Mexico var åstedet for oppblomstringen av flere høykulturer gjennom 3000 år før den spanske erobringen fra 1519 av. I 300 år var Mexico en av Spanias viktigste kolonier i den nye verden, før landet fra 1821 av har vært et selvstendig land. Mens 1800-tallet var preget av omfattende politisk ustabilitet, var perioden etter den meksikanske revolusjonen 1910-20 preget av partiet Partido Revolucionario Institucionals maktdominans. Denne varte fram til presidentvalget i år 2000.
thumb|250px|Olmekiske kjempehoder, nå i museum i Xalapa.
Førkolumbisk historie Menneskene nådde Mexico fra nord for kanskje 18 000 år siden. På dette tidspunktet var klimaet fuktigere i det sentrale høylandet, og tilgangen på mat var bedre enn i dag, blant annet jaktet man på mammut, hester og andre dyr som senere døde ut. En gradvis opptørking fant sted som følge av issmeltingen lenger nord på kontinentet. De første eksperimenteringene med jordbruk fant sted ca. 9000 f.Kr., mens maisdyrkingen begynte ca. 5000 år før Kristus i Tehuacán-dalen i Puebla. Etterhvert utviklet det seg en bofast kultur i de sentrale og sørlige delene av landet, og dyrking av kulturplanter som chili, tomat, grønn tomat og avokado var karakteristisk for jordbruksproduksjonen, i tillegg til mais.
En rekke høykulturer utviklet seg fra 1200 f.Kr og framover. Vår kunnskap om disse kulturene bygger på arkeologiske funn, og vi kjenner ikke deres språk eller etniske opphav. Alle høykulturene ble utviklet i det kulturgeografiske området Mesoamerika, som strakk seg fra en linje mellom Guadalajara og Tampico i nord gjennom hele det sentrale og sørlige Mexico, Belize, Guatemala, El Salvador og Honduras. Kulturene her påvirket hverandre gjensidig, og religion, verdensbilde, kunst, kultur, teknologi viser mange fellestrekk i hele perioden.
Nord for linja mellom Guadalajara og Tampico bodde en lang rekke stammer og folk som ble kalt chichimecas av aztekerne, eller barbarer. Her levde de fleste som jegere og sankere, og kun få og spredte jordbrukskulturer oppsto.
Olmekerne
Den eldste høykulturen, fra mange århundrer før Kristi fødsel, var den olmekiske, og blomstret på kysten ved den meksikanske gulfen. Olmekerne hadde sine kjerneområder i de nåværende delstatene Veracruz og Tabasco. Deres direkte kulturelle innflytelse rakk imidlertid mye lenger, og kan spores så langt sørøstover som til El Salvador. Olmekerne dominerte i sine områder fra omkring 1200 f.Kr. til ca. 400 e.Kr.. Olmek-kulturen gjenfinnes først og fremst i form av de store steinhodene.
thumb|left|250px|Steinstøtter av toltekiske krigere i Tula.
Teotihuacán
I perioden 100-600 e.Kr. blomstret storbyen Teotihuacán i området rett nord for Mexico by. Innbyggertallet i Teotihuacán er anslått til 200 000, og den var dermed en av verdens største byer. I sin storhetstid på 500-600-tallet kontrollerte Teotihuacán store deler av Mesoamerika. Vi kjenner i dag ikke til den etniske tilhørigheten til innbyggerne, men mye taler for at ulike etniske grupper bodde i byen. Rundt år 750 ble imidlertid Teotihuacán plyndret av chichimekere («barbarer») fra nord, muligens etter intern strid i byen. Årsakene til Teotihuacáns sammenbrudd er gjenstand for diskusjon, en av de framherskende teoriene er at press på ressursene skapte erosjon. Dette førte til matmangel, og da vendte byens befolkning seg mot herskerne som ikke kunne beskytte dem mot gudenes vrede.
Toltekerne
Denne kulturen ble etterhvert avløst av toltekerne, som hadde sin hovedstad i det som nå er ruinbyen Tula. De kom til å dominere mye av det sentrale Mexico fra 900-tallet til 1100-tallet. Opprinnelig var dette et miliaristisk nomadisk folk, og det var antagelig de – eller deres forløpere – som plyndret byen Teotihuacan (ca. 750). Etter at de slo seg mer til ro, samlet de under seg en rekke småstater. De ble drevne tempelbyggere, og deres innflytelse strakte seg langt. Det kan belegges en kraftig toltekisk innflytelse på den postklassiske mayakulturen, noe som er særlig påtakelig i Chichen Itza. Toltekiske gjenstander er blitt funnet så langt unna som i Costa Rica.
