mini|To samsike foreldre bærer sine barn til dåpen. Illustrasjon fra Olaus Magnus' bok Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555.
Samisk historie i middelalderen handler her om samene i perioden fra 1050 til 1500, altså perioden mellom antikken og moderne tid. Rundt 1000-tallet ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. Grensene lengre nord mellom Norge og Sverige var ikke trukket, og sameland var en region med uklare grenser mot de nordiske kongedømmene. I øst var Novgorod en viktig by for handel i Rus eller Kievriket som utviklet seg på 1200-tallet. Alle disse rikene hadde interesse av handel og skattleging av samene på Nordkalotten. Spesielt varer som pels var attraktivt. Siden sameland ikke var noe eget rike med kongemakt og overordnet administrasjon, ble det opp til de tilstøtende rikene å hevde skatterettigheter og utøve makt.
Rivaliseringer om overherredømme over nordområdene førte til at statsmaktene i slutten av høymiddelalderen kom frem til avtaler seg imellom. Avtalene, kalt Nöteborgstraktaten, førte til felles, men overlappende interessesfærer. Fra 1250 var det inngått en fredsavtale mellom storfyrsten av Novgorod, Aleksandr Nevskij (1220–1263) og kong Håkon Håkonsson (1204–1263). Fredsavtalen gikk ut på at russerne hadde rett til å ta skatt av samene helt vest til Lyngen, mens norske konger kunne kreve skatt helt inn til Kvitsjøen. De svensken kongene hadde også interesser av handel og skattlegging av samene. Tiden fra 1000-tallet og de påfølgende to til tre hundreårene har sannsynligvis vært en vanskelig tid for samene, med rivalisering mellom statsmaktene og tredobbel skatt. En tror at skatteinnkreverne kan ha fortonet seg mer eller mindre som hær- og røvertokter.
I tillegg til skattekravene skjedde det også en kolonisering i det samiske områder i høymiddelalderen. En drivkraft var den rent økonomisk, en annen var politisk. I ytre kyststrøk i Finnmark ble det etablert norske boplasser i andre halvdel av 1200-tallet. I tillegg til sprede bosetninger i Finnmark, var det individuelle norske jordbrukere som bosatte seg i fjordstrøkene i Sør-Troms.
På tidlig 1200-tallet fikk kirken eiendomsrett til nordlige lakseelver i Sverige. Laks ble brukt både som betaling og skatt. På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene langs Piteälv-, Luleälv- og Tornedalen, hvor innflyttende finske og svenske bønder slår seg ned. Disse nybyggerne er avhengig av en infrastruktur som den svenske staten ordner med, ellers kan de hverken få de varene de er avheng av eller få avsetning for sitt eget produksjonsoverskudd.
I løpet av middelalderen blir samene med i omfattende sesongfiskerier, noe som etter hvert blir viktigere enn pelshandel. Det var de hanseatiske handelsnettverkene med norsk kontor i Bergen som stod for salg og transport til Europa. Mange samer blir fiskebønder, kjent som sjøsamer. Andre igjen lever i innlandet med spesialisering på reinhold, jakt og fangst. Senere i tidlig moderne tid blir dette utviklet til storskala reindrift, med oppimot flere tusen rein for de største reineierne.
Begrepsavklaringer Vanligvis betegnes middelalderen som tiden fra år 500 til 1500, altså perioden mellomantikken og moderne tid.Brégaint, David; Imsen, Steinar og Scott, Ida: (2022) Imidlertid er det vanlig å si at jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden i 1050.Solberg, Bergljot: Middelalderen tar til etter at Vestromerriket går i oppløsning og nye riker oppstår i Europa. Kristendommen blir innført over hele Europa, og med den får kirken, konger og fyrster makt. I siste del av perioden får kirken stadig sterkere kritikk, noe som leder frem mot reformasjonen. I fremstillingen her betegnes middelalderen som tiden fra 1050 til 1550.
Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger.Berg-Nordlie, Mikkel: (2021) På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Ordet same var det samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.
Finnmark (eller Finnmork på gamlenorsk) var en vanlig betegnelse for samisk område, og ser ut til å ha vært brukt i dagens Norge vest og nord for Kjølen (fjellkjeden mellom Norge og Sverige.) I middelalderen ble Finnmark forstått som et område mye større enn dagens fylke. En kjenner til at det som ble benevnt som Finnmark gikk helt ned til Nord-Trøndelag og nordlige del av Jemtland på 1200-tallet. Nødvendigvis behøver ikke Finnmark å ha vært et geografisk begrep, men betegnelse på område der samene bodde, jevnfør det gammelnorske ordet mark i betydningen «skog» eller «grenseland».
