høyre|miniatyr| Spedbarn som spiser selv
Barnestyrt mattilvenning er en metode for å tilvenne spedbarn å spise fast føde som går ut på at spedbarnet selv kontrollerer forbruket av fast føde ved å spise selv og i eget tempo.
Det hevdes at spedbarnet lærer mest effektivt ved å se på og imitere andre, samtidig som at hvis barnet får spise den samme maten samtidig som resten av familien skal det bidra til en positiv tilvenningsopplevelse. Metoden foreslås å brukes helt fra første gang barnet erfarer fast føde. Den skal hjelpe med utvikling av oralmotorikk (tungebevegelser sidelengs og opp, tygging), og har et sterkt fokus på familiemåltidet og at spisingen skal være en positiv og interaktiv opplevelse. Det er en vanlig anbefaling at spedbarn bør ammes de første 6 månedene, og deretter gradvis introduseres til fast føde mellom 6 måneder og 1 år. I denne perioden vil den faste føden komme som et tillegg til morsmelk eller morsmelkerstatning. Barnestyrt mattilvenning er da et alternativ til mating av most mat med skje som tidligere ble anbefalt.
Med barnestyrt mattilvenning legges det opp til at barnet først skal ammes hver gang før det spiser den faste føden.
Oversikt Barnestyrt mattilvenning legger vekt på at spedbarnet i eget tempo kan utforske smak, konsistens, farge og lukt i måltidet, og velger hvilke matvarer det skal konsentrere seg om. Dette står i kontrast til en annen vanlig metode hvor barn blir matet med puré eller mos direkte i munnen, for eksempel med teskje. Spedbarnet tar del i familiens måltider, og blir presentert med en rekke matvarer i lettfattelige biter som barnet fritt kan velge og utforske. Ideelt sett vil dette være den samme maten som resten av familien spiser, forutsatt at disse matvarene passer for spedbarnet.
Spedbarn begynner ofte med å plukke opp og slikke eller suge på maten før de går videre til å spise. Vanligvis er de i stand til å begynne selvmating rundt 6 måneders alder, men noen er klare og vil strekke seg etter mat så tidlig som 5 måneder, og noen vil vente med fast føde til 7 eller 8 måneder og kan slippe å bli matet med skje helt i det hele tatt. Hensikten med barnestyrt mattilvenning er at prosessen skal tilpasses det enkelte spedbarnet og deres personlige utvikling, og at spedbarnets appetitt respekteres med hensyn til hvilke matvarer som velges, hvor raskt de spiser og hvor mye som spises.
Innledende forsøk på selvmating resulterer ofte i svært lite inntak av mat ettersom spedbarnet utforsker konsistens og smaker gjennom lek, men spedbarnet vil snart begynne å svelge og fordøye det som tilbys. Ernæringsmessig er amming den ideelle forløperen til barnestyrt mattilvenning (ettersom spedbarnet blir utsatt for forskjellige smaker via melken fra mor), men barn som har fått morsmelkerstatning kan også tilvennes fast føde med denne metoden.
Å gi spedbarn mat som ikke har blitt most hjelper med utviklingen av motorikken i munnen for tygging og svelging, inkludert lateralisering av tungen og eventuell bolusdannelse (en ball med blanding av spytt og matbiter som skal svelges). Når et spedbarn får en konsistens i munnen tvinger tungelateraliseringsrefleksen dem til å flytte tungen til siden for å slikke og smake på maten, og aktiverer bittrefleksen. Jevnlig øving gjør at spedbarnet lærer å viljemessig lateralisere tungen og bite, og er det første steget for å utvikle et gumle-/tyggemønster.
