mini|Folloregionen (martkert i rødt) i Akershus fylke.
Follomål eller follodialekt er målføret eller dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra distriktet Follo i Akershus. Sammen med vestfoldmål, grenlandsmål, og nord- og sør-østfoldsk utgjør follomålet den vikværske målgrenen av østlandsk.
Follomålet var enerådende på Follo frem til 1870-tallet, men helt siden jernbanen åpnet i Ski på slutten av 1800-tallet har follomålet vært under sterk påvirkning av standard østnorsk. Allerede for 100 år siden var follomålet på vei bort over mye av Follo, og i dag er det kun et knippe personer som fremdeles taler follomålet.
Særtrekk Endelsen -a, som brukes på flere områder som på nynorsk og radikalt bokmål: preteritum, bestemt form entall hos hunkjønnsord og lignende.
kasta – kasta brua – brua
Flertallsendelsene i de fleste hankjønns- og enkelte hunkjønnsord svarer til nynorsk -ar og -ane, men har gjennomgått ei svekking der a heller uttales som æ, eller òg a i bestemt form.
biler – bilær bilene – bilane/bilæne
Andre uttaletrekk Tjukk l er utbredd over store deler av hele Østlandet generelt og er vanlig også i vikværsk. Den har utviklet seg fra historisk l og rð. Follomål har kløyvd infinitiv. Norrøn hv- er generelt utvikla til kv- mot nord, v- mot sørøst og gv- nord/vest for Oslofjorden og i deler av Solør (tidligere et sammenhengende område mellom kv- og v-). Området til gv- er stadig krympende, men har satt spor over et større område, og gv- brukes stundom ennå i områder som nå ellers har v- (bl.a. Hurum, Ås og Oslo m/Aker), eksempelvis i uttrykket det går så det gviner eller enkeltord som gvekke (til) (forekommer også som kvekke (til)). Også ord med kv- er å finne i områder der en skulle forvente v-, som kvesse og kvekke. I spørreord og pronomen følger ikke utviklinga av hv- de samme skillelinjene. Former på g- forekommer ikke, men det gjør til gjengjeld former med h-, som dessuten strekker seg både nordover, vestover og sørover inn i områder der det er kv- i andre ord (gjelder også tilstøtende dialektgrupper). Parallelt med formene på h-, særlig i sørøst, forekommer også former uten h- og former med v- (f.eks. vekke, åkke, hekke).
Substantiv I follomål, som vikværsk ellers, blir alle tre grammatiske kjønn brukt i motsetning til i konservativt bokmål. Bøyingssystemet er relativt typisk for vikværsk, og likner i stor grad på nynorsk, men med noen vesentlige forskjeller.
EntallFlertallUbestemtBestemtUbestemtBestemtHankjønnen bilbilenbilærbilane/bilæneHunkjønni/ei brubruabruerbrueneIntetkjønni/et hushusehus/huserhusa/husene
Hankjønn Hankjønnsbøyinga i follomål er som følger: EntallFlertallUbestemtBestemtUbestemtBestemtAllmenn bøyningen bilbilenbilærbilæne/aneNoen få énstavelsesorden vennvennenvennervenneneJamvektsorden hagahaganhagærhagæne/ane Hankjønnsord følger et bøyingsmønster som er veldig typisk for vikværsk, og som skiller seg fra bokmål i at det har en annen flertallsbøyning enn hunkjønn, og heller følger et system som ligger nærmere nynorsk. Noen svært få ord kan enkelte steder forekomme med -er i flertall istedenfor -ær.
I hankjønn er jamvektsformene godt bevarte. En ting å merke seg er at flertallsforma i follomål følger de vanlige vokalene, og skiller seg slik fra midtøstlandske dialekter, der flertallsforma vil være hagar.
Hunkjønn Hunkjønnsbøyinga i follomål er som følger: EntallFlertallUbestemtBestemtUbestemtBestemtAlminnelig bøyningei/i brubruabruerbrueneOrd som ender på -ing, og noen få énstavelsesordei/i kjærring (eller kjæring)kjærringakjærringærkjærringæne/aneJamvektsordei/i mysumysuamysurmysune Hunkjønnsbøyninga følger det samme systemet som man finner i det meste av vikværsk. Som i nynorsk får ord som ender på -ing ei anna bøyning i flertall, nemlig den samme som den alminnelige hankjønnsbøyninga. Dette forekommer også i enkelte énstavingsord, men bare i varierende grad. Et eksempel er ei øks - øksær.
