Samisk historie i moderne tid handler her om tiden fra 1800 til 1945 hvor det skjer store endringer når samene dras inn nasjonalstatene, med fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering. Flere mente mente at skoleundervisning og kirkevirksomhet skulle skje på samisk. Andre mente at deres språk og kultur uansett var dømt til undergang. Dermed var det bortkastet å bruke store ressurser på å utdanne lærere og prester til å beherske samisk, samt skrive samiske bøker. I denne tiden oppstår også nasjonalistiske, evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger som nedvurderte samene. I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk eller rasetenking.
Selv om myndighetene i Norge og Sverige førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det var også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, særlig gruvevirksomhet, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet som utviklet seg.
Skolen var den viktigste arena for fornorskning. Selv om instruksene sa at norsk skulle være undervisningsspråk, brukte allikevel lærerne mye samisk i undervisningen. Etter 1905 ble det opprettet statlige skoleinternater der norsk i undervisningen for samiske og kvenske barn i enda større grad enn tidligere ble vektlagt. Samene i Norge skulle assimileres inn i norsk kultur. I Sverige ble det ført en annen politikk, der barn av reindriftsfamilier fikk et forenklet skoleopplegg. I praksis ble dette en segregering av samiske barn, slik at de senere i livet greide seg dårlig i samfunnet. Halvparten av svenske samiske barn av reineiere var rundt 1900 uten skolegang. Kirken og misjonsorganisasjoner var derimot mye mer positive til samisk språk. De benyttet samisk i forkynnelse og i religiøse tekster. Spesielt var den læstadianske vekkelsesbevegelsen aktive brukere av samisk.
Begrepsavklaring Vanligvis betegnes tiden fra rundt 1500 til rundt starten av 1800-tallet for nyere tid, altså perioden mellom middelalderen og moderne tid. (2021) Moderne tid brukes også om denne perioden, moderne tid Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (2022) Sogar er det vanlig å dele perioden inn i to deler, og kalle første del av perioden tidlig moderne tid og la tiden mellom 1800 og 1900 benevnes for senere moderne tid.
Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger.Berg-Nordlie, Mikkel: (2021) På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Imidlertid var det ordet same samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.
De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gamle tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland, samt Kolahalvøya i Russland. I fjordområdene, spesielt i Troms og Finnmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalotten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har vært de nomadiserende samene tradisjonelt hatt tilholdssted og de har derfor vært kalt derfor fjellsamer. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Her er det ikke høyfjell, men noen lave fjell, vide marker med reinlav, bjørke- og barskog og lengst mot øst finnes fiskerike innsjøer. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid dirves reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neide, Pasvik, Suenjel, Petsamo og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.
Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene og drevet med andre næringer. Det er også en feiloppfatning å oppfatte samisk kultur som noe ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland. For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.
Samene inn i nasjonalstatene Norge ble i 1814 utskilt fra Danmark-Norge og kom i personalunion med Sverige. I starten av nasjonalstaten Norges eksistens var innstillingen til samisk språk og kultur positiv, blant annet støttet det offentlige utgivelse av samiske bøker og samisk ble brukt i skoleundervisningen. Oppfatningen av samenes språklige og kulturelle rettigheter ble imidlertid endret i løpet av 1840-årene. I 1851 ble de første fornorskingstiltakene gjennomført. Året etter ble Lappekodisillen, som regulerte samenes grenseoverskridende ferdsel, tilsidesatt for samer som krysset grensen mellom Norge og Finland, slik at grensekryssing ikke lengre var lov.
Selv om hovedstaden etter unionsoppløsningen ble Christiania, så var ansvaret for utenrikspolitikken lagt til Stockholm. Dermed ble saker som angikk de finske grenseoverskridende samene styrt fra Stockholm. I 1809 ble Finland skilt ut fra Sverige og tatt over av Russland, slik at spørsmål som gjaldt finske samer ble styrt fra St. Petersburg. I 1826 kom det endelig til enighet om «fellesdistriktet» mellom Norge og Russland, slik at grensene her ble trukket opp. Grensen mellom Norge og Sverige var trukket opp i 1751.
Folketellinger mini|Samisk familie i Finland i 1930-årene.
Den samiske befolkningen økte mot slutten av 1700-tallet, samtidig gikk den norske befolkningen tilbake. Årsaken var at samene hadde et bedre og mer stabilt livsgrunnlag. Befolkningen i Nord-Norge opplevde krise og nedgangstid under Napoleonskrigene mellom 1802 og 1815. Historikeren Håvard Dahl Bratrein (1933–) har påvist at folk på Finnmarksvidda, Porsanger, Helgeland og Sør-Salten greide seg best i kriseårene. Deler av forklaringen, mener han, kan være pomorhandelen, klima og næringsveier.
