Leuenbergerklæringen eller Leuenbergkonkordien (Concorde de Leuenberg) er et økumenisk dokument som ble antatt på seminarhuset Leuenberg i Hölstein ved Liestal utenfor Basel i Sveits den 16. mars 1973 av de større europeiske lutherske, reformerte og unerte kirker. Utifra denne erklæringen er kirkene enige om mange viktige trosspørsmål som kristologi, predestinasjon, nattverd og rettferdiggjørelse. De kirker som var med dannet «Leuenberg Church Fellowship».

I 2003 ble dette omformulert til «Community of Protestant Churches in Europe» (på tysk: «Gemeinschaft Evangelischer Kirchen in Europa»); det har sitt hovedkvarter i Wien i Østerrike. Der er dets generalsekretær, fra 2018 den tyske teologen Mario Fischer.

Det er over hundre protestantiske trossamfunn som har undertegnet konkordien. Den erklærer full communio, kirkefellesskap, forstått som prekestol- og bordfellesskap, samt fullt fellesskap i vitnesbyrd og tjeneste. Forløperdialoger, tilblivelseshistorie På grunn av striden om nattverden mellom reformatorene Martin Luther og Huldrych Zwingli, hadde det ikke vært noe nattverdsfellesskap mellom lutheranere og reformerte kristne på århundrer. Selv etter grunnleggelsen av den evangeliske kirke i Tyskland nektet lutheranerne i utgangspunktet å gi en generell invitasjon til reformerte kristne. Arnoldshain-tesene om nattverden, presentert i 1957 etter ti års arbeid og supplert i 1962, ble ikke akseptert av de lutherske kirkene. Det var derfor dem som mente det fornuftigere å søke en løsning på internasjonalt nivå og å delta i diskusjonene som var blitt ført på europeisk nivå siden 1955 på initiativ av Faith and Order Commission i Kirkenes Verdensråd. Den første diskusjonsserien (1955–1960) hadde gitt ganske generelle konvergenser; «Schauenburg-samtalene» (1964–1967) endte imidlertid med en sluttrapport som allerede identifiserte kirkefellesskap som sitt mål, basert på en «felles teologisk erklæring som skulle ratifiseres av kirkene».Sitat hos Elisabeth Schieffer: Von Schauenburg nach Leuenberg. Entstehung und Bedeutung der Konkordie reformatorischer Kirchen in Europa (= Konfessionskundliche und kontroverstheologische Studien. Band 48). Bonifatius, Paderborn 1983, ISBN 3-87088-341-3, s.A33 f.

Offisielle delegater fra de fleste av Europas protestantiske kirker arbeidet med en slik erklæring i arbeidsgrupper og regelmessige plenumsmøter i Leuenberg fra april 1969 og utover. Sommeren 1970 ble en rapport om kirkefellesskap og kirkesplittelse publisert,Erneut veröffentlicht in Mario Fischer, Martin Friedrich (Hrsg.): Kirchengemeinschaft. Grundlagen und Perspektiven / Church Communion. Principles and Perspectives (= Leuenberger Texte 16). Evangelische Verlagsanstalt, Leipzig 2019, s.143–158. som definerte kirkefellesskap som «et faktisk vitnesbyrd om enheten i kirken som tror på Kristus» (nr. 14) og videreutviklet dens forutsetninger. Det teologiske grunnlaget skyldes først og fremst den tyske lutheraneren Wenzel Lohff, som (sammen med Max Geiger, Marc Lienhard, Joachim Staedtke og Horst Lahr) regnes som en av hovedforfatterne av avtalen. Høsten 1971 ble «Utkastet til avtale for reformerte kirker i Europa» sendt til de deltakende kirkene og revidert i mars 1973 basert på deres kommentarer. Av de 39 teologene som deltok i den endelige avstemningen, avsto fire fra å stemme; det var ingen motstemmer.

Beskrivelse og historikk For å nå enhet har man tatt utgangspunkt i hva man i grunnen er enige om, og deretter notert at de lærestrider som reflekteres i de gamle bekjennelsesskrifter med deres gjensidige lærefordømmelser «Samarbetsrådet mellan Svenska kyrkan och Svenska Missionskyrkan» (2006). Ekumenisk överenskommelse mellan Svenska kyrkan och Svenska Missionskyrkan 2 december 2006 «Reformationen på kontinenten medförde inte bara hårda ömsesidiga lärofördömanden i bekännelseskrifterna och tiden därefter, utan också skarpa strider/krig mellan lutheraner och reformerta.» Overenskomsten på internet ikke er tillempelige lenger. «"Leuenberg Church Fellowship» (1973). Leuenberg-konkordien på norsk Oversettelse av Den norske kirke punkt (27) «Hvor det som her er slått fast blir anerkjent, rammer ikke fordømmelsene i de reformatoriske bekjennelsesskrifter om nattverd, kristologi og predestinasjon hva kirkene lærer i dag. Med dette skal det ikke være sagt at de fordømmelser som fedrene gjorde gjeldende ikke var sakssvarende, men i dag er de ikke lenger noe hinder for kirkefellesskap.» Leuenberg-konkordien på internet Man mener derved å ha nådd en løsning på de lærestrider som hadde skilt de lutherske og reformerte kirkene i 450 år.Anna Bieniaszewski Sandberg: Europas protestanter ska enas i dödshjälpsfrågan, Dagen (svensk avis), 22. oktober 2008

