Trippelalliansekrigen, også kjent som Den paraguayanske krig eller Den store krigen, ble utkjempet i årene 1864–1870, og er en av de blodigste konfliktene som har foregått på det amerikanske kontinentet. Den ble utkjempet mellom Paraguay og de allierte landene Argentina, Brasil og Uruguay.
Hva som var grunnen til denne krigens begynnelse har opp gjennom historien vært omdiskutert og stadig forandret. Grunnene har vært slike som etterdønninger etter koloniseringen av Latin-Amerika, kampen om fysisk herredømme over den strategisk viktige Rio de la Plata-regionen, Brasil og Argentinas innblanding i den interne politikken i Uruguay, britiske økonomiske interesser i regionen samt utvidelsesambisjonene til den paraguayanske presidenten Francisco Solano López.Miguel Angel Centeno, Blood and Debt: War and the Nation-State in Latin America, University Park, PA: Pennsyvania State University Press, 1957. Side 55.
Utfallet av krigen ble et fullstendig nederlag for Paraguay. Etter at trippelalliansen nedkjempet Paraguay i en konvensjonell krig, ble konflikten endret til en utmattende geriljakrig som etter hvert reduserte hele den paraguayanske befolkningen, både den militære og den sivile. Et anslag på de totale tapene i Paraguay – gjennom både krig og sykdom – har vært så høyt som 1,2 millioner personer, eller 90 prosent av befolkningen før krigen.Byron Farwell, The Encyclopedia of Nineteenth-Century Land Warfare: An Illustrated World View, New York: WW Norton, 2001. Side 824. Et kanskje mer nøyaktig anslag setter de paraguayanske tapene til ca. 300 000 av de 500-525 000 førkrigs-innbyggerne.Jurg Meister, Francisco Solano López Nationalheld oder Kriegsverbrecher?, Osnabrück: Biblio Verlag, 1987. 345, 355, 454-5.
Det tok mange tiår før Paraguay klarte å gjenreise seg fra kaoset og den demografiske ubalansen den hadde blitt satt i. Paraguay var en av de første søramerikanske republikkene, men det var ikke før i 1993 at Paraguay avholdte sitt første demokratiske valg av president. Krigen førte til slutten på slaveriet og keiserdømmet i Brasil samt førte til at militæret fikk en nøkkelrolle i landet. For Argentina ble utfallet en modernisering av hele landet. Brasil og Argentina gikk etter krigen ut av sin rolle som intervensjonister i den interne politikken til Uruguay.Scheina, 331.
Innledning Paraguay før krigen Historikere har lenge ansett at Paraguay utviklet seg annerledes enn de andre søramerikanske landene så lenge det var under styret til José Gaspar Rodríguez de Francia (1813 – 1840) og Carlos Antonio López (1841 – 1862). Målet til Francia og Carlos López var å oppmuntre til selvbergende økonomisk utvikling i Paraguay ved å pålegge isolasjon fra nabolandene.PJ O'Rourke, Give War a Chance. New York: Vintage Books, 1992. Page 47. Tolkningen av historien har imidlertid endret seg. På 1960 og 1970-tallet påstod mange historikere at Trippelalliansekrigen ble forårsaket av en britisk pseudo-kolonial påvirkning, men i de senere år har disse synene blitt forlatt til fordel for arbeid av forfattere som Francisco Doratiotto.Mário Maestri, Revista Espaço Acadêmico, Guerra contra o Paraguai: Da Instauração à Restauração Historiográfica, Ano II, No. 2, januar 2003.
Forhistorie thumb|right|Før 1800-tallet var det et stort og dårlig avgrenset område som gikk under betegnelsen Paraguay Portugal sin kolonisering av Brasil betydde konflikter med Spania som ikke kunne bli løst verken med Inter Caetera, Tordesillastraktaten eller med noen av de påfølgende avtalene mellom de iberiske statene (Utrechttraktaten, Madridtraktaten, San Ildefonsotraktaten, Permutatraktaten og så videre). På 1500-tallet hadde provinsen og regjeringen i Paraguay direkte tilgang til Atlanterhavet ved territoriene Guayra eller Pinería samt ved Ybiazá eller La Vera, det vil si områder som idag tilsvarer de brasilianske delstatene Paraná og Santa Catarina. Iberiaunionen på 1600-tallet gjorde sitt for å redusere konfliktene i regionen som i stor del var forårsaket av lusobrasilianske bandeirantes-ekspedisjoner.
