Merckneshorn eller skogneshorn (Stephanorhinus kirchbergensis) er et utdødd neshorn som var utbredt i Eurasia i midtre og sein pleistocen.

Kroppsbygning og levevis miniatyr|Hodet til merckneshorn (øverst), steppeneshorn (midt) og ullhåret neshorn (nederst) Merckneshornet var den største arten i slekta Stephanorhinus. Det hadde to horn, et langt på nesen og et kortere i panna. Karakteristisk er de lange lemmene med sterkt konkave ledd, sannsynligvis en tilpasning til å bevege seg i tett vegetasjon. Hodet ble holdt høyt sammenlignet med andre arter. Føden bestod mest av blad og kvister, men den kunne også ete urter og gras.

Undersøkelser av en skalle funnet i Spinadesco i Nord-Italia viser at dette eksemplaret levde på ei grasslette med bøk- og oreskog høyere i terrenget. Føden bestod av kvister fra tindved og busker i rosefamilien, samt urter i kurvplantefamilien. I tennene på et eksemplar fra Polen er det funnet kvister av hassel, agnbøk og misteltein. Tennene på et eksemplar fra Tsjondon i Øst-Sibir inneholder rester av vier, bjørk, lerk, bærlyng, urter, gras og mose.

I Mellom-Europa er merckneshornet en typisk art for mellomistider der det forekom sammen med skogelefant, steppeneshorn, urokse, flodhest, kjempehjort, dåhjort, rådyr, og noen steder europeisk vannbøffel. Merckneshornet var tilpasset et liv i tett skog i motsetning til steppeneshorn, som den ofte forekom samtidig med, og ullhåret neshorn, som er karakteristisk for kaldere faser.

I østlige Europa og vestlige Sibir levde merckneshorn i sein midtre pleistocen på skogsteppene som en del av det såkalte Khazar-faunakomplekset. Andre store pattedyr i denne faunaen var steppemammut (Mammuthus chosaricus), det enorme neshornet Elasmotherium sibiricum, kamelen Camelus knoblochi, steppebison (Bison priscus longicornis), saigaantilope, kjempehjort og hjort.

Utbredelse i tid og rom De eldste sikre funnene er fra Zhoukoudian i Kina fra overgangen mellom tidlig og midtre pleistocen for 0,8 millioner år siden. Stephanorhinus yunchuchenensis fra Shanxi i Kina er antagelig et synonym; denne formen er kanskje fra seint i tidlig pleistocen. Merckneshorn dukker opp i Europa i tidlig midtre pleistocen for 0,7–0,6 millioner år siden og levde da side om side med en eldre art, hundsheimneshorn, før den sistnevnte arten forsvant.

Utbredelsen til merckneshornet omfattet tempererte og subtropiske strøk på tvers av Eurasia fra England og Frankrike til Korea, Primorskij kraj og Japan. De sørligste funnstedene er i Iran og Kina. Arten er rapportert fra flere steder i Israel og Libanon, men disse rapportene er helt eller delvis forvekslinger med steppeneshorn eller etruskerneshorn. I Europa er arten kjent nordover til Danmark, men den ser ut til å ha manglet på Den iberiske halvøy. I perioder med gunstig klima fulgte merckneshornet elvedalene i Øst-Sibir til nord for polarsirkelen.

Merchkneshornet døde ut mot slutten av siste istid i likhet med de fleste andre artene i megafaunaen i temperert Eurasia. De yngste funnene i Europa er fra isotoptrinn 4 til 3 ( siden) i Liguria i Italia. I Primorskij kraj i Russlands fjerne østen er det gjort et funn datert til å være gammelt. Det aller yngste og aller sørligste funnet av merckneshorn er fra Wushan nær de De tre kløfter i Kina og er datert til å være fra .

Systematikk Noen forskere har ment at merckneshornet oppstod i Kina, og at det tilhører en egen utviklingslinje adskilt fra de øvrige Stephanorhinus-artene i Europa som danner linja S. jeanvireti – etruskerneshorn – hundsheimneshorn – steppeneshorn. I Deng et al. (2011) plasseres merckneshornet i slekta Dihoplus som Dihoplus kirchbergensis. De andre Dihoplus-artene er eldre, fra sein miocen og pliocen. En fylogenetisk studie basert på morfologi fra 2023 viser likevel at merckneshorn hører til midt i Stephanorhinus som søsterarten til steppeneshorn.

Galleri

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Neshorn Kategori:Utdødde pattedyr Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1839