der han med Kurt Schumachers hjelp ble statsadvokat. Bauers kone ble igjen i Danmark. I Braunschweig hadde han den gamle nazisten Wilhelm Hirte som kollega.
Ifølge Der Spiegel i 2014 var Bauer homoseksuell og hans mange minoritetsroller gjorde ham særlig sårbar.Klaus Wiegrefe (2014) Die Schande nach Auschwitz. Der Spiegel 35: 31. Bauer ga ikke selv på noe tidspunkt uttrykk for at han var homoseksuell.
Statsadvokat i Hessen Bauer arbeidet i et justisvesen som i stor grad var befolket av embetsmenn som også hadde tjent under nasjonalsosialismen. Det gjaldt blant annet dommeren under Auschwitzprosessene, Hans Hofmeyer. Som et bilde på dette uttalte Bauer at «Når jeg forlater kontoret, betrer jeg fiendeland» («Wenn ich mein Dienstzimmer verlasse, betrete ich Feindesland»). En annen utfordring var at nazistenes regime formelt var kommet i stand på lovlig måte og forfølgelsen av politiske motstander, jøder og andre minoriteter var innrammet i juridiske former.
De juridiske rammer i samtiden Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var i utgangspunktet de alliertes ansvar først i form av den felles Nürnbergprosessen og etterfølgende prosesser i hver av okkupasjonssonene. Det allierte kontrollrådet ga i desember 1945 tyske domstoler rett til selv å rettsforfølge forbrytelser begått av tyske borgere mot andre tyskere i nazitiden.
I Vest-Tyskland var det stor motstand mot rettsoppgjøret under alliert okkupasjon de første årene etter andre verdenskrig. Mange vesttyskere så på de vestallierte som fiender i forbindelse med Nürnbergprosessene mot de fremste nazi-lederne. Disse prosessene ble drevet av de allierte. Den amerikanske okkupasjonsmyndigheten var under sterkt politisk prosess for å redusere straffer eller løslate dømte tyskere.Earl, H. C. mfl (2015). A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky.
I den nye Forbundsrepublikken («Vest-Tyskland») var rettsprosessene og avnazisfiseringen i regi av de allierte upopulære. I 1954 fikk Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) overført suverenitet fra de vestallierte når det gjaldt rettsoppgjør knyttet til andre verdenskrig i henhold til Überleitungsvertrag (overgangsavtalen). Regjeringen i Bonn hadde arbeidet for denne endringen for å få avsluttet alliert rettsforfølgelse av tyske borgere anklaget for krigsforbrytelser og andre overgrep. Overføringen av suverenitet førte til at stadig flere dømte ble løslatt fra allierte fengsel i Vest-Tyskland.
Fra rundt 1960 ble det gjort nye anstrengelser for å rettsforfølge forbrytere fra nazitiden, samtidig vedvarte en til dels effektiv motstand og forsøk på å få slutt på rettsoppgjøret. Bauers anstrengelser for å rettsforfølge nazister ble kjølig mottatt av politikere og dommere. Han fikk på grunn av sitt arbeid mange fiender og han mottok antisemittiske fornærmelser og enkelte trusler mot sin person.
Den såkalte overgangsavtalen, inngått i 1952 mellom Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), USA, Storbritannia og Frankrike, ble et selvstendig hinder for at tyske statsadvokater kunne gjenoppta av dommer avsagt av de allierte mot nazister. Etter at Vest-Tyskland ble en selvstendig stat i 1955, benådet de vest-allierte etter få år alle krigsforbrytere i Vest-Tyskland.Totland, John (1968). De siste 100 dagene : fra Jalta-konferansen til V-dagen. Stabenfeldt forlag. s. 523.
På slutten av 1950-tallet fikk nazitiden ny oppmerksomhet i offentligheten i Vest-Tyskland. Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen ble opprettet av Adenauer i 1958 samme år som Einsatzgruppe-prosessen i Ulm med Bernhard Fischer-Schweder som hovedtiltalt. Rettsprosessen i Ulm innledet en serie større rettsprosesser under Forbundsrepublikkens jurisdiksjon. Rettssaken mot Eichmann i Jerusalem var en stor offentlig begivenhet.Scholtyseck, Joachim (2006): Conservative Intellectuals and the Debate over National Socialism and the Holocaust in the 1960s. I Philipp Gassert og Alan Steinweis (red.): Coping with the Nazi Past (pp. 238-257). Berghahn Books.
Straffeforfølgning av høyreekstreme Bauer vakte i 1952 internasjonal oppsikt da han reiste tiltale mot den høyreekstreme, pensjonerte generalmajor Otto Ernst Remer for å ha kalt Claus Schenk Graf von Stauffenberg for landsforræder. Bauer påsto at Stauffenberg ikke hadde brutt noen offisersed. Motstand mot den nasjonalsosialistiske stat kunne etter sin natur ikke kunne betraktes som forræderi. Han fikk medhold i retten og Remer ble dømt til fengselsstraff. Remer ble ikke dømt for ærekrenkelse fordi retten mente han uttrykte et synspunkt og ikke kom med påstander om fakta, men retten dømte han for å ha fornærmet Stauffenberg og andre motstandere. Remer medvirket til å slå ned opprøret etter 20. juli-attentatet. Han ble dømt til 3 måneder fengsel og implikasjonen var blant annet at offiserer ikke kunne skylde på ordre ovenfra når ordren var ulovlig.
Auschwitzprosessene
Han ble i 1956 leder av statsadvokatembetet i Hessen, hentet dit av ministerpresident Georg August Zinn. Der tok han initiativ til den såkalte Auschwitzprosessen i Frankfurt, som var rettet mot SS-personell i Auschwitz-Birkenau. I 1959 ba han tysk høyesterett om å få alle sakene overført til domstolen Landgericht i Frankfurt, i stedet for at sakene ble ført spredt rundt i Tyskland. I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ. Dette var den største rettssaken i moderne tysk historie.
Besøk i Auschwitz gjorde det vanskelig for retten å tro på tiltaltes bortforklaringer. Robert Mulka, nestkommanderende i Auschwitz, hevdet at han var uskyldig fordi han ikke kunne se hva som foregikk på perrongen der ankomne ble sortert til gasskammeret; retten kunne på befaring konstatere at det var fri sikt fra Mulkas kontorpult til perrongen 12 meter unna.
Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland (Vest-Tyskland).
Tysk strafferett krevde livstid for hovedgjerningsperson, mens straffen for medvirkning kunne være ned mot 3 års fengsel. Vesttyske domstoler betraktet administratorer og de som fysisk gjennomførte drapene leiren stort sett som medhjelpere, mens Hitler, Himmler og Heydrich for en stor del ble ansett som hovedgjerningspersoner. Denne rettspraksisen innebar at straffeansvar var avhengig av tiltaltes subjektive intensjon, uansett hvordan de fysisk bidro til drapene.
I 1961 ble det i Vest-Tyskland innledet etterforskning av flere forbrytelser i det tyskokkuperte Frankrike, den såkalte Frankreich-Komplex-prosessen. Bauer og Harlan leverte til denne prosessen anmeldelse av fem mistenkte personer, blant andre Klaus Barbie.
Til etterforskningen før Auschwitz-prosessen valgte Bauer tre jurister, Joachim Kügler, Georg Friedrich Vogel og Gerhard Wiese, som var for unge til å ha vært involvert i nazismen.