Jefferson Airplane var et amerikansk rockeband basert i San Francisco i California, som var en eksponent og pionerer for psykedelisk rock. De ble dannet i 1965 og definerte den såkalte San Francisco-sounden og var den første fra San Franciscos Bay Area som oppnådde internasjonal suksess. De var hovedattraksjoner ved tre av de mest berømte amerikanske rockefestivalene på 1960-tallet: Monterey (1967), Woodstock (1969) og Altamont (1969), og den første Isle of Wight-festivalen (1968) i England.«Paul Kantner, Jefferson Airplane Co-Founder & Guitarist, Dies at 74», Billboard Deres gjennombruddsalbum i 1967, Surrealistic Pillow, er rangert blant de mest innflytelsesrike innspillinger for epoken «Summer of Love». To sanger fra dette albumet, «Somebody to Love» og «White Rabbit» er på listen til magasinet Rolling Stone over de 500 største sangene gjennom alle tider.
Den klassiske besetningen til Jefferson Airplane, fra oktober 1966 til februar 1970, var Marty Balin (vokal), Paul Kantner (gitar, vokal), Grace Slick (vokal), Jorma Kaukonen (førstegitar, vokal), Jack Casady (bass), og Spencer Dryden (trommer). Gruppa brøt opp i 1972 og delte seg i to band: Hot Tuna og Jefferson Starship. Jefferson Airplane ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1996 og ble gitt Grammys årspris for livslang prestasjon i 2016.
Historie 1965–1966: Opprettelse thumb|Jefferson Airplane tidlig i 1966. Fra venstre: Anderson, Casady, Balin, Spence, Kantner and Kaukonen. thumb|Gruppa i 1966 etter Spencer Dryden hadde erstattet Skip Spence på trommer.
I 1962 spilte den tjue år gamle Marty Balin inn to singler for plateselskapet Challenge Records, men ingen av dem gjorde seg bemerket. Balin ble deretter medlem av en folkemusikkgruppe som kalte seg The Town Criers fra 1963 til 1964. Etter at The Beatles ledet den britiske bølgen i 1964 ble Balin inspirert av suksessen til The Byrds og Simon & Garfunkel til å blande folkemusikk med rock og dannet en gruppe i 1965 som fulgte denne oppskriften. Sammen med en gruppe investorer kjøpte Balin en tidligere pizzasjappe på Fillmore Street i San Francisco,«Blogcritics Music – Artist Overview – Jefferson Airplane», Blogcritics.org. Arkivert fra originalen den 28. juli 2011 som han deretter endret til en klubb for musikk, kalt for The Matrix, og begynte å lete etter medlemmer for et nytt band.Ruhlmann, William: «Biography Jefferson Airplane», All Music Guide
Balin møtte folk- og visesangeren Paul Kantner i en annen klubb, Drinking Gourd. Kantner, som var vokst opp i San Francisaco, hadde begynt å opptre i visemiljøene i Bay Area tidlig på 1960-tallet, som med tilsvarende musikere som Jerry Garcia, David Crosby og Janis Joplin. Kantner har sitert folk- og visegrupper som The Kingston Trio og The Weavers som tidlige inspirasjonskilder. Han flyttet kortvarig til Los Angeles i 1964 for å arbeide i folkemusikkduo sammen med David Freiberg, et framtidig medlem av Jefferson Airplane (og som til sist ble medlem av Quicksilver Messenger Service).
Balin og Kantner rekrutterte deretter andre musikere for å danne et husband ved he Matrix. Etter å ha hørt den kvinnelige vokalisten Signe Toly Anderson ved Drinking Gourd, inviterte Balin henne til å bli gruppas andre førstesanger. Anderson sang med bandet for et år og deltok på deres første album før hun sluttet i oktober 1966 etter å ha født sitt første barn.
