mini|Bruk av samedrakter har vært en del av den samiske revitaliseringen.
Samisk historie i etterkrigstiden handler her om tiden fra 1945 til 2020 hvor samene får anerkjennelse for å tilhøre en egen nasjon, og deres kamp for rettigheter for vann og land får medhold fra statene de er en del av. Den politiske diskusjonen i etterkrigstiden dreide som om status for samisk språk og kultur, samt om hvordan samenes livsgrunnlag kunne sikres. Diskusjonen gikk på hvordan «tradisjon» skulle stå i forhold til «modernisering». Samekomiteen av 1956 kom med en innstilling som markerte en overgang fra fornorskning til kulturpluralisme. Samisk ble et offisielt språk i skolen i Norge i 1959, men det tok lang tid å få utarbeidet skolebøker og laget undervisningsopplegg. Ikke før på slutten av 1960-årene ble det gitt tilbud om samisk begynneropplæring. I løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn sin begynneropplæring på morsmålet.
Samisk råd for Finnmark ble stiftet i 1953 og arbeidet for å fremme samenes sak, med opplysningsarbeid, samiske sendinger i radio, avisutgivelse, hjelp i sosiale saker og arbeid for næringslivet. Tre år senere ble Nordisk sameråd dannet. Organisasjonen arbeidet med en rekke saker, der retten til naturressursene var den viktigste. På samekonferansene som ble hold i de Nordiske landene deltok representanter fra myndigheter lokalt og nasjonalt, i tillegg til folk fra akademia og samiske organisasjoner. Det fantes ikke noen formelle instanser for at statene skulle ta hensyn til samenes synspunkter, men myndighetene var likevel lydhøre.
Skolegang førte til at mange samiske ungdommer tok akademisk utdannelse. I neste omgang førte det til at samiske studenter og intellektuelle kjempet for samiske rettigheter i 1960- og 1970-årene. Denne rettighetskampen toppet seg i overgangen mellom 1970- og 1980-årene da Altaelva skulle reguleres for kraftproduksjon. Det kom til store protester og demonstrasjoner som fikk stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Selv om Altaelva ble regulert med en stor dam, førte samenes kamp til at de fikk sympati og forståelse i det norske samfunnet. I neste omgang førte det til reformer som samene nøt godt av. Blant annet ble Sametinget opprettet og i 1988 ble det vedtatt en ny lov i Grunnloven om samens rettigheter.
Samisk reindrift har i etterkrigstiden sett store omveltninger, med blant annet innføring av snøscootere og andre moderne hjelpemidler. Reingjetere kunne dermed være bofaste i tettstedene som ble etablert og arbeide i skiftordninger. Reinnæringen har i nyere tid problemer med overetablering og stor slitasje på vegetasjonen over store deler av Finnmark. Andre utfordringer er inngrep og innskrenkninger av reinbeiteområdene. Andre næringer gjør seg gjeldende og belaster reindriften, som jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militær aktivitet og naturverninteresser.
Sjøsamene har tradisjonelt hatt fjordfiske som hovednæring, mens sauehold, jordbruk og utmarksressurser ga biinntekter. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere på grunn av generell overbeskatning, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene eller funnet nye næringer.
Begrepsavklaring Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger.Berg-Nordlie, Mikkel: (2021) På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Ordet same var det samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.
mini|Sameland omfatter store deler av det nordlige Norden og deler av Kolahalvøya.
De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gamle tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland, samt Kolahalvøya i Russland. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer.
En ny samepolitikk De samiske bygdene i Nord-Norge tok fra gjenreisningstiden etter andre verdenskrig steget inn i «storsamfunnet». Historikeren Berge Furre (1937–2016) skrev at overgangen var kjennetegnet av «pengeøkonomi, lønnsarbeid og arbeidsrytme.» Videre skrev han: «I møtet med storsamfunnet, med pengeøkonomi og nye yrke kjendes det samiske mer som en hemsko enn som ein verdi, kanskje aller mest blant sjøsamane ute ved kysten.» Fra rundt 1950-årene trodde mange, både samer og majoritetsbefolkningen, at de samiske språkene, kulturen, næringer og livsstil var dømt til undergang.
Etter andre verdenskrig etablerte menneskerettighetserklæringen i 1948 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1950) en idé om at alle mennesker var likeverdige. I 1950 kom UNESCO med en erklæring som avviste biologiske forskjeller mellom menneskegrupper som forklaring på sosiale og kulturelle forskjeller. Etnografen Gutorm Gjessing (1906–1979) skrev boken Menneske og kulturen (1953) der lignende ideer og oppfatninger ble fremlagt. Etter dette ble det opp til politikerne å finne løsninger på samiske kulturelle spørsmål og anliggender. På dagsorden kom derfor spørsmålene om statusen som skulle gis samisk språk og kultur. Dessuten hvordan samenes livsgrunnlag skulle sikres. Disse to spørsmålene hang sammen, og i diskusjonene ble «tradisjon» hold opp mot «modernisering». Det ble dannet en samekomité, som i 1959 kom med en innstilling. Denne markerte en overgang fra fornorskning til kulturpluralisme.
