Tostatsløsningen har lenge vært verdenssamfunnets foretrukne løsning på Israel–Palestina-konflikten som går ut på at Palestina blir en stat bestående av hele eller deler av Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen, områder som Israel har okkupert siden seksdagerskrigen i 1967. Varianter av løsningen har inneholdt bytte av landområder.
De første initiativene til separate jødiske og arabiske stater innenfor Palestinamandatet kom med Peelkommisjonen i 1937 og FNs delingsplan fra 1947, men det er særlig Israels våpenhvile-grenser fra 1949 som har vært utgangspunktet for forhandlinger. Fram til 1967 var Gazastripen okkupert av Egypt, og Vestbredden og Øst-Jerusalem var okkupert og annektert av Jordan.
Den arabiske befolkningen i Palestina var i utgangspunktet avvisende til en tostatsløsning. PLO har akseptert prinsippet om tostatsløsning siden 1982, og i 1988 erklærte Palestina sin selvstendighet. USA var en pådriver for tostatsløsning fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til 2025. Blant skiftende israelske regjeringer har Likud markert seg ved sin motstand. Endringer på bakken, gjennom vedvarende fordriving og utbygging av bosetninger som er ulovlige etter internasjonal rett har vært et tiltakende hinder for en tostatsløsning.
Ulike former for tostatsløsninger er fremlagt, mest omfattende i 2001, 2008 og 2014.
Historie til 1967
Peelkommisjonen 1937 thumb|FNs opprinnelige delingsplan fra 1947, med Jerusalem som corpus separatum. miniatyr|Våpenhvilegrenser 6. april 1949 Det første forslaget om å skape en jødisk og en arabisk stat ble fremlagt på Palestinamandatets tid av den britiske Peel-kommisjonen i 1937 under Det store opprøret (1936–1939). Forslaget inneholdt blant annet en bestemmelse om «befolkningsutveksling», transfer. I tillegg til de to statene skulle en rest av mandatområdet omslutte en korridor mellom Jaffa og Jerusalem. Forslaget ble avvist av araberne i Palestina,Swedenburg, Ted (1988) "The Role of the Palestinian Peasantry in the Great Revolt 1936–1939". i Islam, Politics, and Social Movements, edited by Edmund Burke III and Ira Lapidus. Berkeley: University of California Press. pp. 189–94 & Marvin E. Gettleman, Stuart Schaar (2003) The Middle East and Islamic World Reader, Grove Press, pp. 177–81Pappé Ilan (2004) A History of Modern Palestine: One Land, Two Peoples, Cambridge University Press, men fant støtte i storparten av den jødiske befolkningsandel.
FNs delingsplan 1947 En delingsplan ble fremlagt av De forente nasjoner i 1947. Dette var et tredelings-forslag der Jerusalem skulle holdes atskilt, som corpus separatum, under internasjonal kontroll. Jødiske ledere sluttet seg til planen. Men araberlandenes lederskap, og de ledende krefter blant palestinerne, motsatte seg enhver deling av Palestina og ethvert jødisk selvstyrt territorium i området.
Folke Bernadottes planer 1948 FNs spesialutsending Folke Bernadotte la under krigen i 1948 fram to delingsplaner. Den første lå tett opp til Peel-kommisjonens delingsforslag, der det arabiske området gikk inn i Transjordan og de jødiske og arabiske områdene sammen dannet en union. Den andre framhevet to selvstendige stater, en palestinsk og en jødisk og ble utarbeidet i kontakt med britiske og amerikanske sendemenn.
1949-grensene Ved opprør og borgerkrig fram til britene trakk seg ut i 1948, og senere Den arabisk-israelske krig ble så andre realiteter skapt på bakken: Israel erobret 60 % av området som FN hadde tiltenkt palestinerne. 80 % av araberne som bodde der, 750 000, ble tvunget på flukt, hvorav 250 000 før staten Israel erklærte sin selvstendighet og nabostatene invaderte. De havnet i flyktningleirer på Gazastripen og Vestbredden, i Jordan, Syria og Libanon. En de facto deling fant sted langs våpenstillstandslinjen mellom den nye Staten Israel og områder som ble okkupert og senere annektert av Jordan eller (i sørvest) kontrollert av Egypt.