Kantner rekrutterte deretter en gammel kompis, bluesgitaristen Jorma Kaukonen av finsk avstamning. Han kom opprinnelig fra Washington, D.C. på østkysten, men flyttet til California tidlig på 1960-tallet og møtte Kantner mens han var ved Santa Clara-universitetet i 1962. Kaukonen ble invitert til en jam med det nye bandet og selv om han i begynnelsen var motvillig og tvilende til å bli medlem, ble han overbevist etter å ha spilt gitar som var koblet til forsinkelsesystem med båndopptaker, et lydsystem som ble benyttet av Ken Kesey for hans syrefester, eller «acid-test-parties» som Kesey kalte dem.Lesh, Phil: «The Acid Test Chronicles - Page 16 - Portland Oregon - 6th Acid Test - Jan. 15, 1966» , Acid Test Chronicles Det var Kaukonen som kom opp med gruppas navn, basert på navnet til bikkja til en kompis, men en annen forklaring kom i en pressemelding i 2007 hvor Kaukonen er sitert for å ha sagt: «Jeg hadde denne kompisen [Steve Talbot] i Berkeley som pleide å komme opp med morsomme navn på folk. Hans navn for meg var Blind Thomas Jefferson Airplane (basert på blues-pioneren Blind Lemon Jefferson). Da gutta lette etter bandnavn og ingen komme på noe, jeg husker at jeg sa, ’Vil du ha et tåpelig bandnavn? Jeg har et tåpelig bandnavn for dere!’» «Jefferson Airplane band name meaning», Bandnaming
Trommeslager Jerry Peloquin og Bob Harvey på akustisk bass fullførte den opprinnelige sammensetningen. Gruppa hadde sin første offentlige framføring på åpningskvelden til The Matrix den 13. august 1965. Bandet ekspanderte fra sine folkemusikkrøtter, trakk inspirasjon fra The Beatles, The Byrds, og The Lovin' Spoonful, og utviklet gradvis en mer pop-orientert elektrisk sound.
Noen få uker etter at gruppa var dannet sluttet Jerry Peloquin, delvis for at han mislikte de andre bruk av lette narkotiske stoffer. Selv om han ikke var en trommeslager, ble sanger og gitarist Skip Spence (som senere dannet Moby Grape) invitert til å erstatte Peloquin. I oktober 1965, etter at de andre besluttet at Bob Harveys basspill ikke var godt nok, ble han erstattet av gitaristen og basspilleren Jack Casady, en gammel venn av Kaukonen fra Washington, D.C. Casady hadde sin første framføring sammen med gruppa ved en skolekonsert i Berkeley, California, to uker etter at han ankom San Francisco.
thumb|left|175px|Jefferson Airplane plakat for Fillmore, februar 1966. Dette var den første konserten de holdt som ikke var gratis. Gruppas musikalske framføring forbedret seg raskt og de fikk snart en betydelige tilhengerskare i og rundt San Francisco, støttet av omtaler fra musikkjournalisten Ralph J. Gleason, en jazzkritiker i San Francisco Chronicle som etter å ha sett dem på The Matrix på slutten av 1965, utropte dem til «et av de beste band noensinne». Gleasons støtte økte bandet rykte betydelig, og i løpet av tre måneder fikk deres manager Matthew Katz tilbud om plateinnspillinger, skjønt de hadde ennå ikke spilt utenfor området Bay Area.
To betydelige tidlige konserter med Jefferson Airplane ble holdt i slutten av 1965. Den første var den historiske dansen ved Longshoremen's Hall i San Francisco den 16. oktober 1965, den første av mange «happenings» i Bay Area hvor Gleason først gang så dem opptre. Ved denne konserten opptrådte også The Great Society, en lokal folkrock-gruppe, hvor Grace Slick var sangeren, og det var her Kantner møtte Slick for første gang.Gilliland, John (1969): «Show 41 – The Acid Test: Psychedelics and a sub-culture emerge in San Francisco» (audio). Pop Chronicles. Digital.library.unt.edu. Noen få uker senere, den 6. november, sto de øverst på konsertplakaten ved en veldedighetskonsert for San Francisco Mime Troupe, et politisk teater som holdt gratis forestillinger i området, og var det første av mange som ble organisert av den lokale arrangøren Bill Graham (som senere ble gruppas manager). I november 1965 signerte Jefferson Airplane en innspillingskontrakt med plateselskapet RCA Victor, som inkluderte et uvanlig forskudd på hele 25 000 dollar. Før dette hadde de spilt inn en demo for Columbia Records, «The Other Side Of This Life» med Bob Harvey på bass, men som umiddelbart ble avvist av plateselskapet. Den 10. desember 1965 spilte Airplane ved den første Bill Gramham-promoterte show ved historiske Fillmore Auditorium, sammen med Great Society og andre grupper. Airplane opptrådte også på tallrike Family Dog-show promotert av Chet Helms ved Avalon Ballroom. Family Dog var en hippikommune som arrangerte mange konserter, dans, og andre happenings.Mccleary, John Bassett (22. mai 2013): Hippie Dictionary: A Cultural Encyclopedia of the 1960s and 1970s, Potter/TenSpeed/Harmony
Jefferson Airplanes første singel var Balins «It’s No Secret» (en sang han skrev med tanke på Otis Redding). B-siden var «Runnin' Round The World» og som førte til gruppas første sammenstøt med plateselskapet RCA Victor over tekstlinja «The nights I've spent with you have been fantastic trips». Etter at deres debutalbum ble fullført i mars 1966 sluttet Skip Spence i gruppa og ble til sist erstattet av Spencer Dryden som hadde sin første offentlige opptreden med Airplane ved Berkeley Folk Festival den 4. juli 1966. Dreyden hadde tidligere spilt med en gruppe fra Los Angeles kalt The Ashes, og som senere ble The Peanut Butter Conspiracy.
