miniatyr|Alt-right-medlemmer forbereder seg til Unite the Right-demonstrasjonen i 2017 i Charlottesville. Deltakerne bærer Gadsden-flagg, et naziflagg og sørstatskonføderasjonens krigsflagg.
Høyreekstremisme er en samlebetegnelse for ulike former for politisk ekstremisme som anses å ligge ytterst på høyresiden av den politiske venstre–høyre-aksen. Ekstremisme beskriver bevegelser og ideologier som opererer utenfor det demokratiske spekteret og som søker å avskaffe det konstitusjonelle demokratiet, til forskjell fra høyreradikale bevegelser som arbeider for endringer innenfor demokratiske rammer.
Høyreekstremisme defineres ved fremmedfiendtlighet, forestillinger om rase, av ytterliggående nasjonalisme (ultranasjonalisme, ofte i kombinasjon med imperialisme), avvisning av prinsipper som likhet og visse former for frihet, samt ønsket om å etablere en autoritær eller totalitær stat. Videre er rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger, inkludert antisemittisme, sentrale trekk. Enkelt partier har på 2000-tallet gått bort fra antisemittisme og lagt etnopluralisme (at ulike folkeslag bør holdes adskilt).
Bevegelsene preges også av nasjonalkonservative forestillinger om at det opprinnelige folket og kulturen er truet av ytre påvirkning, samt en overbevisning om at mennesker er grunnleggende ulike, og at noen folkegrupper er naturlig overlegne andre. Etter terrorangrepene mot USA i 2001 har oppfatninger om islam og islamisme som eksistensielle trusler fått større plass innenfor vestlig høyreekstremisme.Karcher, Nicola Kristin; Kjøstvedt, Anders Granås (2012). Introduction. Kjøstvedt, Anders Granås Karcher, Nicola Kristin (Red.), Movements and Ideas of the Extreme Right. Peter Lang Publishing Group.
Høyreradikale bevegelser skiller seg fra høyreekstreme ved at de, til tross for kritikk mot demokratiet, som regel opererer innenfor dets rammeverk. Høyreekstreme regimer, som de fascistiske og nasjonalsosialistiske styrene i mellomkrigstiden, har derimot anvendt vold, undertrykkelse og terror for å oppnå sine mål.Arven fra giljotinen. Apollon (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17-21.
Begrepet høyreekstremisme har variert i betydning over tid, mellom språk og i ulike politiske kontekster.
miniatyr|Mussolini, leder i det fascistiske Italia 1922–1943, og Hitler, leder i det nasjonalsosialistiske Tyskland 1933-1945, kom til makten gjennom demokratiske valg.Mari Lilleslåtten, forskning.no mars 2022: Både Mussolini og Hitler kom til makten på demokratisk vis Deres autoritære, nasjonalistiske, populistiske og voldsforherligende høyreekstreme ideologier var likevel antidemokratiske. Fascismen var imidlertid opprinnelig ikke like rasistisk som nazismen.
Tradisjonelt omfatter høyreekstremisme en rekke bevegelser og ideologier, blant annet ytterliggående konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister (nasjonalsosialister), fascister,Rydgren, J. (2004). Explaining the emergence of radical right-wing populist parties: The case of Denmark. West European Politics, 27(3), 474-502.Mudde, C. (1995). Right‐wing extremism analyzed. European Journal of Political Research, 27(2), 203-224.Rush, G. B. (1967). Status consistency and right-wing extremism. American Sociological Review, 32(1):86-92.Hagtvet, B. (1994). Right-wing extremism in Europe. Journal of Peace Research, 31(3), 241-246. samt tilhengere av monokulturelle og ultranasjonalistiske idealer.
Høyreekstreme miljøer har ofte støttet ideer om segregering, hvor grupper ansett som overlegne skilles fra dem som betraktes som underlegne. Ideologiene forbindes gjerne med autoritarisme, rasisme, fremmedfiendtlighet og fiendtlighet mot spesifikke religioner, blant annet i form av klerikalfascisme, antisemittisme og anti-islamisme.
Enkelte betrakter også ekstrem islamisme eller jihadisme som en form for høyreekstremisme, og trekker paralleller til fascisme gjennom begreper som islamofascisme.
