Theodorus Gerardus Antonius Hendriksen (født 27. juli 1907 i Nieuw-Wehl i Nederland; død 20. desember 2001 i Utrecht i Nederland) var en katolsk hjelpebiskop i Utrecht. Liv og virke Prest Theodorus Gerardus Antonius Hendriksen ble ordinert til prest den 24. juli 1932.
Etter å ha fullført presteutdanningen ved hovedseminaret i Rijsenburg, ble Theodorus Hendriksen ordinert til prest 24. juli 1932 og deretter utnevnt til kapellan i Wolvega. Etter en kort periode som lærer ved gutteseminaret, ble han utnevnt til lektor (katolsk tittel: professor) i filosofi ved hovedseminaret i 1937. I løpet av det siste året av andre verdenskrig ble presteutdanningen i seminariene avbrutt, og han arbeidet da istedet som «vikarkapellan» blant de evakuerte i fødestedet Wehl.
Hjelpebiskop i Utrecht Pave Johannes XXIII utnevnte ham til hjelpebiskop av Utrecht og titulærbiskop av Eumenia den 21. januar 1961. Erkebiskopen av Utrecht, kardinal Bernard Jan Alfrink, ordinerte ham til biskop den 7. mars samme år; hans medordinerende var Jozef Willem Maria Baeten, biskop av Breda, og Martien Antoon Jansen, biskop av Rotterdam.
Han deltok i alle sesjonene i Det andre Vatikankonsil.
Hendriksen ville ikke ha noe å gjøre med de liturgiske eksperimentene og de radikale endringene for forandringens skyld som ble utbredt i den nederlandske katolske kirke fra 1960-tallet og utover. Han var imidlertid en stor tilhenger av den «nye» liturgien, Novus Ordo Missae, både på latin og nederlandsk, forutsatt at den ble feiret i henhold til rubrikkene, og etter innføringen feiret han aldri igjen i henhold til den tridentinske ritus. Han anså det imidlertid som svært viktig å bevare gregoriansk sang.
Anklagen, som gjentatte ganger ble fremsatt i pressen, om at Hendriksen var en «motstander» av Det andre Vatikankonsil, er feil. Han var konsilfader og støttet alle avgjørelser, selv om han mente at noen av konsilets dokumenter kunne vært formulert tydeligere.
Hendriksen deltok på åpningsmøtet til pastoralkonsilet i Noordwijkerhout (1968-1970), som blant annet talte mot sølibatkravet for katolske prester i Nederland, etter insistering fra kardinal Alfrink, bare for å dra fra stedet etterpå og aldri vende tilbake. Han ønsket å være brobygger, å bygge broen mellom Gud og mennesker, uten å miste menneskelig svakhet av syne. «Læren må forkynnes, det pastorale arbeidet må anvendes», pleide han å si. Ordet «elskverdig» karakteriserer ham absolutt. Han var også en munter person. Selv om han så mye av det som var kjært for ham gå til grunne, var bitterhet fullstendig fremmed for ham. Han trakk seg fra sin stilling som hjelpebiskop den 9. september 1969. Dette var etter en periode med økende friksjon med kardinal Alfrink om både trosspørsmål og erkebispedømmets økonomi. Han trådte tilbake fra sine administrative funksjoner.
Han forble imidlertid aktiv i sjelesorgen, feiret den hellige messe daglig, ledsaget mange troende og var spesielt produktiv som skribent og oversetter. Spesielt hefteserien Zaken die God raken, og senere også tidsskriftet med samme navn, etablerte hans navn som en forfatter av populærvitenskapelig fremstilt teologi.
Selv om han ikke lenger hadde administrative stillinger i kirken etter 1969, forble han interessert i og informert om kirkens inn og ut av den på høyeste nivå. Han besøkte Roma flere ganger i året og visste at han var en verdsatt biskop av verdenskirken. Han kjente pave Johannes Paul II personlig og hadde mange møter med denne paven. Men i tillegg til den daglige feiring av nattverden, anså han sine viktigste oppgaver for å være sjelesorgrn for mennesker og forkynnelsen, spesielt gjennom sine publikasjoner, av Kristus og hans rike.
Død Theodorus døde i slutten av 2001, 94 år gammel.
Vatikanets takknemlighet for denne «nestor» i det nederlandske bispekollegiet fremgikk tydelig av den (uvanlig) omfattende «In Memoriam» i L'Osservatore Romano, Vatikanets dagsavis, av 20. januar 2002.
Biskop Hendriksen ble en gang omtalt i pressen som «det elskverdige sentrum for alle katolikker som ikke følger Acht Mei Beweging». I sin innledningstale i Hendriksens begravelse kalte kardinal Adrianus Simonis ham «et fyrtårn av tro og kjærlighet for Herrens kirke».
Episkopalgenealogi Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832 Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842 Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872 Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898 Kardinal Paolo Giobbe (1880-1972) *1925 Kardinal Bernardus Johannes Alfrink (1900-1987) *1961 Biskop Theodorus Gerardus Antonius Hendriksen (1907-2001) *1966catholic-hierarchy.org zwar, lest 5. juni 2025
Referanser
Kategori:Nederlandske katolske biskoper Kategori:Linjen Rebiba Kategori:Personer fra Doetinchem Kategori:Deltakere på Andre Vatikankonsil