Det antas at toltekernes rike ble knust omkring år 1200 av et nomadisk krigerfolk som, i likhet med rekke andre slike folk, ble kalt chichimekere (et aztekisk ord som betyr barbarer). Aztekernes herskerslekt regnet seg som etterkommere av toltekerne via den hellige by Colhuacán.
thumb|250px|Ruinene av et av templene i mayabyen Chichen Itza.
Mayaene
I relativ avstand fra det sentrale Mexico blomstret maya-kulturen på Yucatán-halvøya og i lavlandet i Chiapas, samt i Belize, Guatemala, Honduras og El Salvador. Mayaene er kjent for sine store tempelkomplekser med kompliserte vannanlegg, for sin skrift og for sin avanserte astronomi og kalender. Denne kulturen nådde sitt høydepunkt på 900-tallet, da den av omdiskuterte årsaker ser ut til å ha brutt sammen, noe som førte til at mange av mayabyene ble overlatt til jungelen. Det ser ut til at tolkerne fra høylandet invaderte delere av Maya-områdene på 900-tallet. I noen deler av området overlevde imidlertid mayakulturen, eksempelvis i høylandet i Chiapas. Mayaene gjorde f.eks. sterk motstand mot den spanske erobringen i 1540-årene.
Aztekerne
Den siste kulturen som blomstret i det sentrale høylandet, var nettopp aztekerne, fra 1326 av. Aztekerne, eller som de selv kalte seg; mexica'ene (utt: mesjíka), vandret sannsynligvis inn fra nord, i en sagnomspunnet vandring fra Aztlán, et mytisk sted som av og til stedbindes til øya Mexicaltitán i Nayarit. Vandringen endte der de så en ørn ete en slange på en kaktus. Dette så de på øya Tenochtitlán i Texcoco-sjøen, og dermed endte vandringen her. Den lille øya vokste utover på grunn av jordbruket på chinampas, flytende hager på flåter. Til å begynne med måtte aztekerne godta overherredømme fra sterkere naboer, men de klarte snart å sette seg i respekt. Utover 1400-tallet tok de kontroll over store deler av Mesoamerika, fra Bajío-området i nord til Tehuantepec-eidet i sør. Også Soconusco, kystsletta i Chiapas, ble underlagt aztekerne på slutten av 1400-tallet. Imidlertid var det noen som klarte å stå imot; zapotekerne på Tehuantepec-eidet avviste en omfattende invasjon i 1496, og purépecha-folket i Michoacán klarte med sine metallvåpen å stå imot aztekerne. Tlaxcala i det sentrale høylandet beholdt også sin uavhengighet, men mange forskere tror dette skyldes at aztekerne ønsket å beholde en fiende som kunne levere kandidater til menneskeofringene.
Alle de meksikanske folkeslagene og kulturene praktiserte menneskeofringer. Hos aztekerne hadde imidlertid dette stort omfang, og ofrene ble funnet blant nabofolkene, slik som det uavhengige Tlaxcala. De undertvungne folkeslagene måtte også sende noen av sine som offergaver til aztekerne. I 1487 ble kanskje 20 000 mennesker ofret ved innvielsen hovedpyramiden i det store templet i Tenochtitlán.
thumb|left|250px|Utstillingen av hodeskaller fra tidligere ofre i tzompantli-stativer bidro til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre.
Mens hodeskallene ble stilt ut på egne stativer, ble kjøttet spist av befolkningen. Det hatet de omliggende stammer hadde bygget opp mot aztekerne gjennom generasjoner var en viktig årsak til at den spanske erobring av landet lot seg gjennomføre med relativ letthet. De så på spanjolene med deres rustninger, skjegg og hester som guddommelige redningsmenn.
thumb|250px|Hernan Cortes og indianske allierte angriper aztekerne, meksikansk tegning fra 1500-tallet.