Jamvektsformene i hunkjønn i follomål er ikke fullstendig bevart. Hvor godt bevarte formene er varierer mellom ulike dialekter innad i follomålet. Som det vanlige i det meste av lavøstlandsk tolkes endevokalen som en del av rota, og byttes ikke på i bøyninga; endelsen i bestemt form kommer etter endevokalen, og erstatter den ikke. Dette til forskjell fra midtlandsk, men også deler av indre østfoldsk, der man heller vil få ei mysu - myso, istedenfor mysua, som det er i follomål.
Intetkjønn Intetkjønnsbøyinga i follomål er som følger: EntallFlertallUbestemtBestemtUbestemtBestemtAlminnelig bøyninget/i taktaketaktakaOrd som ender på -eet/i epleepleepler / epleeplaNoen få enstavelsesordet/i hushusehus/huserhusa/husene Som man kan se av tabellen er den vanligste bøyninga temmelig lik den man har i radikalt bokmål og nynorsk. Som i det meste av vikværsk, og også de aller fleste ord i radikalt bokmål, får ord som ender på e -r i flertall. Merk at dette også gjelder enstavelsesord, altså blir bøyninga et tre - trer. På Kråkstad har det vært vekslende om ord på -e får -r i flertall eller forblir uten ending. Noen få ord kan få samme flertallsbøyning som man har i alminnelige hunkjønnsord, men dette er varierende.
Verb Verb i follomål kan, som i norsk ellers, deles opp i flere ulike grupper. Et trekk som er litt spesielt for follomål, men som også finnes andre steder, er at vokalen i presensendelsen stort sett følger tonem (men noen unntak finnes - verba si og tie/tia har tonem 2, men får bøyinga til tonem 1). Tonem følger som oftest hvorvidt verbet er sterkt eller svakt. Resultatet er at sterke verb, som pleier å ha tonem én, som oftest får -er i presens, mens svake verb, som oftest har tonem to, får -ær i presens. En har altså, til forskjell fra nynorsk, ikke noe systematisk skille mellom e-verb og a-verb i presens. Men, som nynorsk, bruker follomålet ikke samme bøying i sterke og svake verb. I follomålet har telje-klassa, som i bokmål, nærmest fullstendig kollapsa, og verb som tilhørte denne bøyingsklassa har stort sett blitt fordelt mellom tonem én og tonem to i presens, og disse verba utgjør mange av tilfella der svake verb har tonem én (og får -er) i presens.
Som vikværsk ellers mangler follomål omlyd i presens av sterke verb. Som i mange andre østlandske dialekter har follomål kløyvd infinitiv, der noen infinitiv ender på -a og andre ender på -e.
Svake verb Noen vanlige grupper svake verb: InfinitivPresensPreteritumPerfektum partisippA-verbå kastekastærkastakastaE-verbgLømmmegLømmærgLømmtegLømmtNå-verbå trutrurtruddetrudd Dersom verbet har tonem 1 i presens vil endinga heller være -er.
Blant e-verb og nå-verb kan en legge merke til at det er den samme konsonanten som brukes i endinga i både preteritum og perfektum partisipp. Et unntak fra denne regelen er verbet ha, som får hadde i preteritum, men hatt i perfektum partisipp. E-verb vil stort sett ha t som konsonant, men ordet bygge har d.
Sterke verb Sterke verb i follomål kjennetegnes av at de stort sett får -i i perfektum partisipp, og ikke -e, som en finner i deler av Østfold.
De sterke verba kan deles inn i flere klasser. Follomål opprinnelig diftong i klassa som opprinnelig bøyes med au i preteritum, altså heter det i follomål braut og ikke brøyt.
Blant sterke verb med ll og nn i rota er det vanlig at en -t legges til i preteritum, for eksempel heter det å finne - fannt, og ikke fann, som er det som skulle ventes etter normale regler. Dette gjelder ikke alle ord, og det varierer mellom dialekter innad i follomålet i hvor stor grad det forekommer, men i en del ord er det universelt.
Ordliste Utvalgte ord på follomål, etterfulgt av tilsvarende ord på standard østnorsk dialekt: +Stor L indikerer tjukk l-lyd.FollomålStandard østnorskMjælMelArbeArbeid/jobbDrekkiDrukketEtiSpistArmærArmerSpaeSpadeHæLjHelgÆLjElgÆLvElvMåsaMoseDømDemHoHunSåvåSoveGåLGårdHåLHard’BannanBa’nan’AppelsinAppel’sin’BennsinBen’sin
+ Spørreord Follomål Standard østnorsk Håt Hva/hvilken Håffer Hvorfor Håstan Hvordan Håkken/hekken Hvem Hår Hvor Referanser
Kategori:Norske dialekter