I denne perioden ødela bandeirantene de spanske bosetningene San Vicente de Ybiazá, Ontiveros, Villa Rica del Espíritu Santo I og Ciudad Real del Guayra samt reduserte San Ignacio I, Loreto og Santa Maria del Iguazú med flere. Den lusobrasilianske utvidelsen stoppet ikke i Guayra og La Vera, men nådde den øverste delen av elva Paraguay etter ødeleggelsen av byen Santiago de Jerez og misjonene i Itatín i elvedalen Mbotetey (nå kalt Rio Miranda av Brasil). Grenseavtalen mellom de spanske og portugisiske besittelsene var et forsøk på å legge tøyler på ekspansjonen til det portugisiske Brasil (og snart den brasilianske staten). De geografiske trekkene som brasilianerne mente var grensene var imidlertid veldig forskjellige fra de spanske. Et eksempel på dette, som var en bekymring for Paraguay, var elven Ygurey som ifølge den spanske og snart paraguayanske meningen var den som brasilianerne kalte (og kaller) Vacaria i sin øvre del og Ivinheima i den nedre delen, mens brasilianerne mente at Ygurey (eller «Igureí») var en mindre elv som løper mye lengre mot sør og ble kalt (og kalles) Carapá av spanierne og guaraní-indianerne.
På denne måten ble grensen mellom Paraguay og Brasil satt under deklarasjonen av Paraguays frigjøring i 1811 til være nordvest for Ygurey, det vil si den større strømmen av Parana-elven, og til nordøst var det Blanco-elven som ender i Paraguay-elven nær Forte Olimpo. I tillegg til dette vedlikeholdt Paraguay av historiske og befolkningsmessige grunner sin jurisdiksjon mot vest inkludert sonene i den nåværende brasilianske delstaten Paraná.
I begynnelsen av uavhengighetsperioden fra Kongeriket Spania, begynte de brasilianske fiendtlighetene igjen, men de ble svekket av to hovedgrunner under regjeringen til Jose Gaspar Rodriguez da Francia: en økonomisk politikk som var i Brasils favør (ved å åpne tollfrie soner i Itapuá og Forte Olimpo), samt en allianse mot forsterkningene utført av Rosas i Argentina.
Etter at Rosas ble avsatt i 1852 ble de brasilianske alliansene brutt og keiserriket Brasil økte sitt påtrykk mot den paraguayanske republikken for at de skulle aksepterte grensene som ble krevd av den brasilianske staten. Et forsøk på forsoning var en deklarasjon av en nøytral sone, der grensene måtte bli til ved en fredelig løsning. Men i begynnelsen av 1860-årene fortsatte de brasilianske fiendtlighetene å øke og pakten ble brutt idet Brasil grunnla den sterke byen Dourados sør for Ygurey-elven.
Lópezfamiliens regime Lópezfamiliens regime var kjennetegnet av en rå sentralisering uten noe rom for oppbygging av et virkelig borgerlig samfunn. Det var ingen forskjell mellom den offentlige og private sfære og Lópezfamilien regjerte landet som om det var et stort eiendomsgodsLibrary of Congress Country Studies, "Carlos Antonio López." desember 1988. hentet fra URL den 30. desember 2005.
Eksport av te-sorten «Yerba mate» og verdifulle tresorter gjorde at handelsbalansen var under total kontroll av regjeringen.Side 630 fra The Encyclopedia of World History Sixth Edition, Peter N. Stearns (general editor), © 2001 The Houghton Mifflin Company, ved Bartleby.com. Paraguay var ekstremt proteksjonistisk, aksepterte aldri lån fra utlandet og gjennom høye tollsatser nektet de utenlandske produkter tilgang til hjemmemarkedet. Francisco Solano López, sønn av Carlos Antonio López, avløste sin far som presidentdiktator i 1862 og fortsatte i den samme generelle politiske retning.
