Johannes Buxtorf den eldre (født 25. desember 1564 i Kamen i Westfalen, død 13. september 1629 i Basel) var en tysk professor som underviste i hebraisk i 39 år ved Universitetet i Basel.
Buxtorf, som var medlem av en familie av orientalister, var kjent som «rabbinernes mester». Hans omfattende verk De Synagoga Judaica (1. utgave, 1603), dokumenterer omhyggelig skikkene og samfunnet til tyske jøder fra moderne tid og utover.
Buxtorf var far til Johannes Buxtorf den yngre.
Liv og virke Buxtorf ble født i Kamen i Westfalen; den opprinnelige formen for etternavnet hans var Bockstrop' eller Boxtrop, hvorfra familievåpenet, som inneholdt figuren av en geit (på tysk, Bock, som betyr geit), ble avledet.
Etter farens død, som var prest i Kamen, studerte Buxtorf i Marburg og ved det nystiftede Herbornakademiet. Ved sistnevnte ble Caspar Olevian (1536–1587) og Johannes Piscator (1546–1625) utnevnt til teologiprofessorer. Piscator fikk senere Buxtorfs hjelp med å forberede sin latinske oversettelse av Det gamle testamente, utgitt i Herborn i 1602–1603.
Fra Herborn flyttet Buxtorf til Heidelberg og derfra til Basel, tiltrukket av Johann Jakob Grynaeus' og J. G. Hospinians (1515–1575) ry.
Etter et kort opphold i Basel flyttet han deretter til Zürich, hvor han studerte under Heinrich Bullinger (1504–1575), og til Genève, hvor han studerte under Theodore Beza.
Ved retur til Basel sikret Grynaeus, ivrig etter å gjøre studentens lovende talenter tilgjengelige for universitetet, ham et lærerskap i familien til Leo Curio, sønn av Caelius Secundus Curio, velkjent for sine lidelser for den reformerte tro.
På Grynaeus' anmodning tiltrådte Buxtorf stillingen som professor i hebraisk ved universitetet for en avgrenset periode, og holdt den i to år med så stor dyktighet at han ved slutten av perioden enstemmig ble utnevnt til den ledige stillingen. Han ble værende i Basel fra den tiden (1591) til sin død i 1629, og viet seg med bemerkelsesverdig iver til studiet av hebraisk og rabbinsk litteratur.
Buxtorf tok imot flere utdannede jøder i sitt hjem, som han kunne diskutere sine bekymringer med, og ble ofte konsultert av jødene selv om saker knyttet til deres seremonielle lov.
Han ser ut til å ha oppfylt sin tittel som «rabbinernes mester». Hans vennlige tilbøyeligheter overfor det jødiske samfunn forårsaket ham en gang vanskeligheter i forholdet til bymyndighetene, ettersom lovene mot jøder var svært strenge. Likevel var hans generelle forhold til byen Basel vennlige.
Buxtorf forble sterkt knyttet til universitetet, som var det første som anerkjente hans fortjenester, og han avslo to invitasjoner fra Universitetet i Leiden og senere fra Akademiet i Saumur. Hans korrespondanse med de mest strålende studentene var omfattende; Universitetsbiblioteket i Basel inneholder en rik samling av brev, som er av stor verdi for å spore periodens litteraturhistorie.
Litteratur Athenae Rauricae, ss. 444–448. Articles in Ersch and Gruber's Encyclopädie, and Herzog-Hauck, Realencyk.. Stephen G. Burnett, From Christian Hebraism to Jewish studies: Johannes Buxtorf (1564–1629) and Hebrew learning in the seventeenth century (Studies in the history of Christian thought 68). Leiden u.a.: Brill 1996. J. M. Schroeckh, Kirchengeschichte, vol. v. (Post-Reformation period), pp. 72 seq. (Leipzig, 1806). E. Kautsch, Johannes Buxtorf der Ältere (1879). G. W. Meyer, Geschichte der Schrift-Erklärung, vol. iii. (Göttingen, 1804). J. P. Niceron, Mémoires, vol. xxxi. pp. 206–215. Rudolf Smend, Vier Epitaphe - Die Basler Hebraistenfamilie Buxtorf (Litterae et Theologia 1).'' Berlin: de Gruyter 2010.
Referanser
Kategori:Tyske reformerte teologer Kategori:Hebraister Kategori:Tyske oversettere Kategori:Personer fra Kreis Unna