Deres første manager, Matthew Katz, ble sparket i august, noe som ble begynnelsen på en langvarig juridisk kamp som varte fram til 1987. Balins kompis og romkamerat Bill Thompson ble ansatt som roadmanager og midlertidig bandmanager. Det var Thompson, en tidligere ansatt i avisen Chronicle og fan av bandet, som hadde overbevist Ralph Gleason og John Wasserman om å komme for å se og høre bandet ved Longshoreman's Hall. Takket være Gleasons innflytelse kunne Thompson få bandet inn på Berkeley Folk Festival og Monterey Jazz Festival.
Gruppas debutalbum, Jefferson Airplane Takes Off, ble utgitt i september 1966. Det folkemusikkorienterte albumet hadde John D. Loudermilks «Tobacco Road» og Dino Valentes (egentlig Chet Powers) «Let's Get Together», foruten også de egneskrevne balladene «It's No Secret» og «Come Up the Years». Til tross for at gruppa ikke holdt konsert utenfor Bay Area eller opptrådt på TV, fikk albumet betydelig oppmerksomhet i USA og solgt godt nok til at det fikk en gullpris. RCA hadde innledningsvis trykket kun 15 000 kopier, men det solgt mer enn 10 000 i San Francisco, noe som fikk plateselskapet til å øke opplaget. I det nye opplaget slettet selskapet «Runnin' Round This World» ettersom ledelsen mislikte at ordet «trip» fantes i sangteksten. Av lignende grunner erstattet RCA Victor to sanger med andre versjoner: «Let Me In» med tekstlinjen «I gotta get in/you know where» til «you shut your door/now it ain't fair». I den samme sangen ble også tekstlinjen «Don't tell me you want money» til «Don't tell me it ain't funny». Sangen «Run Around» ble også redigert, tekstlinjen «flowers that sway as you lay under me» til «flowers that sway as you stay here by me». Den opprinnelige pressingen av albumet med «Runnin' Round This World» og de usensurerte sangene er siden blitt verdifulle samlerutgaver.
Signe Anderson fødte en datter i mai 1966, og i oktober annonserte hun at hun sluttet i bandet da hun ikke så for seg å ha et spedbarn med på turne. Hennes siste opptreden med bandet skjedde ved Fillmore den 15. oktober 1966.
1966–1967: Kommersielt gjennombrudd thumb|Jefferson Airplanes single «White Rabbit». Den påfølgende kvelden hadde Andersons erstatning Grace Slick hennes første framføring med Airplane. Slick var allerede velkjent for gruppa; hun hadde vært tilstede ved Airplanes første offentlige konsert ved The Matrix i 1965 og hennes tidligere gruppe, The Great Society, hadde ofte opptrådt på de samme konsertene.
Grace Slick ble avgjørende for Airplanes kommersielle gjennombrudd. Hun hadde en kraftfull og spenstig kontraalt som komplementerte Balins stemme og passet godt til gruppas elektriske og psykedeliske musikk, og som en tidligere modell økte hennes gode utseende og sceneframtoning gruppas tiltrekning på konsertene. «White Rabbit» var skrevet av Grace Slick mens hun fortsatt var med Great Society. Det første albumet som hun spilte inn sammen med Airplane var Surrealistic Pillow, og hun brakte med seg to sanger fra sin tidligere gruppe: hennes egen «White Rabbit» og «Somebody to Love», skrevet av hennes svoger Darby Slick. Begge sangene ble en del av gjennombruddet til Airplane og ble siden assosiert med Airplane. Tamarkin, Jeff (2003): Got a Revolution!, s. 113.