Jesus-blodslinje refererer til påstanden om at en rettlinjet avstamning fra Jesus har vedvart, muligens helt frem til i dag. Selv om det ikke finnes i evangeliene eller historiske opptegnelser, har konseptet med at Jesus har etterkommere fått en eksistens i den offentlige fantasien.
Dan Browns bestselgende roman fra 2003 Da Vinci-koden og dens filmatisering fra 2006, med samme navn, er et av eksemplene på fantasier rundt blodslinjen.
Teorien om etterkommere av Jesus avfeies generelt av lærde. Også historier om at Jesus hadde brødre og søstre er det uenighet om.
Jesus som ektemann og far Historiske forløpere miniatyr|Christ and Mary Magdalene (Peter Paul Rubens, 1618) Ideer om at Jesus Kristus kan ha vært gift har en lang historie innen kristen teologi, dog ikke innen den mest sentrale teologien og de historiske opptegnelsene sier ikke noe om dette. Bart D. Ehrman, leder av Department of Religious Studies ved University of North Carolina, kommenterte at selv om det er noen historiske forskere som hevder at det er sannsynlig at Jesus var gift, finner det store flertallet av forskere i Det nye testamente og tidlig kristendom en slik påstand er historisk upålitelig.
Mye av litteraturen av denne typen er mer spesifikk, og omtaler ekteskap mellom Jesus og Maria Magdalena. Det er indikasjoner i gnostisismen på troen på at Jesus og Maria Magdalena delte et amorøst, og ikke bare et religiøst forhold. Det gnostiske evangeliet til Filip forteller at Jesus «kysset henne ofte» og omtaler Maria som hans «ledsager». Flere kilder fra 1200-tallet hevder at et aspekt ved katarenes teologi var troen på at den jordiske Jesus hadde et familiært forhold til Maria Magdalena. En avsløring i An Exposure of the Albigensian and Waldensian Heresies, datert til før 1213 og vanligvis tilskrevet Ermengaud av Béziers, en tidligere valdenser som søker forsoning med den katolske kirke, beskriver katharernes kjetterske tro, inkludert påstanden om at de underviste i de hemmelige møtene som Maria Magdalena var Kristi konkubine.
Et annet verk, uten tittel og anonymt, gjentar Ermengauds påstand. Den anti-kjetterske polemikken Historia Albigensis, skrevet mellom 1212 og 1218 av cisterciensermunken og kronikeren Peter av Vaux de Cernay, gir den mest blendende beskrivelsen, og tilskriver katarene troen på at Maria Magdalena var Jesu hustru. Disse kildene må vurderes med forsiktighet: de to kjente forfatterne var ikke selv katarer og skrev om et kjetteri som ble aktivt og voldelig undertrykt. Det er ingen bevis for at disse troene stammer fra de mye tidligere gnostiske tradisjonene til Jesus og Maria Magdalena, men kathartradisjonene fant veien inn i mange av det 20. århundres populære skrifter som hevder eksistensen av et avkom av Jesus.
1800-tallet På slutten av 1800-tallet var det innen temaet ekteskapet mellom Jesus og Maria Magdalena også dukket opp kilder som ga paret et navngitt barn.
Den franske sosialistiske politikeren, Louis Martin (pseudonym av Léon Aubry, død 1900), har i sin bok fra 1886 Les Evangiles sans Dieu (Evangeliene uten Gud), gjenutgitt året etter i sin Essai sur la vie de Jésus (Essay om livet til Jesus), beskrev den historiske Jesus som en sosialist og ateist. Han fortalte at etter hans korsfestelse brakte Maria Magdalena, sammen med familien til Lasarus, Jesu kropp til Provence, og der fikk Maria et barn, Maximin, frukten av hennes kjærlighet til Jesus. Scenarioet ble avfeid som «definitivt merkelig» av samtidige kritikere.
1900-tallet og senere Utover 1900-tallet var det en oppblomstring av en sjanger av populære bøker som hevdet at Jesus giftet seg med Maria Magdalena og hadde en familie.
Jesus Seminar var et prosjekt i 1985 ved Westar Institute dannet av Robert W. Funk for å undersøke spørsmål om historien til Jesus Kristus, hvem han var, hva han sa og hva han gjorde. En gruppe forskere møttes to ganger i året, frem til Funks død i 2005. De søkte etter den historiske Jesus fra et liberalt kristent perspektiv, og var ikke i stand til å avgjøre om Jesus og Maria Magdalena hadde et ekteskapsforhold på grunn av mangel på historiske bevis. De konkluderte med at den historiske Maria Magdalena ikke var en angrende prostituert, men en fremtredende disippel av Jesus og autoritet i det tidlige kristne fellesskapet. Påstandene om at Jesus og Maria Magdalena flyktet til Frankrike paralleller med andre legender om disiplenes flukt til fjerne land, for eksempel den som skildrer Josef av Arimathea som reiser til England etter Jesu død, og tok med seg et stykke torn fra tornekronen, som han senere plantet i Glastonbury. Historikere ser generelt på disse legendene som «relgiøs svindel» produsert i middelalderen.