På den militære arenaen derimot utførte Solano López en modernisering og utvidelse som tilslutt skulle føre til krig.Robert Cowley, The Reader's Encyclopedia to Military History. New York, New York: Houston Mifflin, 1996. Side 479. Mer enn 200 utenlandske teknikere, innleid av regjeringen, installerte telegraf- og jernbanelinjer for å hjelpe stål-, tekstil-, papir-, blekk- og kruttindustrien samt marinekonstruksjon. Jernverket Ibicuí, bygget i 1850, lagde kanoner, bombekastere og kuler av alle kalibre mens krigsskip ble bygd i skipsverkene i Asunción.
Denne utviklingen nødvendiggjorde kontakt med det internasjonale markedet, men Paraguay var omgitt av land. Dets havner var alle elvehavner og skipene måtte forflytte seg nedover elvene Paraguay og Paraná for å komme til elvemunningen i Rio de la Plata og havet. Solano López kom opp med et prosjekt for å få en havn i Atlanterhavet: Kanskje han planla å lage et «Stor-Paraguay» ved å erobre en smal del av Brasil, et landområde som ville knytte Paraguay til kystlinjen.Brandon Valeriano, "A Classification of Interstate War: Typologies and Rivalry." Artikkel basert på foredrag gitt den 17.-20. mars, 2005 til "International Studies Association" i Montreal. Filen er tilgjengelig på , (30. desember 2005).
For å kunne gjennomføre sine ekspansjonsplaner begynte López å forberede Paraguays militære. Han styrket krigsindustrien og mobiliserte et stort antall menn for hæren. Det var allerede innført obligatorisk militærtjeneste i Paraguay. López satte også i gang intensiv militær trening og bygde befestninger ved munningen av Paraguay-elven.
Diplomatisk sett ville Solano López alliere seg med det regjerende partiet i Uruguay, Blanco-partiet, også kjent som nasjonalpartiet. Colorados-partiet hadde sine bånd til Brasil og Argentina.Scheina, 313-4.
Politikken rundt Rio de la Plata Etter at Brasil og Argentina hadde oppnådd selvstendighet, prøvde begge landene å få kontroll over Rio de la Plata. Denne kampen mellom regjeringene i Buenos Aires og Rio de Janeiro påvirket alle diplomatiske og politiske relasjoner mellom landene i regionen.Whigwham, 118. Brasil gikk nesten til krig mot Argentina to ganger på grunn av dette.
Regjeringen i Buenos Aires planla å rekonstruere det gamle territoriet til stattholderskapet i Rio de la Plata inkludert Paraguay og Uruguay. De utførte flere forsøk på dette i den første halvdelen av det 19. århundre uten suksess, mange ganger på grunn av brasiliansk intervensjon. Av frykt for en dominerende argentinsk kontroll, foretrakk Brasil en maktbalanse i regionen og hjalp Paraguay og Uruguay til å beholde sin suverenitet.
Under portugisisk herredømme var Brasil det første landet til å anerkjenne uavhengigheten til Paraguay i 1811. Mens Argentina ble regjert av Juan Manuel Rosas (1829 – 1852), en felles fiende av både Brasil og Paraguay, bidro Brasil til forbedringer av befestninger og utvikling av den paraguayanske hæren ved å sende offiserer og teknisk hjelp til Asunción. Siden ingen veier knyttet den brasilianske provinsen Mato Grosso til Rio de Janeiro, måtte brasilianske skip ferdes gjennom paraguayanske områder oppover Paraguay for å komme til Cuiabá. Brasil hadde mange ganger vanskeligheter med å få seilingstillatelse av regjeringen i Asunción.
Brasil utførte tre politiske og militære intervensjoner i Uruguay. I 1851, mot Manuel Oribe for å bekjempe argentinsk innflytelse i landet. I 1855, etter anmodning fra den uruguayanske regjeringen og Venancio Flores, leder av Colorado-partiet, som tradisjonelt var støttet av det brasilianske keiserdømmet; og i 1864, mot Atanásio Aguirre. Denne siste intervensjonen skulle vise seg å være tennsatsen til trippelalliansekrigen. Disse intervensjonene var alle i tråd med ønsket til britene om at Rio de la Plata-regionen skulle forbli fragmentert for å stoppe ethvert forsøk på å monopolisere regionens mineralforekomster.
Intervensjonen mot Aguirre Se hovedartikkel Krigen mot Aguirre