Inkluderende språk er språk som søker å ta hensyn til mangfold og likestilling, og vektlegge respekt for ulike grupper, herunder alle kjønn, seksuelle minoriteter, personer med funksjonsvariasjoner, eller ulike etniske, kulturelle og religiøse bakgrunner. Innsatsen mot kjønnsdiskriminerende språk er historisk i stor grad utgangspunktet for tilnærmingen og fortsatt et viktig fokus, også kalt likestilt språk eller kjønnslikestilt språk. I moderne tid ses inkluderende språk i økende grad i sammenheng med klarspråktilnærminger. Inkluderende språk får sterk støtte fra feministiske, antirasistiske, skeive og andre progressive bevegelser, og i offisiell likestillingspolitikk i vestlige land og innen FN-systemet. Inkluderende feminisme har uttalt at «inkluderende språk handler om respekt. Det handler om å se hvert enkelt medmenneske for den de er, og gi alle en plass ved bordet. Når vi inkluderer flere i språket vårt, styrker vi fellesskapet og rettferdigheten. Alle våre medmennesker fortjener å bli sett og hørt». Den nasjonale veilederen om møter med kjønnsmangfold, publisert av Bufdir på oppdrag fra Regjeringen i 2025, understreker viktigheten av et inkluderende og kjønnsnøytralt språk i ulike sammenhenger. Likestillingsminister Lubna Jaffery sa at formålet med veilederen er at «manglende kunnskap og eventuelle dårlige holdninger kan erstattes med anerkjennelse og forståelse».

Motstand mot inkluderende språk – og særlig forestillingen om at ordet «kvinne», den tradisjonelle familien eller «biologi» visstnok skal være truet av synliggjøring av minoritetskjønn – er et av de mest utbredte narrativene i høyrepopulistisk og antigenderdiskurs og den amerikanske høyresidens kulturkrig. Slike antigendernarrativer beskrives av forskere som grunnløse og preget av konspirasjonstenkning. En norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme som over 25 organisasjoner og fagmiljøer – blant annet nesten alle institusjonene innen norsk kjønnsforskning – stod bak i 2025 trakk frem angrepene på inkluderende språk som et uttrykk for transfobi og antigendermobiliseringer, og understreket at disse angrepene er et symptom på «en mye større trussel mot et fritt og demokratisk samfunn – et samfunn som har plass til alle». Språkviteren Karin Milles, en av Nordens ledende eksperter på likestilt språk, understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag», mens Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved Senter for ekstremismeforskning skriver at antigenderbevegelsen sprer ideer om at «folket» kan defineres utfra grove og forenklede biologiske normer, og at «de andre» kan undertrykkes eller ekskluderes og fratas rettigheter på grunnlag av dette, og peker på at antigenderaktører ofte bruker overfladisk «progressivt» språk f.eks. om ciskvinners rettigheter, men i virkeligheten står for en reaksjonær ideologi, og at motstand mot utvidelsen av reproduktive rettigheter til LHBTQI+-personer og synliggjøring av LHBTQI+-personer – herunder lobbyvirksomhet mot lovgivning som sikrer eller utvider transpersoners og andre skeives rettigheter – kjennetegner anti-genderbevegelsen. Julia Serano pekte på at retorikk om at kvinner angivelig «utslettes» av bruk av begreper som «gravide» i noen sammenhenger tilhører en reaksjonær transfiendtlig, «kjønnskritisk» diskurs. Den feministiske juristen Hanna Gunnarsson beskrev i Feministiskt Perspektiv motstanden mot inkluderende språk i abortlovgivningen som knyttet til en høyreorientert global transfiendtlig bevegelse, og satte den inn i en større sammenheng med Trumpadministrasjonens angrep på likestilling, mangfold og LHBTQI+-personers rettigheter, høyrepopulistiske krefter i Europa og tilbakeslag mot menneskerettigheter globalt. Feministene Anna Blix og Carline Tromp understreker at «det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet ‘kvinne’ eller ‘mor’. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper».

I 2025 har Trumpadministrasjonen forsøkt å fjerne inkluderende språk, herunder språk som anerkjenner LHBT+-personers eksistens eller synliggjør andre minoritetsgrupper. Juridisk rådgivning for kvinner pekte på at Trump-regimet «aktivt motarbeide[r] bruk av inkluderende språk i FN-dokumenter, særlig formuleringer som anerkjenner kjønnsidentitet og sikrer rettigheter for alle kvinner». For eksempel har kampen mot begrepet «gravide» blitt en viktig symbolsak i Trumpbevegelsens kamp mot skeive i USA, og det var et av begrepene Trumpadministrasjonen i januar 2025 fokuserte på å få fjernet fra blant annet forskning, statistikk og offentlig informasjon, sammen med begreper som «gender», «transgender», «LGBT» og «non-binary», i en kamp mot «gender ideology». UN Women uttalte at antigender- og «kjønnskritiske» bevegelser bruker hatpropaganda og desinformasjon for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika. Mange forskere og store feministiske organisasjoner beskriver angrepene på inkluderende språk – og idrett – som symptomer på en større populistisk og reaksjonær bevegelse som utfordrer liberale demokratier og menneskerettslige verdier gjennom å gjøre minoritetsgrupper til syndebukker for at samfunnet utvikler seg til å bli mer mangfoldig, og som er drevet av desinformasjon og moralpanikker.