Grunnleggende prinsipper De grunnleggende prinsippene for barnestyrt mattilvenning er:
Spedbarnet har lov til å velge hva det skal spise fra et utvalg næringsrik mat. Avvist mat kan tilbys igjen på et senere tidspunkt. Barnet får bestemme selv hvor mye det vil spise. Det skal ikke tilbys «påfyll» på slutten av måltidet med skje (siden dette undergraver selvregulering, uavhengighet, utvikling av motoriske ferdigheter og interesse for utforskning av mat) Mat presenteres i en rekke former, størrelser og konsistenser, for å passe spedbarnets evner. Måltidene bør ikke forhastes. Måltider bør tilbys når foreldrene også spiser for å være et eksempel og hjelpe til med læring gjennom atferdsspeiling. Dette legger også til rette for utvikling av språklige og sosiale ferdigheter. Forskning har vist at når familier spiser den samme maten som spedbarnet/barnet deres får det mindre matvegring og kresenhet. Vannslurker tilbys til måltidene, gjerne i en åpen kopp som betjenes av spedbarnet. Hvis koppen har tut bør denne være helt åpen. Jern og sink er sannsynligvis de første næringsstoffene som trengs, så tidlige måltider bør inneholde gode kilder til disse, som kjøtt, egg og belgfrukter. Til å begynne med bør maten være myk. Hardere matvarer, som rotgrønnsaker tilberedes lett for å gjøre dem myke nok til å tygge på med bare tannkjøtt (spedbarn har ikke ferdig utviklede tenner). Hvis foreldrene ønsker det kan ikke-fingermat (som havregryn og yoghurt) tilbys på en ferdigfylt skje slik at spedbarnet kan lære å mate seg selv med en skje.
Forholdet til barns utvikling Barnestyrt mattilvenning er nært knyttet til måten spedbarn utvikler seg på det første året, spesielt hvordan deres ernæringsbehov henger sammen med den motoriske utviklingen.
Ernæringsmessige behov Ifølge verdens helseorganisasjon er det ikke nødvendig å introdusere fast føde i spedbarns kosthold før det har fylt 6 måneder. Fra denne alderen begynner spedbarn å trenge ytterligere næringsstoffer som ikke alene kan tilføres med morsmelk eller morsmelkerstatning. I perioden fra 6 til 18–24 måneder er risikoen for underernæring høy, og rollen til morsmelk eller morsmelkerstatning forblir viktig gjennom denne perioden. Det er viktig at foreldre ikke reduserer volumet av brystmelk eller morsmelkerstatning før spedbarnet får i seg nok fast føde til å støtte veksten. Morsmelkerstatning eller amming bør fortsettes i forbindelse med komplementær mat, og alltid tilbys før fast føde de første 12 månedene.
Innen de mest typisk utviklende spedbarn når 6 måneders alder har fordøyelsessystemet og finmotorikken utviklet seg nok til at de kan spise selv. Barnestyrt mattilvenning drar nytte av barnets naturlige utviklingsprogresjon, både med tanke på alderen når overgangen til fast føde begynner, og til den gradvise overgangen med at spedbarnet klarer å ha kontroll på prosessen.
Motorisk utvikling Fra fødsel av er «sug-svelg-pust» det eneste oralmotoriske mønsteret et spedbarn kjenner. Denne refleksive måten å spise på gjør at spedbarn kan spise allerede fra fødselen (fra bryst eller flaske) samtidig som de beskytter luftveiene og dekker sitt ernæringsbehov. De oralmotoriske mønstrene som kreves for å spise og svelge fast føde inkluderer: Tungelateralisering Tungeheving Gumling/tygging
I motsetning til «sug-svelg-pust»-sekvensen må koordinering av disse oralmotoriske mønstrene læres. De er altså ikke-refleksive, selv om det er noen reflekser tilstede for å la spedbarnet begynne å utvikle disse mønstrene. Når et spedbarn blir tilbudt en skje med puré er det kjente munnmotoriske mønsteret å suge. Pureen er tykkere enn morsmelk, men krever ikke tygging. Den blir derfor sugd av en skje og flyttet i munnen på samme måte som væske. Dette har tradisjonelt blitt ansett som en integrert del av prosessen med å introdusere fast føde, og som et viktig skritt for å lære tyggeferdigheter. Derimot hevder fagfolk med erfaring i barnestyrt mattilvenning at effektiv tygging har en tendens til å dukke opp tidligere hos spedbarn som ikke gis puréer. Ferdighetene som kreves for å tygge er svært forskjellige fra de som kreves for spising fra skje, og de fleste spedbarn trenger ikke å bli lært hvordan de skal svelge. Svelging er en dyp hjernestammerefleks tilstede ved 15 (av 38) ukers svangerskap, og er godt etablert ved termin. Spedbarn vet allerede hvordan de skal svelge, og tykkere konsistenser som puréer anses som både enklere og tryggere å svelge for spedbarn. For eksempel blir unge spedbarn som har svelgevansker ofte gitt en diett med tykkere melk (i stedet for å drikke vanlig melk). Puréer lærer imidlertid spedbarn ett motorisk mønster: Ta med mat inn, flytt den bak i munnen, svelg. Å lære å innta puréer forbereder ikke et spedbarn på å tygge, hvilket er problematisk ettersom det meste av fast føde må tygges etter å ha kommet inn i munnen, men før den flyttes bakover i munnen.
