thumb|Röksteinen i Sverige med norrøn runeskrift Norrøn litteratur er diktning og litterære fortellinger på norrønt eller gammelnorsk språk fra den norrøne perioden ca. 800 e.kr. til 1350 e.kr. Norrønt språk ble skrevet og snakket i Norge, Sverige og Danmark og deretter på Island, Færøyene og Grønland. Før det latinske alfabetet kom rundt år 1000 ble svært lite nedskrevet. Det eksisterte et runealfabetet (fuþark), men det var bare egnet til kortere tekster. Før år 1000 ble det meste overført muntlig, og disse fortellingene ble senere skrevet ned. Det er all grunn til å tro at det ble diktet allerede i urnordisk tid. Det finnes enkelte runeinnskrifter som kan betraktes som vers. Det meste av hva som ble diktet på norrønt er gått tapt, men det som gjenstår og er blitt bevart for ettertiden har smidd seg en ærefull plass, ikke bare for den første skriftkulturen i Norden, men i verdenslitteraturen generelt. Viktigst av det som er bevart er Eddakvadene, skaldediktene, sagalitteraturen, og ulike lærdomsbøker.
Runene thumb|Sigurd Fåvnesbane drikker Fåvnes blod. Illustrasjon av Arthur Rackham. En tidlig norrøn myte forteller om at Odin hengte seg selv i verdenstreet Yggdrasil, ofret seg selv for å skaffe seg kunnskap. Den magiske kunnskapen som var evnen til å skrive dikt tilhørte de hengte og med Odin selv, hanga heimþinguar, «den som besøker de hengte». I Håvamål står det følgende:
Jeg vet at jeg hang i det vindkalde tre ni hele netter med odd såret, til Odin gitt sjøl gitt til meg sjøl.Håvamål, vers 138
Runer, skriftspråket, tilhørte de magiske evnene, knyttet til den store magikeren Odin, og selv så sent som på begynnelsen av 1200-tallet refererer noen linjer hos orknøybiskopen Bjarne Kolbeinsson følgende forbindelse tilbake til den gamle magi om diktningens mørke vesen:
Jeg hentet aldri visdom under fossen, aldri galdret jeg Aldri lærte jeg skaldekunnskap under hengte menn.Etter Turbille-Petre, G. (1964): Myth and Religion of the North, London, side 46.
For et folk som aldri tidligere hadde opplevd et skriftsystem, kunne runene ha blitt oppfattet som en gave fra oven, slår Lars Magnar Enoksen fast i sin lærebok RunorEnoksen, Lars Magnar (1998, 2003): Runor. Historia, tydning, tolkning, Historiska Media, s. 15 Ettersom svært få hadde kunnskapen framsto den som magisk for de mange som ikke kunne den, og magien var knyttet til det guddommelige i henhold til norrøn mytologi. Allerede fra skriftspråkets begynnelse i Norden ble den behandlet med respekt, og lærdomsdiktet Håvamål har mange referanser til runenes betydning og kraft. Dødsguden Odin benyttet seg av runer, skriftspråket, for å få de døde i tale. Litteraturen var på mange måter et middel til å beholde fortiden i nåtiden, knytte forbindelsene bakover i tid til fordums hendelser og store menn og kvinner. Skaldenes oppgave var ved hjelp av diktningen å synge nåtidens bedrifter og storhet, hylle høvdingen, og knytte hendelsene tilbake i tid til ættens pris.
thumb|right|Sigurd Fåvnesbane fra venstre planke av Hylestad I -portalen Interessant nok har ordet bokstav samme språklige rot og betydning som ordet rune. Begge ordene betyr skrivetegn. Både i runeinnskriftene og i Edda benyttes ordet «stav» eller «staver» for å betegne en eller flere runer. Runenes kantete former vitner om at de var konstruert for å bli risset inn i tre eller stein. Ordet bokstav betyr egentlig «(rune)stav som risses inn i (bøk)tre». Selve ordet bok er avledet fra bøk da man risser runer på barken eller tavler av bøk.Bakke, Sverre (2001): Da boken kom til Norge. Norsk idéhistorie bind I, Aschehoug, ISBN 82-03-22481-4. ss. 14 Ordet bokstav forteller noe om runenes form og dets materiale det ble risset inn på. Ordet rune har foruten betydningen skrivetegn også betydningen «kunnskap», «ferdighet», «hemmelighet», «fortrolig samtale», «trolldom», og «gåte».Enoksen, Lars Magnar (1998, 2003): Runor. Historia, tydning, tolkning, Historiska Media, s. 16
Det første skriftlige nedtegnelsen på norrønt mål i Norge finnes på Eggjasteinen i Sogndal i Sogn.Beyer, Harald og Edvard (1978): Norsk litteraturhistorie, 4. utg. Oslo. ISBN 82-03-09105-9. Side 13 Her lyder en av setningene slik:
huwaR ob kam harie a hit lat
Hverr of kom her á hitt land? («Hvem førte hæren over til hint land?»)