Israel invaderte Gazastripen og Sinaihalvøya under Suezkrisen i 1956, men trakk seg ut året etter.
Seksdagerskrigen 1967 Under Seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, Gazastripen og Sinaihalvøya fra Egypt og deler av Golanhøydene fra Syria. Under krigen ble ytterligere 280 000 til 325 000 palestinere jaget på flukt fra Gaza og Vestbredden.
Mot palestinsk aksept for tostatsløsning Rammeverket for dette konfliktløsningsforslaget kan spores til FN-resolusjonen kalt «Peaceful settlement of the question of Palestine» fra november 1974.Resolution 3236 (XXIX) - Palastinaspørsmålet , FNs generalforsamling, 22. november 1974
Frem til Yom Kippurkrigen i 1973 var det en uttalt ambisjon hos PLO og de arabiske land å militært gjenvinne de områder som Israel behersket, men de gikk over til å søke løsninger også med politiske midler. Politiske løsninger ble vanskeliggjort av en økt bosetningspolitikk etter Likuds valgseier i 1977, og tiltagende motsetninger som førte til den første intifadaen i 1987.
I 1988 utropte PLOs eksilparlament formelt en selvstendig palestinsk stat som ble anerkjent av drøyt 80 land, hovedsakelig land i Afrika og Asia. Proklamasjonen kan ses som at PLO aksepterte en tostatsløsning der PLO også anerkjente FNs resolusjon 242 av 1967 som krever retrett fra okkuperte områder.
Oslo-prosess til ny intifada I september 1993 ble Osloavtalen undertegnet. Den var en prinsippavtale om begrenset palestinsk selvstyre på Vestbredden og på Gaza. PLO anerkjente formelt Israels rett til å eksistere innen sikre grenser, og Israel erkjente for første gang PLO som det palestinske folks representant.
Fortsatte forhandlinger etter Osloavtalens prinsipper ble vanskeliggjort på begge sider. Fra de islamistiske bevegelsene Hamas og Islamsk Jihad utgikk selvmordsangrep mot sivile israelere. Yitzhak Rabins fredspolitikk fikk i Israel sterk kritikk fra nasjonalister og høyrepartier, og det hele kulminerte med mordet på Rabin i 1995 av en ekstrem religiøs-nasjonalistisk jøde, og kunne pessimistisk fremstå som begynnelsen på slutten for fredsprosessen.
Camp David- og Taba-forhandlingene 2000–01 Israels forhandlingsleder under camp David-forhandlingene, utenriksminister Shlomo Ben-Ami oppga at han ringte Arafat for å droppe alle reservasjoner. Palestinerne ble tilbudt full suverenitet over Haram al-Sharif, ikke begrenset til overflaten. Under oppfølgingsforhandlingene i Taba i januar 2001, toppet han Clintons tidligere tilbud på 97% (med 4-6% landbytte og fjerning av 20 % av bosetterne) med å tilby palestinerne tilsvarende 100 % av arealet til Vestbredden. Det strandet på den individuelle returretten for palestinske flykninger. Det har senere vært omdiskutert hva som var de forskjellige forslagenes konkrete innhold.
Veikart for fred 2003
Veikart for fred ble lansert som en vei mot tostatsløsning etter et amerikansk initiativ fra 2002, under oppkjøringen til invasjonen av Irak. Det møtte sterk israelsk motstand.
Gazastipen – en delvis uttrekning i 1994 overtok den palestinske selvstyremyndigheten administrativ kontroll over det meste av Gazastripen. I 2005 gjennomførte israelerne, ledet av statsminister Ariel Sharon, en ensidig avvikling av israelske bosetninger og utrekning av militære mannskaper. Fra 12. september 2005 fikk de palestinske myndighetene full administrativ kontroll over hele Gazastripen.
Da Ehud Olmert overtok som statsminister etter Sharon i 2006, arbeidet han med en plan videreføring av tilbaketrekningene gjennom unilateral evakuering av bosetninger og tilbaketrekning fra 90 % av Vestbredden. Planene ble droppet etter konflikter med Hamas og Hizbollah samme år.