De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gammel tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland,samt Kolahalvøya i Russland. I fjordområdene, spesielt i Troms og Finmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalloten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har de nomadiserende samene tradisjonelt hatt tilholdssted. De har derfor vært kalt fjellsamer. I dette området fant de gode tilholdssteder for reinen, i tillegg til bjørk og brensel. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Her er det ikke høyfjell, men noen lave fjell, vide marker med reinlav, bjørke- og barskog og lengst mot øst finnes fiskerike innsjøer. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid drives reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte-, kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neiden, Pasvik, Suenjel, Petsjenga og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.
Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene. Det er også en feiloppfatning at samisk kultur er ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland. For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.
Samene og de tidlige statsdannelsene Tidlig i middelalderen, rundt 1000-tallet, ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. Disse rikene hadde politiske og økonomiske tyngdepunkt i sør, mens samenes områder (Sápmi) lå geografisk langt mot nord. Grensene mellom landene var annerledes enn i moderne tid, blant annet var Jämtland og Herjedalen norske områder, mens grensene lengre nord mellom Norge og Sverige ikke var trukket. I øst var Novgorod en viktig by for handel i Rus eller Kievriket. På 1200-tallet ble Novgorod senter i sitt eget rike, kjent som Republikken Novgorod. Denne republikken ekspanderte nordover og kom i kontakt med forskjellige folkeslag, blant annet samene. I 1478 ble Novgorod erobret av det ekspanderende Moskvariket, som på 1500-tallet ble til Det russiske tsardømmet.Berg-Nordlie, Mikkel og Berg, Sigrun Høgetveit: (2022)
mini|Bilde som illustrerer omvendelse av folkene i nordlige og østlige deler av Finland og deres store gjestfrihet. Fra Historia de gentibus septentrionalibus av Olaus Magnus fra 1555.
Sverige ble kristnet rundt år 1100, noe som eliten og stormen stod bak. For dem var kristningen en strategi for å innføre det føydale samfunnssystemet som allerede hadde blitt innført ellers i Europa. Imidlertid ble ikke føydalsystemet innført før på slutten av 1200-tallet. Med innføringen av kristendommen fikk Sverige sine første rikskonger, altså konger som fikk makt over hele landet. I 1150-årene ble det ført korstog og erobringer inn i Finland. Disse fortsatte utover på 1200-tallet og medførte at Finland ble en del av Sverige. Denne unionen besto helt til 1809, da Finland ble en del av Russland. I løpet av 1200-tallet fikk Sverige etablert en stabil kongemakt, riksråd og sterkt sentralstyre. Rundt 1350 rammes Sverige, som de øvrige Europeiske stater, av en krise i jordbruket og at svartedauen gjorde seg gjeldende. Krisen leder frem mot dannelsen av Kalmarunionen, der Sverige, Danmark og Norge ledes under Margrete I (1353–1412) fra 1354. Unionen splittes opp først i 1523.
I middelalderen var ikke Nordkalotten noen marginalisert bakevje, men tvert om en viktig kraft i europeisk historie som utspilte det seg blant jegere, jordbrukere og handelsfolk. Slektskap og allianser, økonomiske strategier og effektiv transport gjorde det mulig med kontakter med verden utenfor.
Samenes status i den norske rikssamlingen Rikssamlingen på 900- og 1000-tallet førte til at Norge ble samlet under en konge. Dermed ble de nordnorske høvdingenes rett til finnskatt og finnkaup (oppkjøp av pelsverk) overført til rikskongen. Før rikssamlingen ble fullbyrdet var det stridigheter mellom dem som ønsket en innenlandsk kongemakt eller oppdeling i flere mindre kongedømmer. En av de som kjempet om makten var Harald II Eiriksson, med tilnavnet Gråfell, på grunn av sin interesse for pelsverk fra samene. Han og senere etterkommere drev handels- og plyndringstokter langs hele norskekysten til Kvitsjøen. Både de skandinaviske og de slaviske fyrstedømmene kjempet om å få tilgang til handel og skattelegging av samene. Konsekvensen av denne maktoverføringen ble at samene ikke lenger var økonomisk og sosialt forpliktet ovenfor lokale høvdinger og stormenn, men makter utenfor Nordkalotten.
Historia Norvegiæ fra 1190-årene taler om at Norge kan deles inn i tre soner langs med kysten, nemlig kystlandet, opplandet og lengst mot øst var samenes skoger. Snorre Sturlason (1178/79–1241) og flere andre beretter om samer i sørlige deler av Norge, som Hadeland og Oppland, muligens er Herjedalen i Sverige også nevnt i tekstene. Kildene viser at i både i vikingtid og middelalder var samene en naturlig del av det norrøne samfunnet. Selv om de norrøne folkene levde i samarbeidsforhold med samene, så ikke de nordiske folkene på samene som likeverdige og oftest ble de sett på som folk som bodde utenfor rikene. At språkforskjellen ikke nevnes i de historiske kildene tyder dog på at mange mennesker den gang var tospråklige. Kirken så på sin side de ikke-kristne samene og deres religion, som en trusel mot kirkens maktposisjon.