Forskning fra 2008 støtter at forsinket erfaring med å spise klumpete mat fører til dårlig mataksept i senere år.
Gjennom lekende utforskning og håndtering av mat lærer spedbarn om konsistens, og er i stand til å øve på nye munnmotoriske ferdigheter uten press for å spise. Barnestyrt mattilvenning lar også barnet bestemme hva som kommer inn i munnen deres, hvordan det kommer inn, og når. Dermed utvikler de gradvis de oralmotoriske mønstrene som kreves for moden bolusmanipulering, tygging og svelging. Spedbarnet lærer mest effektivt ved å se på og imitere andre, samtidig som barnet får spise den samme maten som de andre, og samtidig som resten av familien bidrar til en positiv tilvenningsopplevelse.
Selvmating støtter barnets motoriske utvikling på mange vitale områder, som øye-hånd-koordinasjon og fingerferdighet, samt tygging. Det oppmuntrer barnet til selvstendighet og gir ofte et stressfritt alternativ for måltider, både for barnet og foreldrene. Noen spedbarn nekter å spise fast føde når det tilbys med skje, men spiser gjerne fingermat på egen hånd.
Brekningsrefleks Det anbefales at spedbarn sitter oppreist under all mating, enten på fanget til foreldrene eller i en støttende høy stol. Dette muliggjør enkel utstøting av bolusen ved brekning, og reduserer utilsiktet bevegelse av maten inn i svelget. I tillegg vil et barn som har god nok kropps- og hodekontroll til å sitte selvstendig gjennom et måltid (proksimal stabilitet) ha høyere sannsynlighet for å ha evne til å bevege tungen og kjeven koordinert for å tygge.
Når spedbarn bringer fast føde til sin egen munn er det de som styrer sanseopplevelsen, og starter og stopper når de er komfortable og klare. Når maten beveger seg for bakover i munnen og utløser en brekningsrefleks, blir hele bolusen utstøtt fra munnen – noe som ikke er mulig med en puré. Fast føde beveger seg også sakte sammenlignet med væske, og blir sjelden sugd inn i svelget slik at man får maten i luftveiene. Hvis dette likevel skjer vil matbolusen først utløse en brekningsrespons, og bli utstøtt før den kommer inn i strupehodet. Spedbarn bruker derfor brekningsrefleksen for å lære tre viktige konsepter: Grensene til munnen, desensibilisering av brekningsrefleksen, og hvordan de kan beskytte luftveiene når de viljemessig svelger fast føde. Når spedbarn nærmer seg 1 år beveger brekningsrefleksen seg bakover nærmere strupen. Dette gjør at maten kan bevege seg nærmere strupen før den utløser brekning. Foreldre som følger barneledet tilvenning anbefales å unngå klassiske «kvelningsfarer» eller luftveisformet mat, som hele druer, myntformede skiver av pølse, cherrytomater, og så videre.
Forskning Ifølge en artikkel fra 2019 har det blitt gjort svært lite forskning på barnestyrt mattilvenning. En studie fra 2020 ledet av barnehelsespesialist Charlotte M. Wright fra University of Glasgow i Skottland fant at barnestyrt matilvenning fungerer bra for de fleste spedbarn, men kan føre til ernæringsproblemer for barn som utvikler seg langsommere enn andre. Wright konkluderte med at det er mer realistisk å oppmuntre spedbarn til å mate seg selv med solid fingermat under familiemåltider, men å gi dem puréer med skje i tillegg."Baby-Led Weaning Is Feasible but Could Cause Nutritional Problems for Minority of Infants" Science Daily. January 14, 2011. https://www.sciencedaily.com/releases/2011/01/110112081454.htm