I Norge ble det arrangert folketellinger i 1815, 1825 og 1835, men uten at folks etnisitet ble registrert. I Sverige derimot, ble det på denne tiden utført folketellinger med inndeling i etnisiteten. Slik kategorisering ble første gang gjennomført i Norge i 1845. Også i Finland og Russland ble denne praksisen innført på første halvdel av 1800-tallet. I Norge og Sverige kan denne registreringen knyttes til opplysningstenkning og at obligatorisk skolegang ble innført. Dermed var det ut fra administrative hensyn interessant å kjenne befolkningens nasjonalitet og språk. Flere prester, og spesielt Nils Vibe Stockfleth (1787–1866), mente at skoleundervisning og kirkevirksomhet skulle skje på samisk. Stockfleth mente dette var viktig for å beholde samenes egenart, for å «sivilisere» og kristne dem. Dermed trengte en å vite hvem de var og hvor de var. I Sverige var tanken den samme: «att söka bibringa dem den grad af hyfsning [oppdragelse], för hvilken äro mottaglige.»
Forfatteren Espen Søbye (1954–) har ment at de norske myndigheters interesse for nasjonalitetene, har å gjøre med bekymring for at nordmennene var i mindretall i Finnmark. Myndighetene ville vite om det ble færre eller flere samer og kvener, samt om innvandringen fra øst fortsatte. Nasjonalismen ble etter hvert den viktigste faktoren. I mange europeiske land ble den tyske nasjonalismeoppfatningen sentral. Denne tenkningen gikk ut på at en stat skulle bestå av et folk med felles avstamning, kultur, historie og språk, en oppfatning som også stod sterkt i Norge. Folketellinger etter nasjonale skillelinjer inngikk i en politikk for å skape nye nasjonalstater og for å opprette en minoritetspolitikk for dem som falt utenfor majoritetsfellesskapet. I Sverige ble dermed samer, finner, jøder, sigøynere og tatere kategorisert som «af främmande ursprung.»
Befolkningen i Norge økte kraftig gjennom 1800-tallet, og det oppstod en fordobling mellom 1814 og 1865. I 1801 var det registrert i underkant av innbyggere i landdistriktene i Troms og Finnmark, mens det i 1865 var en befolkning på over , altså en fordobling på bare 20 år. Denne kraftige veksten førte til sterk konkurranse om ressursene. Den samiske befolkningen i Norge økte også fra 1845 til 1865, hadde svak vekst fra 1865 til 1891 og en nedgang fram mot 1900. I Finnmark var den samiske befolkningen i flertall frem til rundt 1850. I Sverige økte den samiske befolkningen fra 1845 til 1860, falt mot 1870, var stabil frem til 1920 og hadde en fordobling fra 1920 til 1973. Imidlertid hadde den samiske tellingen fra 1973 også inkludert ikke-nomadiske personer, noe som ikke var tilfelle tidligere. Etter 1970 hadde den «offisielle» samiske befolkningen både i Norge og Sverige økt svært kraftig.
Giftemål og etnisitet mini|Ukjente samer fotografert på slutten av 1800-tallet et sted i Finnmark.
Opp gjennom historien har sosiale, økonomiske og kulturelle hensyn bestemt når og om ekteskap kan finne sted, samt hvem som kan gifte seg med hvem. Slike tradisjoner vil over lang tid sette dype spor i samfunnet. Fra kristningen fant sted på 1000-tallet og opp til 1700-tallet var det sannsynligvis religiøse hindringer mot at nordmenn og samer giftet seg, fordi samene var «hedninger» (ikke-kristne). I vikingtiden derimot, var det ikke noe hinder for ekteskap mellom samer og norrøne folk. I hele det europeiske giftemålmønstret kan en se et fenomen der menn kunne gifte seg nedenfor «sin stand», uten å miste status. Derimot kunne ikke kvinner gjøre det samme. Således kunne kvinner gjøre et godt giftermål, mens menn «løfter opp» sin partner.
En kjenner ikke mye til samiske giftermålsmønstre i gammel tid. Den svenske etnografen Gustaf von Düben (1822–1892) har skrevet om samiske giftermål i Sverige, og mener å se et mønster der en gifter seg med noen av samme økonomiske status som en selv, eventuelt bedre. Dette er altså det samme mønsteret som ellers i Europa. En tydelig trend som ter frem, er at reindriftsamer gifter seg med andre som drev med rein. Praktiske og økonomiske forhold kan forklare dette valget. Mønsteret er sosialt organiserende for etnisitet. I de norske områdene begynte mønsteret med rene samiske ekteskap begynte å gå i oppløsning utover på 1700-tallet. Årsaken var at samene var i klart mindretall. Noen forskere har endog påvist at det var innflyttere fra sørlige områder i Norge som hyppigst giftet seg med samer, og da sjøsamer. Dette kan skyldes at de ikke kjente til barrierene som nordlendingene hadde mot å gifte seg med samer. Migrasjon fra sør til nordnorske bygder på 1800-tallet kan forklare assimileringen som skjedde.