Runene kom sørfra til Norden og Norge. De ble først brukt av germanske folk en gang på 100-tallet e.Kr., kanskje tidligere, på det europeiske fastlandet. Fra 200-tallet finnes de også i Norden. Runene egnet seg ikke til lengre tekster, men passet til trylleformularer, beskjeder, og korte tekster. Det eneste kjente unntaket var på 1200-tallet; Skåneloven, lovverket innenfor en del av datidens Danmark, ble skrevet med runer.Janson, Tore (2009): Språk og historie – en oppdagelsesreise. Pax Oslo. ISBN 978-82-530-3166-8. ss. 110 En del av de korte tekstene var i sin rytmiske form å betrakte som en form for poesi. Med den samme kulturutvekslingen som førte runene nordover kom antagelig også germanske myter og sagn, som blant annet sagnet om den germanske helt Siegfried som på norrønt språk ble Sigurd Fåvnesbane. Sigurd klarte å drepe dragen Fåvne med sverdet Gram og sikret seg dermed en stor skatt. Fortellingen om Sigurd var en del av den muntlige diktningen som eksisterte i Norden og nordlige Europa, og ble siden skrevet ned i ulike gjendiktninger i heltediktene i Den eldre Edda, i det tyske Nibelungenlied og i Volsungesaga. Det angelsaksiske diktet Beowulf fra 700-tallet har spor av dansk og svensk heltediktning.
Nordisk felleskultur
Språkutviklingen thumb|Den eldre Vestgøtaloven ble nedtegnet en gang rundt 1220 av Eskil Magnusson. Norrønt var det språket som ble snakket i Norden i middelalderen. Det hadde utviklet seg fra urnordisk, et språkstadium i tiden fra rundt 200 til 500 e.Kr. Etter 500-tallet kom synkopetiden fram til rundt år 700 da trykklette stavinger falt vekk, språket ble smidigere og norrønt oppsto. I hele Norden var det enkelt forstå hverandre, dialektforskjellene var meget små og regionale, men etter 1050, i den samme perioden da nasjonal statsdannelse for Norge, Danmark og Sverige begynte å feste seg, begynte også norrønt i de tre nasjonene å skille seg i nasjonale dialekter av norrønt. Grovt sett skilte det seg i en vestlig og en østlig del, Norge og Island i vest, og Danmark og Sverige i øst. Før 1000-tallet hadde grensene mellom Norge og Sverige vært flytende, og i løpet av middelalderen var store deler av den svenske vestkysten ned til Göteborg norsk, mens hele Skåne var dansk så sent som til freden i Roskilde i 1658 da disse områdene overdratt til Sverige.
Island og Norge thumb|Skriftsiden av Den store Jellingsteinen. Det litterære aktivitet som eksisterte på Island på 1100- og 1200-tallet er enestående. Det litterære livet i Norge var neppe i nærheten av samme kvantitet eller kvalitet, selv om mange skriftstykker av norsk opphav antagelig har gått tapt.Beyer, Edvard (1971): Utsyn over norsk litteratur, 3. utg. Trondheim, ISBN 82-02-03985-1. Side 29 Det var også et litterært miljø i både Bjørgvin (Bergen) og Nidaros (Trondheim) på samme tid, men hvor rikt det var er ikke lett å avgjøre. Det er tekstbevis i en del av de islandske manuskriptene som antyder norsk inspirasjon eller avskrift, men først og fremst er den norrøne litteraturen fra Island en del av felles kulturarv som innbefatter hele Norden, inkludert Danmark og Sverige. De kongesagaer som Snorre fikk skrevet er sjåvinistisk på Norges vegne, men også tidlig dansk og svensk historie ble definert her.
Sverige Fra førkristen tid finnes det rundt 2500 runeinnskrifter i Sverige, noe som peker på en rik muntlig kultur bestående av sagn og myter. Det er først med at landet på begynnelsen av 1100-tallet legges inn under den katolske kirken at Sverige får en skriftkultur. Men det som er bevart av religiøs litteratur er på latin og av liten betydning. Fra 1200-tallet finnes det en mystisk-religiøs tradisjon, nedtegnelser av lovverk, og en form for nasjonal historieskrivning på vers i form av Erikskrøniken (1320). På 1200-tallet var det et rikere litterært miljø i Norge sammenlignet med Sverige, og svenskene fikk kontakt med den europeiske kulturarven via hoffmiljøet i Bergen (se nedenfor). De svenske folkevisene står i den samme tradisjonen som de norske og danske, og peker på en kulturutveksling i Norden.
