Lauritz Jenssen (1837–1899) var en norsk brukseier og industribygger på Ranheim. Han var også stortingsmann for Søndre Trondhjems amt og ordfører i Strinda herred, som høyremann.
Liv og virke Familie, gårds- og industridrift Han vokste opp på storgården Vestre Ranheim øst for Trondheim og tilhørte en farsslekt med store handelsmenn og grunneiere i Trøndelag, mens morsslekten hadde fostret mange embedsmenn. Lauritz Jenssens foreldre var Lauritz Dorenfeldt Jenssen og Karen Amalie Hagerup.
mini|Ranheim cellulosefabrikk, den eldste delen av industrianlegget, ca. 1880–1890.
Lauritz Jenssen tok sin ingeniørutdannelse i Karlsruhe i Tyskland, og mens han var der, døde faren. Da han kom hjem til Ranheim ble han gårdsbestyrer for moren. I 1867 ble gården skjøtet over til ham. Gården hadde fallrettigheter i Vikelva, og til gården hørte det kvernbruk, stampemøller og kobbervalseverk, og han utvidet med gårdssagbruk og potetmelfabrikk.
Senere ble industridriften på Ranheim dreid mot treforedling. Ranheim cellulosefabrikk, senere utvidet med papirproduksjon, ble reist på gårdens grunn og satt i drift i 1884. Jenssen hadde selv den tekniske ledelsen ved fabrikken, men klarte ikke å få lønnsomhet i foretaket. I løpet av 1890-årene måtte Jenssen overdra både aksjene i fabrikken og gården til sin største kreditor. Fabrikken eksisterer fortsatt som Ranheim Paper & Board.
Han var gift med Wilhelmine (Mina) Darre, datter av biskop Hans Jørgen Darre i Trondheim. De fikk ti barn; seks av sønnene ble ingeniører, som sin far. To av dem, Hans Jørgen Darre-Jenssen og Worm Darre-Jenssen, ble også statsråder.
Offentlige verv Lauritz Jenssen bidrog til etableringen av Trondheims tekniske læreanstalt i 1870 og foreslo allerede i 1878, som medlem av en departementsoppnevnt komité, å legge en teknisk høyskole til byen. Norges tekniske høyskole (NTH) i Trondheim ble virkelighet etter hans død.
Han var også involvert i byggingen av Meråkerbanen, som ble anlagt over hans eiendom.
Jenssen var medlem av herredsstyret og formannskapet i Strinda fra 1870 og ordfører fra 1888 til 1889. Han var valgmann for Strinda ved flere stortingsvalg i Søndre Trondhjems amt (Sør-Trøndelag). Han ble selv valgt til stortingsmann for perioden 1880–1882 og tok sete i Stortingets jernbanekomité. Han ble oppfattet som en liberal eller moderat høyremann, og han uttalte før valget at han i statsrådssaken ikke ville stemme for at statsrådene skulle svare til Stortinget, men derimot for å utvide stemmeretten. På grunn av sitt konstitusjonelle standpunkt ble han ikke gjenvalgt i 1882.
Æresbevisninger Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og ridder av den svenske Vasaordenen.Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 282.
Han ble i 1869 tatt opp som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Referanser
Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882 Kategori:Ordførere i Strinda Kategori:Høyre-ordførere i Sør-Trøndelag Kategori:Norske industrigründere Kategori:Norske maskiningeniører Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden Kategori:Vasaordenen Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Kategori:Personer fra Trondheim kommune