Rasemessig høyreekstremisme baserer seg på forestillinger om at medfødt biologisk ulikhet skaper naturlige over- og underordninger mellom mennesker og folkegrupper. Kulturell høyreekstremisme hevder på sin side at slike forskjeller er kulturelt betinget, men likevel grunnleggende. Felles for begge retninger er en avvisning av prinsipper som sosial likhet og multikulturalisme.
For å unngå misforståelser på norsk, som sammenblanding med partiet Høyre eller nykonservativisme, benytter enkelte i dag snevrere betegnelser som nazisme, rasisme, nasjonalisme eller fremmedfiendtlighet i stedet for høyreekstremisme.
Historie Den første bølgen av høyreekstreme bevegelser i Europa kom i mellomkrigstiden da en rekke skjøre europeiske demokratier ble satt til side av høyreekstreme bevegelser. De fremste eksemplene på dette er styresettene i det fascistiske Italia under Benito Mussolini 1922–1945, Polen under Józef Piłsudski, det nasjonalsosialistiske Tyskland under Adolf Hitler 1933–1945, det austrofascistsike Østerrike under Engelbert Dollfuß og det falangistiske Spania under Francisco Franco 1939–1975.
Framveksten av nynazistiske bevegelser på 1960-tallet og 1970-tallet representerer den andre bølgen av høyreekstremisme. I Tyskland har høyreekstreme partier som NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) og DVU (Deutsche Volksunion) hatt stor oppslutning i en rekke delstater, på tross av myndighetenes forsøk på å forby disse bevegelsene. I Tyskland har høyreekstreme symboler som hakekors og romersk hilsen («nazihilsen») vært forbudt siden Det tredje rikets fall.
Det er tre eller fire faser i utviklingen av høyreekstreme partier i Europa etter andre verdenskrig.Beyme, Klaus von (1988): «Right-wing extremism in post-war Europe» i: West European Politics 11 (2), 2–18.Widfeldt, Anders (2010): «A fourth phase of the extreme right? Nordic immigration-critical parties in a comparative context» i: NORDEUROPAforum (1/2), 7-31,
I Tyskland har partiene Die Rechte og Der III. Weg fått fotfeste blant annet i Sachsen etter 2000.
Den moderne høyreekstremismen: Fra antisemittisme til anti-islam Typisk for perioden etter 2001 er fremvekst av det som er kalt den tredje bølgen høyreekstremisme. Den viktigste forskjellen fra den tradisjonelle nazismen er et skifte av hovedfiende fra jøder og innvandrere generelt til muslimer. Samtidig legger den mindre vekt på raser, og mer vekt på det den kaller «kultur». I noen tilfeller har den nedtonet nasjonalismen til fordel for en slags paneuropeisme. Ikke sjelden fremstår den som kristen, selv om dette trekket ikke er begrenset til den tredje bølgen, og iallfall i Europa ser ikke kristen forkynnelse ut til å være sentralt.
Denne moderniseringen har vært mest merkbar i Vest-Europa, hvor innvandringen av muslimer og dermed antallet muslimer har økt de siste tiår. Trolig har også Al-Qaidas terroraksjoner siden 2001 gjort det lettere å markedsføre anti-islam.
Anti-islam har også vist vekst utenom de høyreekstreme miljøene, men da som regel i mer moderat og avdempet form, eksempelvis ved snakk om «snikislamiering» i Norge,«Jeg frykter ikke på noen måte at landet skal overtas av muslimer», intervju med Siv Jensen, Aftenposten 18. oktober 2011 og i Sveits ved at et forbud mot moskéer ble vedtatt ved en folkeavstemning.
Den tredje bølgen har ikke erstattet andre former for høyreekstremisme. Tradisjonell nazisme finnes fortsatt – likeså antisemittisme. En av de sterkeste høyreekstreme grupperingene i Europa, Jobbik i Ungarn, later ikke til å ha noe fiendtlig forhold til islam.
Angsten for «Eurabia» Sentralt for den moderne høyreekstremismen er islamofobi i form av en angst for verdenskonspirasjon hvor ledelsen i EU sammen med de arabiske landene har gått sammen for å skape et «Eurabia», og i noen tilfeller troen på at en europeisk borgerkrig er i anmarsj.Manifest for en europeisk borgerkrig, Aftenposten 24. juli 2011 Den «politisk korrekte eliten», «kulturmarxistene» eller «multikulturalistene» betraktes som deltagere eller «nyttige idioter» i «Eurabia»-konspirasjonen.