Danmark Som i Sverige er de eldste bevarte tekstene i Danmark runeinnskripsjoner på minnesteiner og andre objekter. En del av disse består av korte dikt i stavrim, og en av de fremste steinene er propagandateksten på Jellingsteinene som kong Harald Blåtann lot risse i runer for sine foreldre:
Runer:ᚼᛅᚱᛅᛚᛏᚱ : ᚴᚢᚾᚢᚴᛦ : ᛒᛅᚦ : ᚴᛅᚢᚱᚢᛅ : ᚴᚢᛒᛚ : ᚦᛅᚢᛋᛁ : ᛅᚠᛏ : ᚴᚢᚱᛘᚠᛅᚦᚢᚱᛋᛁᚾ : ᛅᚢᚴᛅᚠᛏ : ᚦᚬᚢᚱᚢᛁ : ᛘᚢᚦᚢᚱ : ᛋᛁᚾᛅ : ᛋᛅ : ᚼᛅᚱᛅᛚᛏᚱ : ᛁᛅᛋ : ᛋᚬᛦ : ᚢᛅᚾ : ᛏᛅᚾᛘᛅᚢᚱᚴᛅᛚᛅ : ᛅᚢᚴᚾᚢᚱᚢᛁᛅᚴ : ᛅᚢᚴᛏᛅᚾᛁ ᚴᛅᚱᚦᛁᚴᚱᛁᛋᛏᚾᚬ Translitterasjon: haraltr • kunukR • baþ • kaurua • kubl • þausi • aft • kurm faþur sin • auk aft • þąurui • muþur • sina • sa • haraltr • ias • sąR • uan • tanmaurk ala • auk nuruiak • auk tani karþi kristną Transkripsjon: Haraldr konungR bað gørwa kumbl þø̄si æft Gorm, foͅður sinn, ok æft Þōrwī, mōður sīna. Sā Haraldr, es sǣR wann Danmoͅrk alla ok Norweg ok dani gærði kristna Oversettelse: «Harald konge ba gjøre disse kumbler [minner] etter sin far Gorm og sin moder Tyra. Den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.»
Innføringen av kristendommen på 900-tallet førte Danmark i kontakt med europeiske lærdom, inkludert det latinske alfabetet og det latinske språk, men det var ikke før på slutten av 1100-tallet at dette ga resultat i form av Gesta Danorum («Danernes bedrifter»), et ærgjerrig historieverk på latin om Danmarks fortid, skrevet av Saxo Grammaticus. Teksten er det mest ambisiøse litterære verket om dansk historie og bidro til å definere dansk nasjonalidentitet, men var ikke på morsmålet, og som historie er den heller ikke særlig etterrettelig sammenlignet med Snorre.
Annen dansk middelalderlitteratur var danske ballader, mer enn 500 stykker er kjente. Balladene ble formidlet muntlig, hovedsakelige fortellende dikt, og ble diktet i tiden mellom 1200-tallet og 1400-tallet. Balladenes innhold omfattet ridderromanser og eventyr, men også svært burleske sanger. Danmark lå geografisk nærmere kontinentet enn Norge og Sverige, på godt og ondt, og denne betydningen fikk større betydning mot slutten av middelalderen.
Eddadikt og skaldekvad thumb|Vignett fra Heimskringla Heltekvadene er like gamle som gudekvadene, muligens tilbake til 800-tallet. Noen av de samme sagnene finnes i Nibelungenlied. Eddadikt og skaldekvad hører også til den samme perioden. Den eldste skalden som vi kjenner navnet på er Brage Boddason som levde en gang etter 800. De yngste Eddakvadene er kanskje blitt til så seint som første halvdel av 1200-tallet. På den tiden, hvor kristendommen var blitt en etablert del av folks trosforestillinger og de gamle hedenske forstillinger tilhørte fortiden, var også skaldeskapens storhetstid forlengst over.
Det er stor forskjell på Eddadikt og skaldediktning. Eddadiktene forteller om gamle dager. Deres emner er de gamle heltesagn og mytene, men kan også inneholde visdomsord som Håvamål. Skaldekvadene inneholder levende eller nettopp avdøde personer, eller om hendelser som har nettopp skjedd. Eddadiktene er enkle versemål og med et lettfattelig billedspråk. Skaldekvadene er derimot som den norrøne kunstens treutskjæringer diktet med kunstferdige og komplekse former, og det antydende, allegoriske billedspråket forutsatte stor kunnskap hos tilhørerne.
thumb|Vignett fra Heimskringla