I etterkrigstiden ble det etablert mange samiske skoler i de Nordiske landene, samt også i Sovjetunionen. Nomadeskolen i Sverige ble omdøpt til sameskoler, og en rekke andre skoler i det videre skoleløpet ble etablert. En samisk skole ble etablert i Kiruna i 1986 og andre kom til i Karesuando, Lannavaara, Gälivare, Jokkmokk og Tärneby. I Norge ble Samisk utdanningsråd etabler i Kautokeino i 1975 og en lignende institusjon ble også etablert i Finland. I tillegg ble det etablert samiske barnehager og dagsentre. Etter hvert ble det gitt store finansieringer fra myndighetene i de nordiske landene for samisk utdannelse og opplæring.
Organisering blant samer
I 1948 ble Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) stiftet i Tromsø. Før opprettelsen hadde det vært diskusjoner om organisasjonen skulle være en moderat organisasjon for næringsinteresser eller om det skulle velges en mer aksjonistisk retning der organisasjonen skulle representere alle samer. NRL ble gjennom 1950-årene en organisasjon først og fremst for samer sør for Finnmark med fokus på næringsinteresser. Fra 1963 kom også reindriften med i forhandlingene om jordbruksavtalen. NRL var forskjellig fra Samii Litto, stiftet i 1945 i Finland, som var en fellessamisk organisasjon. Svenska Samernas Riksförbund, stiftet i 1950, var ment for lokale sameforeninger og samebyer, ikke for individuelle medlemmer.
Oslo sámi sær'vi («Oslo Sameforening») stiftet av samer i Oslo. I 1950 ble organisasjonen omorganisert og navnet endret til Sámi sær'vi, på norsk «Samisk selskap». Fra da av ønsket foreningen å være en organisasjon for alle samer i Norge, med siktemål om å være politisk organisasjon for samenes kår. Utover i 1950- og 60-årene ble det også opprettet lignede foreninger andre steder i Norge. I 1968 ble Sámi searvi igjen omorganisert til Norske Samers Riksforbund.Berg-Nordlie, Mikkel: (25. oktober 2021)
Den første samekonferansen ble hold i 1953 i Jokkmokk (Sverige). Temaet var aktivering av samene. Det fantes ikke noen formelle instanser for at statens skulle ta hensyn til samenes synspunkter, men myndighetene var likevel lydhøre. Den andre samekonferansen ble hold i Karasjok i 1956, og i den anledning ble Nordisk sameråd dannet. Organisasjonen arbeidet med en rekke saker, der retten til naturressursene var den viktigste. I de senere samekonferansene som ble hold hvert tredje år deltok representanter fra myndigheter lokalt og nasjonalt, folk fra akademia og samiske organisasjoner.
Da Samisk råd for Finnmark i 1950-årene ønsket å utvide NRKs språktilbud på samisk, var Kringkastingsrådet usikker på hvordan dette skulle håndteres. De var usikre på om samiske sendinger var i tråd med offisiell statlig politikk med norsk språkdominans. De bad Kirke- og undervisningsdepartementet om å nedsette et utvalg for å lage retningslinjer for samisk kulturpolitikk. Dermed ble Samekomiteen nedsatt i 1956, med mandat som ikke bare omhandlet kulturpolitikk. Noen år før hadde en lignende komite blitt oppnevnt i Finland.
Skole, språk og selvrespekt
Samordningsnemnda for skoleverket av 1947 skulle modernisere og tilpasse strukturen innenfor skoleslagene til hverandre. Nemnda skulle også komme med en anbefaling om undervisningstilbudet til samene. Det ble foreslått egne klasser de første årene for samiske barn, slik at de kunne lære seg godt nok norsk til å kunne være i felles klasser i det videre utdannelsesløpet. Nemnda argumentert for at det måtte tas i bruk samiskspråklige skolebøker.
I den nye skoleloven av 1959 skulle ikke samisk lenger bare være et hjelpespråk. Dermed var samisk på nytt blitt et offisielt skolespråk i Norge. Imidlertid var det flere problemer med endringen, spesielt at en ikke hadde nok mange samiskspråklige lærere og heller ikke lærebøker på samisk. Resultatet ble at mange samiske barn deltok i en undervisning der de ikke forstod hva læreren sa. Mange opplevde sterk mistrivsel i skolen, skam og utenforskap. Dog var det mange lærere og enda flere samiske foreldre som var skeptisk til et skoleløp med norsk som fremmedspråk. Situasjonen forbedret seg gradvis utover i 1970-årene, og i løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn begynneropplæring på sitt morsmål.
I Finland fastsatte den samiske planleggingskomiteen i 1973 at det skulle undervises i samisk språk alle steder hvor samer bodde. Det ble også tilbudt undervisning i samisk til alle som var interessert, samt støtte til utgivelse av samisk litteratur og undervisningsmateriell. Utviklingen førte til at samisk, i alle dets variasjoner, ble undervist i samiske områder i 1990.
Samiske skoleinternater i Norden Samordningsnemnda for skoleverket mente at de samiske skoleinternatene var nødvendige på grunn av store avstander og spredt bosetning. Andre grunner for å beholde dem var å trygge skolegangen, forbedre helsestell og sosialisering med faste rutiner og arbeidstrening. Myndighetene bevilget penger for å bygge statlige internater frem til 1960.