Karl I av England (engelsk: Charles I of England) (født 19. november 1600, død 30. januar 1649) var konge av England, Skottland og Irland fra 1625 til 1649. Han var sønn av og etterfulgte kong Jakob I av England. Han giftet seg 1625 med Henrietta Maria av Frankrike. Karl I regjerte uten parlamentet fra 1629 til 1640. Regimet utviklet seg i retning av et enevelde.
I 1640 måtte Karl I kalle sammen det engelske parlamentet for å få bevilgninger til å finanisere kampen mot et opprør i Skottland. Striden utviklet seg til den engelske borgerkrigen. Borgerkrigen brøt ut i 1642. Parlamentshæren, som ble ledet av Oliver Cromwell vant og tok over makten i 1649. Kongen ble dømt til døden og ble halshogd. Monarkiet og overhuset ble avskaffet, og frem til 1660 ble landet styrt som en republikk, Det engelske samveldet.
Tidlig liv Prins Karl var andre sønn av Jakob VI av Skottland og Anne av Danmark. Han ble født på slottet i Dunfermline i Fife. Som barn var han sent utviklet, og han står i Guinness rekordbok som Storbritannias laveste konge, bare 162 cm høy. Tre år gammel hadde han fortsatt ikke lært å gå. Det året, i 1603, døde Elizabeth I, og faren hans overtok tronen som Jakob I av England. Dette innledet en personalunion som skulle vare inntil England og Skottland ble slått sammen til kongeriket Storbritannia i 1707.
Prinsen ble etterlatt i Skottland da foreldrene reiste sørover. Man fryktet at han ikke ville tåle den lange reisen, og at han ville ha det bedre hos barnepiker og tjenere i Skottland. I juli 1604 fulgte han etter. Alletta Carey, hoffmannen sir Robert Careys hollandskfødte kone, lærte ham å gå og snakke. Hun gav ham spesiallagde støvler av spansk lær og messing som styrket anklene hans.
Hans eldre bror, Henry Frederick, prins av Wales, nøt høyere anseelse enn Karl. Han forsøkte derfor å etterligne broren som han forgudet. I 1605 ble Karl utnevnt til hertug av York, som tradisjonen tilsier for monarkens andre sønn. To år tidligere var han utnevnt til hertug av Albany, en skotsk tittel med tilsvarende tradisjon. I 1612 døde Henry Frederick uventet av tyfoidfeber, og dermed ble Karl tronarving. Han ble utnevnt til prins av Wales og jarl av Chester i november 1616.
Karl var opptatt av kunst og elegante maskerader av Ben Jonson og Inigo Jones. Men den voksende uroen med kriger i Europa, viste nødvendigheten av et ekteskap mellom en protestant og en katolikk for å sikre fred. Karl var sterkt påvirket av farens favoritt George Villiers, 1. hertug av Buckingham. Hertugen tok ham i 1623 med til Spania for å finne en katolsk brud, og de kom frem til at infanta Maria, datter av Filip III, var den rette.«Charles I» Men den spanske kongen krevde at prinsen måtte konvertere til katolisismen, og dette var utelukket. Da de kom hjem i oktober samme år, krevde begge at Jakob I måtte erklære krig mot Spania.
Kongen innkalte, med støtte fra sine protestantiske rådgivere, parlamentet slik at han kunne be om subsidier til krigføringen. Han bad også parlamentet om å godkjenne ekteskap mellom prinsen av Wales og Henrietta Maria av Frankrike, som Karl hadde møtt i Paris på vei til Spania. Hun var søster av Ludvig XIII, og således et godt parti. Parlamentet gikk med på ekteskapet med den franske prinsessen, men var svært kritisk til forsøket på å skape en allianse med Spania gjennom ekteskap. Jakob hadde begynt å bli senil, og hadde store problemer med å kontrollere parlamentet. I det siste leveåret hans var det Karl og hertugen av Buckingham som i realiteten styrte landet.