2008-forhandlingene I 2008 tilbød statsminister Olmert ekvivalenten av 100 % av Vestbredden til palestinerne, men ble avvist med henvisning til at han var i ferd med å gå av som statsminister. Olmert selv argumenterte for at avvisningen var en tapt mulighet fordi en palestinsk aksept ville gjort valget i 2009 til et fredsvalg.
3) Two other Israeli negotiators offered the Palestinians the equivalent of 100% of the West Bank: Yair Hirschfeld and Nimrod Novick.
Yair Hirschfeld. Track-Two Diplomacy toward an Israeli-Palestinian Solution, 1978–2014. Woodrow Wilson Center Press/Johns Hopkins University Press, 2014. (p. 136)
2013–14-forhandlingene I 2014 aksepterte statsminister Benjamin Netanyahu første utkast til utenriksminister John Kerrys fredsplan som la opp til en tostatsløsning basert på 1967-grensene. Palestinerne avviste den fordi den ikke eksplisitt viste til Jerusalems deling, kun til partenes krav på byen. Neste utkast viste til deling, men ble allikevel avvist. President Mahmoud Abbas hadde ingen tro på at israelerne ville etterleve den, særlig med tanke på at de samtidig intensiverte bosetteraktiviteten.Exclusive: Obama’s Detailed Plans for Mideast Peace Revealed - and How Everything Fell Apart - Israel News
Israelsk variant Israel har også sin egen versjon av tostatsløsningen, men da handler det om å dele inn den palestinske stats områder i små enklaver hvis grenser kontrolleres helt av Israel.
Trump-planen I februar 2017 ble det bekjentgjort at USAs regjering under president Donald Trump ikke lenger insisterte på en tostatsløsning, og overlot til partene seg imellom å finne frem til en fungerende fredsløsning.Sueddeutsche.de: USA bestehen nicht mehr auf Zwei-Staaten-Lösung im Nahen Osten, 15. februar 2017 I 2018 bestemte Trump at den amerikanske ambassade til Israel skulle flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem.Marcel Wagner: Pariser Nahost-Konferenz. Zwei-Staaten-Lösung und Trump-Faktor. I: deutschlandfunk.de, 15. januar 2017. Samme år gikk USAs regjering (avvikende fra året før) inn for en tostatsløsning.
Den 28. januar 2020 fremla president Trump sammen med den israelske statsminister Benjamin Netanyahu en tostatsløsning.zeit.de 28. januar 2020: Donald Trump schlägt palästinensischen Staat vor Den palestinske selvstyremyndigheten avviste det forslaget som ble presentert, som var blitt utarbeidet uten konsultasjon med den palestinske side og ikke hensyntok en rekke sentrale palestinske anliggender.
Utfordringer Representanter fra Hamas har gjentatte ganger offentlig sagt seg villig til å gå med på en tostatsløsning langs den grønne linjen (også kalt 1967-grensene). Imidlertid er Hamas' offisielle standpunkt at «Israel skal utslettes og jødene skal bekjempes», noe som tydeliggjøres i deres statutter. Også den øvrige arabiske verden har kommet med lignende forslag.
For Israels del anser mange at konflikten ikke lar seg løse på denne måten, men at en palestinsk stat bare ville bli en framtidig base for angrep mot Israel av grupper som vil utslette Israel som stat. Dette baseres på at tusentalls raketter var blitt avfyrt har mot israelske byer etter at Israels militære forlot Gazastripen.
Hva som skal skje med de israelske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er et annet problem for tostatsløsningen.
Et viktig aspekt av konflikten som tostatsløsningen ikke tar opp direkte er flyktningeproblemet; alle palestinere som flyktet fra området under Nakba i 1948 har teoretisk sett (og inklusive deres etterkommere) å vende tilbake til sine hjem inne i det som i dag er staten Israel, noe som Israel sterkt motsetter seg.
Enstatsløsninger Et konkurrerende forslag er enstatsløsningen der alle jøder og palestinske arabere i det aktuelle området blir statsborgere i en felles stat som utgjøres av det som i dag er Israel, Vestbredden og Gazastripen. Dette forslag har imidlertid nesten ingen støtte i Israel. Det er argumentert for at enstatsløsningen har vært en realitet siden 1967.
En enstatsløsning kan ta form av en føderasjon eller konføderasjon.
Referanser
Kategori:Israel–Palestina-konflikten