Men tilslutningen til Leuenbergkonkordien var ikke veldig spontan, det car også skepsis. Allerede etter publiseringen av utkastet til erklæringenJfr. Ulrich Asendorf, Friedrich Wilhelm Künneth (Jfr.): Von der wahren Einheit der Kirche. Lutherische Stimmen zum Leuenberger Konkordienentwurf. Verlag Die Spur, Berlin 1973, ISBN 3-87126-121-1. og igjen etter publiseringen av tekstenJfr. oppsto det kritikk fra endel lutheranere; både fra de tyske gammellutherske kirkene (som riktignok ikke var involvert i utformingen eller invitert til å undertegne den) og fra noen teologer fra tyske regionale kirker (Ernst Sommerlath, Jörg Baur) og fra innen noen nordiske folkekirker (norske Leiv Aalen, finske Tuomo Mannermaa). De tyske biskopene Hermann Dietzfelbinger, Oskar Sakrausky og Johann Gottfried Maltusch avviste også konkordien, noe som forsinket godkjenningen av deres kirker.Jfr. Hermann Brandt, jfr.: Kirchliches Lehren in ökumenischer Verpflichtung. Eine Studie zur Rezeption ökumenischer Dokumente. Stuttgart 1986, s. 21–30.

Den norske Kirke meldte seg inn i Leuenberg-kirkefellesskapet i 1999, og Den danske Folkekirke fulgte etter i 2001."Fem internationale fællesskaber", fra Folkekirken.dk

Svenska kyrkans bispemøte avviste i 1976 Leuenbergkonkordien og Svenska Missionskyrkan hadde heller ikke undertegnet overnskomsten, skjønt begge deltar imidlertid i fellesskapet som Participating Churches.Tom Hansson: Kyrkor diskuterar inställning till dödshjälp, Kyrkans Tidning, 24. oktober 2008«Samarbetsrådet mellan Svenska kyrkan och Svenska Missionskyrkan» (2006). Ekumenisk överenskommelse mellan Svenska kyrkan och Svenska Missionskyrkan 2 december 2006 «Båda kyrkorna hade varit aktiva i processen. Det var därför naturligt att man såg möjligheten att samtidigt underteckna konkordin och därmed ingå kyrkogemenskap. Detta skedde emellertid inte. Varken Svenska kyrkan eller Svenska Missionskyrkan undertecknade Leuenbergkonkordin, eftersom man ansåg att den inte träffade den svenska situationen.» Overenskomsten på internet

Også Islands Folkekirke og Den evangelisk-lutherske kirke i Finland inntok likeledes observatørstatus. Islendingene ble senere fulle medlemmer, og en rekke metodistiske kirker tilkom også.

«Community of Protestant Churches in Europe» (CPCE) har startet økumeniske dialoger med anglikanske, baptistiske, og ortodokse kirker.

I 2006 publiserte CPCE statutter gjeldende kirkenes konstitusjoner, og i 2011 publiserte man nye retningslinjer for kirker som skulle ønske å stilslitte seg fellesskapet.Denne erklæringen gjorde det klart at «churches wishing to join recognize the ordination and ministry of women ministers in other CPCE churches» - altså at de måtte anerkjenne kvinners tjeneste i andre CPCE-kirker."Guidelines" (2011), §6

Litteratur Tuomo Mannermaa: Von Preußen nach Leuenberg. Hintergrund und Entwicklung der theologischen Methode der Leuenberger Konkordie (= Arbeiten zur Geschichte und Theologie des Luthertums. NF Band 1). Lutherisches Verlags-Haus, Hamburg 1981, ISBN 3-7859-0480-0. Elisabeth Schieffer: Von Schauenburg nach Leuenberg. Entstehung und Bedeutung der Konkordie reformatorischer Kirchen in Europa (= Konfessionskundliche und kontroverstheologische Studien. Band 48). Verlag Bonifatius-Druckerei, Paderborn 1983, ISBN 3-87088-341-3; zugleich: Freiburg (Breisgau), Universität, Dissertation, 1982. William G. Rusch, Daniel F. Martensen (utg.): The Leuenberg Agreement and Lutheran Reformed Relationships. Evaluations by North American and European Theologians. Augsburg, Minneapolis, MN 1989, ISBN 0-8066-2436-1. Martin Friedrich: Von Marburg bis Leuenberg. Der lutherisch-reformierte Gegensatz und seine Überwindung. Spenner, Waltrop 1999, ISBN 3-933688-29-9. Wilhelm H. Neuser: Die Entstehung und theologische Formung der Leuenberger Konkordie 1971 bis 1973 (= Theologie: Forschung und Wissenschaft. Band 7). Lit, Münster 2003, ISBN 3-8258-7233-5. Michael Beintker, Martin Heimbucher (utg.): Verbindende Theologie. Perspektiven der Leuenberger Konkordie. Neukirchen-Vluyn 2014. Martin Seils: Konkordie im Werden. Stimmungsbericht von einem, der dabei gewesen ist. In: 1973–2013. 40 Jahre Leuenberger Konkordie. Dokumentationsband zum Jubiläumsjahr 2013 der Gemeinschaft Evangelischer Kirchen in Europa. Hg. v. Michael Bünker und Bernd Jaeger. Evangelischer Presseverband in Österreich, Wien 2014, S. 101–105 Jan Gross: Pluralität als Herausforderung. Die Leuenberger Konkordie als Vermittlungsmodell reformatorischer Kirchen in Europa. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2018, ISBN 978-3-525-53127-3.

Referanser

Eksterne lenker Community of Protestant Churches in Europe En historikk over Leuenberg-konkordien Erklæringen på norsk

Kategori:1973 i Sveits Kategori:Protestantisme Kategori:økumenikk Kategori:Kalvinisme Kategori:Religion i 1973