Tidlig regjeringstid
thumb|Henrietta Maria av Frankrike, malt av Anthonis van Dyck Prins Charles tok tronen som Karl I den 27. mars 1625. Den 13. juni samme år ble han gift med Henrietta Maria, som var ni år yngre enn ham. De var ikke sammen; bryllupet ble foretatt i Canterbury med stedfortreder for prinsessen. Kongen åpnet sitt første parlament i mai 1625. Forsamlingen var mot ekteskapet med Henrietta Maria, ettersom hun var katolikk. Parlamentsmedlemmene fryktet at dette kunne føre til at kongen lempet på restriksjonene mot katolsk virke, og at det kunne undergrave det protestantiske etablissementet. Karl lovte parlamentet å ikke lempe på restriksjonene i forhold til recusanter. Men i en hemmelig avtale han inngikk med Ludvig XIII, brudens far, lovet han å gjøre nettopp dette.
Karl I ble kronet den 2. februar 1626 i Westminster Abbey. Hans dronning ble ikke kronet sammen med ham, og var ikke til stede, på grunn av kontroversen omkring hennes katolske tro. Paret fikk ni barn, hvorav tre sønner og tre døtre overlevde spedbarnstiden.
En kontrovers omkring presten Richard Montagu førte til ytterligere skepsis omkring Karl Is religionspolitikk. Montagu gav ut en pamflett der han argumenterte mot Calvins lære, noe som førte til at puritanerne straks gikk ut mot ham. En av puritanerne i House of Commons, John Pym, angrep pamfletten under en debatt. Montagu følte det nødvendig å be om kongens hjelp, og skrev en ny pamflett, Apello Ceasarem («Jeg appellerer til keiseren»), en tittel som refererte til apostelen Pauls appell til den romerske keiseren under en jødisk forfølgelse av kristne. Kongen tilbød sin beskyttelse, noe som førte til at mange puritanere ble fiendtlig innstilt også mot ham.
I den første tiden som konge hadde utenrikspolitikken høyeste prioritet. Fredrik V av Pfalz, som var gift med kongens søster Elizabeth, hadde tapt sine nedarvede områder i Palatinatet til Ferdinand II av det tysk-romerske riket over tredveårskrigen. Karl var forpliktet til å hjelpe sin svoger, noe han ville gjøre gjennom å føre krig mot Filip IV av Spania. Spanskekongen skulle således presses til å intervenere overfor den tysk-romerske keiseren.
Parlamentet foretrakk et angrep fra sjøen på spanske kolonier i Den nye verden. Dette var mindre kostbart enn andre former for krigføring, og kunne føre til inntekter dersom en del av den spanske skatteflåten ble erobret. Men Karl ønsket en mer aggressiv, og langt mer kostbar, krigføring på kontinentet. Parlamentet innvilget 140 000 pund i subsidier, en stor sum, men for lite for kongen. De gav også kongen rett til å skrive ut ekstraavgifter, tonnage og poundage i ett år. Tidligere konger hadde siden 1414 regelmessig blitt innvilget rett til å kreve inn slike avgifter på livstid. Underhuset håpet på denne måten å holde kontroll over kongen.
Karls allierte i House of Lords (Overhuset), ledet av Buckingham, nektet å vedta loven. Dette var en støtte til kongens krav, men samtidig førte det til at han ikke kunne innkreve avgiftene med Parlamentets tillatelse. Kongen valgte å begynne å kreve dem inn allikevel.
Regjering uten parlament
I januar 1629 åpnet Karl I andre sesjon for parlamentet som hadde blitt prorogert, det vil si befalt å ta pause, i juni 1628. Han mente at det fantes en konspirasjon mot ham, blant annet på grunn av mordet på Buckingham i august 1628, og omtalte underhuset som «oppviglersk». Samtidig begynte medlemmer av underhuset å komme med kritikk på grunn av Rollesaken. Rolle var et parlamentsmedlem som hadde fått sine eiendeler konfiskert av kronen fordi han nektet å betale tonnage og poundage. Mange av parlamentsmedlemmene mente at dette var et brudd på Petition of Right, deres privilegium som gav immunitet fra arrestasjon, ettersom de tolket det dithen at privilegiet også omfattet eiendeler. Da kongen i mars 1629 bad parlamentet om å ta pause ble speaker, John Finch, holdt fast i stolen av parlementsmedlemmer mens tre resolusjoner mot Karl I ble lest opp. Den siste av disse erklærte at enhver som betalte tonnage eller poundage som ikke var godkjent av Parlamentet ville «bli regnet som en forræder mot Englands friheter, og en fiende av disse». Resolusjonen ble ikke formelt vedtatt, men mange medlemmer uttrykte sin støtte. Det må påpekes at en rekke medlemmer måtte holdes igjen i salen; det var altså ikke en enhetlig motstand mot kongen i underhuset. Da medlemmene senere vedtok lover som ikke passet kongen, oppløste han Parlamentet.