Josef og Asenet miniatyr|Josef og Asenet I 2014 foreslo Simcha Jacobovici og en historiker for alternative religiøse studier Barrie Wilson i sin bok The Lost Gospel at de beskrevne karakterene i en fortelling fra 600-tallet kalt «Joseph og Aseneth» i virkeligheten var synonymer for Jesus og Maria Magdalena. Fortellingen ble skrevet i en antologi satt sammen av Pseudo-Zacharias Rhetor. Pseudo-Zacharias Rhetor er betegnelsen brukt av moderne vitenskap for de anonyme forfatterne fra 600-tallet som komplimenterer historier på syrisk fra rundt 569. Den inneholder deler av den ellers tapte kirkehistorien til den virkelige Zacharias-retoren. I en av historiene forklarte oversetter Moses av Ingila historien «som en allegori om Kristi ekteskap med sjelen». Jacobovici og Wilson tolker det i stedet som en allegorisk referanse til et faktisk ekteskap med Jesus, produsert av en gruppering som tror at han var gift og hadde barn. Den israelske bibelforskeren Rivka Nir kalte arbeidet deres «seriøst, tankevekkende og interessant», men beskrev avhandlingen som kritikkverdig, og boken har blitt avvist av mainstream bibelforskere, for eksempel av den anglikanske teologen Richard Bauckham. Church of England sammenlignet The Lost Gospel med en Monty Python-historie, kommunikasjonsdirektøren for Erkebiskopens råd siterer boken som et eksempel på religiøs analfabetisme og at helt siden utgivelsen av Da Vinci-koden i 2003 «hadde det blitt konstruert en næring der konspirasjonsteoretikere, satellittkanal-dokumentarer og opportunistiske utgivere hadde oppdaget en lukrativ inntektskilde». The Lost Gospel ble beskrevet som historisk tull av Markus Bockmuehl.
Tidlig Mormon teologi Tidlig mormon teologi påsto ikke bare at Jesus giftet seg, men at han gjorde det flere ganger. Tidlige mormonske medlemmer Jedediah M. Grant, Orson Hyde, Joseph F. Smith og Orson Pratt uttalte at det var en del av deres religiøse tro at Jesus Kristus var polygam, og siterte dette i deres respektive prekener. En rekke av de tidlige kirkens embetsmenn hevdet å være etterkommere av Jesus ved et slikt ekteskap. Mormonene brukte også en ikke er anerkjent tekst som ble tilskrevet den greske filosofen Celsus fra det 2. århundre: «Den største grunnen til at hedningene og filosofene i misjonen hans fulgte Jesus Kristus, var fordi han hadde så mange koner. Det var Elizabeth og Maria og en rekke andre som fulgte ham». Dette ser ut til å ha vært en oppsummering av en forvrengt eller annenhåndsreferanse til et sitat fra platonisten Celsus som ble bevart i apologetikkverket Contra Celsum (Against Celsus) av kirkefaderen origenes: «slik var sjarmen med Jesu ord. , at ikke bare menn var villige til å følge ham til ødemarken, men også kvinner, som glemte svakheten ved sitt kjønn og en respekt for ytre anstendighet ved å følge deres lærer til ørkensteder».
Jesus-blodslinje i Sør- og Øst-Asia Påstander om en Jesus-blodlinje er ikke begrenset til Europa. En historie hevder at Jesu plass ved korsfestelsen ble overtatt av en bror av Jesus, mens Jesus flyktet gjennom Russland og Sibir til Japan, hvor han ble risbonden Torai Tora Daitenku i landsbyen Shingō. Det hevdes at han giftet seg der og hadde en stor familie før sin død i en alder av 106 år, med etterkommere til i dag. Kristi grav i Shingō tiltrekker seg årlig mange turister. Denne historien stammer fra 1930-tallet, da det ble hevdet at et dokument som var skrevet på hebraisk ble oppdaget, det skulle beskrive Jesu ekteskap og senere liv. Dokumentet forsvant under andre verdenskrig.
I Sør-Asia hevdet også grunnleggeren av den reformistiske Ahmaddiyya-religionen, Mirza Ghulam Ahmad (1835-1908), at Jesus overlevde korsfestelsen og rømte Levanten, men påstår at han dro til Afghanistan og India. Spesielt identifiserte han Jesus som den hellige mannen, Yuzasaf, gravlagt ved Roza Bal-helligdommen i Kashmir-dalen i Srinagar. Fida M. Hassnain fant i en studie av denne myten, på 1970-tallet, at vokteren av helligdommen hevdet å være en etterkommer av Jesus og en kvinne ved navn 'Marjan'. Studien førte også til at myten fikk vestlige popularisatorers oppmerksomhet.
Bøker og filmer om tema
The Jesus Scroll Donovan Joyces bestselger fra 1972, The Jesus Scroll, presenterte en alternativ tidslinje for Jesus som angivelig stammer fra et mystisk dokument. Han hevdet at han, etter å ha blitt nektet tilgang til det arkeologiske området Masada, ble møtt på flyplassen i Tel Aviv i 1964 av en amerikansk universitets professor som brukte pseudonymet «Max Grosset», som hadde en stor rulle han hevdet å ha smuglet fra stedet. Grosset skal ha tilbudt han betaling for å smugle det ut av landet, men flyet ble forsinket å Grosset ble nervøs og snek seg unna. Han har aldri blitt identifisert og rullen har ikke dukket opp igjen. Ifølge Joyce var 'Jesus-rullen' et personlig brev fra 80 år gamle Yeshua ben Ya'akob ben Gennesareth, arving etter det hasmoneiske dynastiet og dermed rettmessig konge av Israel. Navnet ble oversatt til Jesus fra Genesareth, sønn av Jakob. Joyces bok antyder at Jesus kan ha overlevd korsfestelsen, var gift med Maria Magdalena og hadde fått et barn med henne. Rullen skal ha blitt skrevet kvelden før byen ble erobret av romerne, etter at en selvmordspakt gjorde slutt på Masadas motstand.
The Holy Blood and the Holy Grail