Andre kulturer Også i andre områder av Mexico oppsto det høykulturer. I Oaxaca blomstret Zapotek- og Mixtec-kulturene, sentrert rundt Monte Albán. Michoacán var åsted for purépecha-riket, som sto i mot aztekisk dominans.
Nord-Mexico, nord for en linje mellom Tampico og Guadalajara, var befolket av "chichimekere" – aztekernes ord for barbarer, og var stort sett preget av jeger- og samlerkulturer. Imidlertid blomstret byen Paquimé helt nord i Mexico fra 900-tallet til 1340.
Ny-Spania I perioden 1521 til 1821 inngikk Mexico i det spanske verdensimperiet. Kolonien ble kalt Nueva España, eller Ny-Spania.
Spansk erobring Den europeiske erobringen begynte i 1519, da den spanske conquistadoren Hernán Cortés gikk i land det sted som i dag er kjent som Veracruz. Etter noen innledende slag ved kysten og ved Cholula ble Hernán Cortés invitert til å komme til Tenochtitlán som Moctezumas, aztekerkongens, gjest. Sammen med flere hundre spanske soldater og mange tusen allierte styrker, først og fremst totonakere og tlaxcaltekere, ble han innkvartert i byen. Vinteren 1519-20 ble tilbragt i Tenochtitlán, mens forholdet mellom aztekerne og spanjolene ble stadig dårligere. Aztekerne reagerte på den privilegerte posisjonen europeerne og de tidligere fiendene nøt, mens spanjolene var sjokkerte over menneskeofringene som regelmessig fant sted ved helligdommene rundt om i byen. Midt oppe i dette forholdt Moctezuma seg svært lojal mot spanjolene. Hans oppførsel fremstår som en gåte i historien, men blir ofte forklart med sagnet om gudekongen Quetzalcoatl som skulle komme tilbake. Det har blitt foreslått at han trodde at Cortés var Quetzalcoatl. Den spanske guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés. Cortés dro da med ca. 2/3 av sin styrke tilbake til kysten, tok opp kampen med soldatene, beseiret dem og overtalte dem til å bli med på erobringen. Vel tilbake i Tenochtitlán toppet det seg mellom aztekerne og spanjolene, og Montezuma ble drept. Det er usikkert om det var spanjolene eller misfornøyde aztekere som gjorde det. Spanjolene flyktet natta til 30. juni, og fullastet med gull og skatter som mange av dem var, ble mange drept eller fanget og ofret til gudene. Denne natta kalles for la noche triste, den triste natta. De som overlevde, inkludert Cortés, tok tilflukt i Tlaxcallān. En av Cortés' soldater etterlot imidlertid den farligste suveniren, nemlig koppesmitte. Koppeepidemien herjet i Tenochtitlán og utover i aztekerriket, men nådde ikke Tlaxcallān. Våren 1521 kom så spanjolene og tlaxcaltekerne tilbake. De bar med seg båter som ble satt sammen og sjøsatt på Texcoco-sjøen. Dermed kunne de isolere hovedstaden og sulte den ut. Aztekerne gjorde imidlertid sterk motstand, og lot heller hovedstaden bli malt i stykker av spanske kanoner enn å overgi seg. Til slutt, 13. august 1521, opphørte motstanden, og de fleste av de resterende innbyggerne ble massakrert av spanjolene.
Den sentrale delen av Mexico ble så erobret i løpet av 1520-tallet, og ca. 1540 ble Yucatán-halvøya erobret av Francisco Montejo. Dermed var hele Mexico sør for Chichimec-linja erobret. Erobringene videre nordover skulle imidlertid bli mer krevende og langvarige.
Massedød Spanjolene betraktet sine menneskeofrende motstandere som onde og demoniske, og slaktet ned store antall aztekere. Andre ble drevet til hardt slavearbeid med høy dødelighet. Men aller flest liv blant indianerne krevde sykdommer som fulgte med europeerne, og som befolkningen i «den nye verden» ikke hadde utviklet noe immunforsvar imot. I Europa relativt harmløse sykdommer som vannkopper, meslinger osv. drepte svært mange mennesker i Mexico, enda flere døde av sykdommer som kopper og tyfus.
Beregninger anslår at i den regionen som kalles Mesoamerika bodde det 18 millioner mennesker i 1519. Ved århundrets slutt var tallet redusert til ca. 2 millioner urfolk.
Kolonien Ny-Spania