Karl I bestemte seg for å ikke være avhengig av Parlamentet for videre økonomisk støtte. Han inngikk fredsavtaler med Frankrike og Spania. De neste elleve årene styrte han uten et parlament, en periode som er kjent som Elleveårstyranniet eller Det personlige styre. Hans styre uten parlament var lovlig, men presset det kongelige prerogativ til det ytterste. Tidligere ville dette ikke vært så spesielt å gjøre noe slikt, men ut i det 17. århundre ble det av mange sett som en innføring av enevelde.
thumb|Maleriet Charles I, King of England, from Three Angles ble malt av Anthonis van Dyck for at Bernini skulle kunne hugge ut en marmorbyste av kongen Kongen måtte finne nye måter å fylle skattkammeret på. Han fant frem en statutt fra føydaltiden, The Distraint of Knighthood fra 1278, som krevde at alle som tjente mer enn 40 pund måtte være til stede ved kroninger slik at de kunne slutte seg til kongens hær som riddere. På dette grunnlaget bøtela han alle som ikke hadde vært til stede under kroningen i 1626 og som hadde den nødvendige inntekt. Han gjeninnførte også føydalskatten skipspenger, noe som var enda mindre populært. I 1634 ble den innført i fredstid, til tross for at Edvard I og Edvard III hadde forbudt slik skattlegging utenfor krigstid. Det første dekretet førte ikke til særlig kraftig opposisjon, men da kongen gjorde det samme igjen i 1635, kom det kraftigere protester. Neste år krevde han igjen skatten, og gjorde det da klart at han hadde avskaffet det gamle forbudet mot å kreve inn skipspenger i fredstid. Konstitusjonelt var dette problematisk: Kongen kunne ikke skrive ut skatter uten parlamentets godkjenning, og valgte derfor å bruke en gammel lov. Dette hadde han rett til, men så fort han begynte å endre den for å utvide mulighetene til også å kreve inn skatt i fredstid, skulle han hatt et parlamentsvedtak bak dette. Skipspengene førte til sterk opposisjon, spesielt blant de rikeste, men det var forsøket på å presse gjennom bruken av en revidert angelikansk bønnebok i Skottland som førte til slutten på det personlige styre i 1640.
Religiøse konflikter
Karl I ønsket å føre Den engelske kirke vekk fra kalvinismen og tilbake til den mer tradisjonelle, sakramentale retningen. Han fikk støtte fra William Laud, som han i 1633 utnevnte til erkebiskop av Canterbury. Laud og kongen begynte med en serie reformer for å føre kirken i en høykirkelig retning, noe som ble mottatt. Laud avsatte klerikere som ikke innrettet seg, og nedla puritanske organisasjoner. Dette ble oppfattet som fiendtlige handlinger av de mange i England og Skottland som ønsket å gå mer i kalvinistisk eller puritansk retning. Erkebiskopen var tilhenger av arminianismen, en retning som kalvinister mente var praktisk talt katolsk. Han krevde at liturgien skulle feires med alt det seremoniell som Book of Common Prayer foreskrev.
For å straffe de som nektet å akseptere reformene, brukte Laud to spesielle domstoler: Court of High Commission og Court of Star Chamber. Begge instanser var fryktet og beryktet for sin uforutsigbarhet. Førstnevnte kunne presse tiltalte til å avgi vitnemål mot seg selv, mens sistnevnte kunne ilegge en hvilken som helst straff, inkludert tortur, unntatt dødsstraff. Under Karl I gikk Court of Star Chamber lenger i å fjerne seg fra lover og konvensjoner enn under noen av hans forgjengere. Personer ble regelmessig stilt for retten uten tiltalebeslutning og uten juridisk prosess og vitneavhør. Tortur ble rutinemessig brukt for å presse frem vitnemål fra de tiltalte.