Blant sjefsideologene innen denne gren av høyreekstremismen regnes Oriana Fallaci, Bat Ye’or, bloggeren «Fjordman» (Peder Nøstvold Jensen) og folkene bak nettstedet «Gates of Vienna».
Høyreekstremistisk syn på jøder og andre minoriteter Den moderne høyreekstremismen har ofte et vennskapelig forhold til Israel, eller ser i det minste dette landet som en alliert i kampen mot den islamske verdenskonspirasjonen. Den har altså byttet ut en konspirasjonsteori med en annen. Enkelte har også forsøkt å alliere seg med andre tradisjonelle fiender mot den nye hovedfienden. Således hevder English Defence League (EDL) å ha en egen avdeling for homofile og lesbiske, som høyreekstremistene – i likhet med islam – tradisjonelt har hatt et anstrengt forhold til. EDL prøver ikke bare å tiltrekke seg jøder, men også sikher og hinduer; en av talspersonene er sikh.«Britisk støtte kan være fantasi», Forskning.no 28. juli 2011 På lignende vis gjør Anders Behring Breivik seg til talsmann for en allianse med jøder og hinduer. Etter at Jean-Marie Le Pen i Front national overlot formannsvervet til sin datter Marine, har også fronten nedtonet jødehetsen til fordel for muslimhets.
En allianse med jøder eller Israel er uforenlig med tradisjonell nazisme og fascisme, ikke nødvendigvis har noe fiendtlig forhold til islam. Den høyreekstreme politikeren Nick Griffin i BNP anser EDL som en del av en sionistisk konspirasjon.
Enkelte mer tradisjonelle høyreekstremister har nedtonet jødehetsen uten å erstatte den med islamofobi. På sine engelskspråklige nettsider skriver Jobbik at hverken bevegelsen eller dens ungarske garde er antisemittisk, blant annet ved å intervjue et medlem av garden som oppgis å være jøde. - død lenke
Hets mot romfolk er typisk for europeiske høyreekstremister og er fortsatt dominerende hos for eksempel Jobbik.
Nettet og sosiale medier Den moderne høyreekstremismen bruker i stor grad Internett og sosiale medier i markedsføringen og rekrutteringen.«Skjerper nettovervåking av høyreekstreme», Aftenposten 18. oktober 2011 Høyreekstreme nettsteder og blogger er sagt å fungere som virtuelle ekkokamre, hvor høyreekstremistene lettere enn før kan møte likesinnede.«Den tredje bølgen», Aftenposten 26. september 2011 Økt satsing på nettmedier er imidlertid vanlig i organisasjonslivet – en naturlig tilpasning etter som stadig flere skaffer seg stadig kraftigere datamaskiner, bredbånd, mobilt bredbånd, Facebook-konto osv. og tilbringer stadig mer tid på nettet.
Etymologi Ordet høyreekstremisme er antagelig nyere enn fenomenet. Aftenposten, dengang organ for partiet Høire, brukte høyreekstremister første gang 25. november 1946.
Vold Ekstremisme skiller seg fra radikalisme ved at ekstremister ikke aksepterer demokratiets spilleregler og er villige til å bruke vold for å oppnå politiske mål. Personenes radikalisering og vilje til å bruke vold henger blant annet sammen med subjektivt opplevde trusler. Symbolske trusler synes ifølge forskning ved Universitetet i Oslo å være viktigere enn opplevelser av voldelige trusler som terrorfrykt eller andre reelle trusler. En symbolsk trussel er en opplevelse av at ens religiøse verdier, normer, moral eller identitet er truet av en annen gruppe, for eksempel at innvandring opplevelse som kulturell forurensing. «Reelle trusler» er forhold som undergraver personens økonomi eller velferd. Terrortrussel spiller liten rolle for om personen aksepterer voldsbruk eller ønsker å bruke vold, ifølge denne forskningen. Dehumanisering av utgrupper svekker moralske sperrer mot voldsbruk.
Siden 1990 har det i Vest-Europa vært mest høyreekstrem vold i Tyskland med 131 drepte hvorav de fleste innvandrere eller med innvandrerbakgrunn. Norge er på andreplass med 80 på grunn av 22. juli, bortsett fra er tre drepte registrert i Norge. Storbritannia hadde 36 drepte og Spania 22 disse årene ifølge C-REX og det tyske innenriksdepartementet.
Høyreekstremisme i Norge Se også Nynazisme i Norge