Inkluderende språk idag

Inkluderende språk er ikke under enhver omstendighet det samme som kjønnsnøytralt språk, men kjønnsnøytralt språk kan ofte være et inkluderende språkvalg, særlig når man omtaler en mangfoldig gruppe på et overordnet nivå. Inkluderende språk handler om å være presis ved å bruke rett ord til rett tid. Et eksempel på dette er gravide: Ikke alle kvinner blir, kan bli eller ønsker å bli gravide, og ikke alle som er gravide er kvinner; store organisasjoner som arbeider for seksuelle og reproduktive rettigheter, som Planned Parenthood, anbefaler derfor uttrykket «gravide» som det mest inkluderende begrepet på et overordnet nivå, som tar høyde for et moderne kjønnsmangfold, og som samtidig er presist. Dette begrepet har fått bred støtte i en moderne SRHR-, feministisk, faglig, juridisk, medisinsk og offisiell diskurs, også i Norge. Dette er likevel ikke til hinder for å bruke andre begreper i kontekster hvor det er naturlig, og det innebærer altså ikke at man ikke også kan bruke begrepet «kvinne» når man forholder seg til personer som identifiserer seg som kvinner og i andre relevante sammenhenger.

Regjeringen ga i 2024 Bufdir i oppdrag å utarbeide en nasjonal faglig veileder om møter med kjønnsmangfold. Likestillingsminister Lubna Jaffery sa at formålet med veilederen er at «manglende kunnskap og eventuelle dårlige holdninger kan erstattes med anerkjennelse og forståelse». Veilederen ble publisert i 2025 og anbefaler bruk av inkluderende og kjønnsnøytralt språk:

I forbindelse med høringen om veilederen fremhevet Jaffery at det er et sentralt premiss for norsk likestillingspolitikk at «kjønn forstås som mer sammensatt enn en todeling mellom mann og kvinne. Dette synet på kjønn har i flere omganger blitt anerkjent av et stortingsflertall; først i forarbeidene til diskrimineringslovgivningen i 2013, og senere i forarbeidene til gjeldende likestillings- og diskrimineringslov», og at synspunkter «som utfordrer selve eksistensen av kjønnsmangfold» ikke kan vektlegges av myndighetene i samme grad i likestillingsarbeidet som synspunkter som anerkjenner dette sentrale premisset for norsk likestillingspolitikk.

Det har også vært en utvikling i retning av kjønnsnøytrale yrkestitler. Som ledd i arbeidet for inkluderende språk har begreper som fylkesmann blitt til statsforvalter og sykesøster blitt til sykepleier.

Alle moderne feminismer anser interseksjonalitet som et grunnleggende feministisk konsept og inkluderende språk som en viktig side av moderne feminisme. Inkluderende språk møter motstand hovedsakelig i høyrepopulistisk, høyreradikal og antigenderdiskurs,Dorothee Beck (2024). «The Crusade Against Gender-Inclusive Language in Germany». I Dorothee Beck, Adriano José Habed, Annette Henninger (red.), Blurring Boundaries – ‘Anti-Gender’ Ideology Meets Feminist and LGBTIQ+ Discourses. Verlag Barbara Budrich. der det har blitt viktig i den amerikanske ytre høyresidens kulturkrig og i Det republikanske parti under Donald Trump, herunder i diskusjon av reproduktive rettigheter. Et av de mest utbredte narrativene i populistisk og høyreradikal antigenderdiskurs er påstanden om at inkluderende språk og respekt for minoritetsgrupper «utsletter kvinner» og den tradisjonelle familien. Antigenderbevegelsens kamp mot inkluderende språk beskrives av store og etablerte feministiske organisasjoner som en ren hatkampanje som ikke handler om kvinners interesser eller er bygget på noe genuint feministisk engasjement, men i stedet har som formål å presse transpersoner ut av samfunnet, piske opp enda en moralpanikk med transpersoner som syndebukker og spre intoleranse og autoritære holdninger. Emma Specter skriver at forestillingen om at kvinner angivelig er truet av inkluderende språk i diskusjon av aborttilgang føyer seg inn i et «farlig narrativ som har bidratt til over hundre transfiendtlige delstatslover» i USA bare i 2021, mens National Women's Law Center understreker at personer av alle kjønn trenger tilgang til aborthelsetjenester og at «angrepene på LHBTQIA+-personer og angrepene på aborttilgang er uløselig knyttet sammen. De er begge angrep på retten til å bestemme over egen kropp og retten til å ivareta egen helse, familie og fremtid». Moseson og medforfattere fant at inkluderende språk som tok høyde for et kjønnsmangfold var viktig for kjønnsminoriteter som har behov for aborthelsetjenester.