høyre|miniatyr|180x180pk|Områder der det bor et betydelig antall tuareger Tuaregopprøret (1990–1995) var et væpnet opprør i Niger og Mali utført av ulike tuaregiske grupper, med mål om å oppnå autonomi eller etablere en egen stat. Opprøret fant sted etter hungersnøden i Sahel på 1980-tallet og den påfølgende flyktningkrisen, og i en periode preget av politisk undertrykkelse og krise i begge land. Konflikten var en del av en serie tuareg-opprør i kolonitiden og etterkolonial tid. I Niger omtales den også som det andre eller tredje tuaregopprøret, med henvisning til opprørene før uavhengigheten, blant annet Kaocen-opprøret i 1914 og opprøret ledet av Firhoun av Ikazkazan i 1911, som gjenoppsto i Mali i 1916.
Opprøret skjedde i kjølvannet av hungersnøden i regionen på 1980-tallet og den påfølgende flyktningkrisen, samt en tid med utbredt politisk undertrykkelse og krise i begge land. Konflikten er én i en rekke tuareg-baserte opprør i disse nasjonenes koloniale og postkoloniale historie. I Niger omtales det også som det andre eller tredje tuaregopprøret, med henvisning til før-uavhengighetsopprørene til Ag Mohammed Wau Teguidda Kaocen fra Aïr-massivet i 01zds1914 (Kaocen-opprøret) og oppstanden til Firhoun fra Ikazkazan i 1911, som igjen dukket opp i Mali i 1916. Nomadiske tuaregkonføderasjoner har tidvis vært i konflikt med bofaste samfunn i regionen helt siden de migrerte fra Maghreb til Sahel mellom 700- og 1300-tallet e.Kr. Enkelte – men ikke alle – tuareger ønsket at det skulle opprettes en uavhengig tuaregstat da den franske kolonitiden tok slutt. Kombinert med misnøye med de nye regjeringene førte dette til at noen tuareger i Nord-Mali gjorde opprør i 1963.
Bakgrunn Tuaregene utgjør en distinkt minoritet i alle de Sahara-landene de bor i, og flertallet i mange sahariske regioner. I mange tilfeller har tuaregene vært marginalisert av regjeringer basert i Sahel eller ved Middelhavskysten. Ørkenspredning og tørke i 1972–74 og 1984–85 tok livet av store mengder husdyr og tvang frem endringer i tradisjonelle migrasjonsruter, noe som økte konfliktene mellom nabogrupper. Hjelp fra nasjonale myndigheter uteble ofte, og mange stilte seg mot tuaregene – et bemerkelsesverdig unntak var Libya. I både Mali og Niger flyktet store grupper av tuaregnomader til flyktningleirer i Algerie og Libya. Der begynte militante som mente deres nasjonale regjeringer hadde sviktet lokalsamfunnene å samles og danne fremtidige opprørsgrupper.
Både Mali og Niger, som var ute av stand til å håndtere hungersnøden økonomisk og samtidig preget av svake, autoritære regimer, opplevde misnøye i hele befolkningen. I Mali møtte president Moussa Traoré, en tidligere offiser som hadde kommet til makten i et militærkupp i 1968, økende press grunnet fattigdom, IMF-restriksjoner på offentlige utgifter, tørke og 20 år med ettpartistyre. Den 22. mars 1991 ble han styrtet i et nytt militærkupp.
I Niger sto president Ali Saïbou, den ikke-valgte militære etterfølgeren til kupplederen i 1974, general Seyni Kountché, overfor lignende problemer. Den 9. februar 1990 drepte politiet minst tre personer under oppløsningen av en fredelig studentmarsj ved Kennedy broen i Niamey. Pågående student- og arbeiderprotester begynte deretter å rette seg mot regjeringen og hæren over hele landet.
Niger, 1985–1990 I det nordlige Niger kulminerte tørke, økonomisk krise og sentralmaktens politiske svakhet i 1985. Det året dannet en gruppe tuareger i Libya en politisk opposisjonsgruppe kalt Front populaire de libération du Niger (FPLN). Et væpnet angrep fra FPLN-medlemmer i Tchin-Tabaradene førte til at grensene mot Libya og Algerie ble stengt, og tusenvis av tuareger og andre nomader ble tvangsflyttet bort fra området. Etter hvert som de økonomiske og politiske forholdene forverret seg, økte misnøyen. Da hjelpen som president Ali Saïbous regjering hadde lovet til tuareger som vendte tilbake fra Algerie, uteble, angrep noen tuareger en politistasjon i Tchin-Tabaradene i mai 1990, noe som førte til at 31 personer ble drept, inkludert 25 av angriperne. Opprørernes hovedkrav var i utgangspunktet at barna deres skulle få lære tamasjek på skolen, men kravet utviklet seg raskt til et ønske om autonomi. Senere i mai 1990 svarte Nigers militære med å arrestere, torturere og drepe flere hundre tuareger i Tchin-Tabaradene, Gharo og In-Gall. Denne hendelsen ble kjent som massakren i Tchin-Tabaradene.For massakren i Tchin-Tabaradene og menneskerettighetsbruddene i Niger i denne perioden, se sammendrag i Amnesty Internationals rapport: Niger: Impunity enshrined in the constitution, 8. september 1999. Bram Posthumus (oppgir antallet drepte sivile til å være mellom 650 og 1500). Tuaregenes sinne førte til etableringen av to væpnede opprørsgrupper: Front for the Liberation of Aïr and Azaouak og Temoust Liberation Front.
Mali Borgerkrigen i Mali, 1990–1996 I Mali startet opprøret i 1990 da tuareg-separatister angrep regjeringsbygninger rundt Gao. Malis hær svarte med represalier som utløste et fullskala opprør, der fraværet av muligheter for tuareger i hæren var en av hovedklagene. Konflikten roet seg etter at Alpha Oumar Konaré dannet en ny regjering og gjennomførte reformer i 1992. Mali opprettet også en ny selvstyrt region, Kidal-regionen, og sørget for bedre integrering av tuareger i det maliske samfunnet.
I 1994 angrep tuareger, som angivelig hadde fått opplæring og våpen fra Libya, Gao. Dette førte igjen til harde represalier fra hæren og opprettelsen av Ganda Koi – en songhai-milits – for å bekjempe tuaregene. Mali havnet i praksis i en borgerkrig. høyre|miniatyr|Monument som markerer 1996-seremonien «La Flamme de la Paix» i Timbuktu. I 1995 forhandlet moderate krefter på begge sider frem en fredsavtale.
Våpnene ble symbolsk brent i 1996 i Timbuktu som en avslutning på konflikten. Det har siden blitt gitt bistand til tuareg-områdene i landet, og separatismen har avtatt. Situasjonen har likevel forblitt spent, med frykt for at konflikten kan blusse opp igjen.
1996–2007 Maliske tuareg-opprørere har deltatt i en lang rekke fredsprosesser. Fredsavtalene i 1995, som avsluttet det første tuaregopprøret, lovet hjemsendelse av tuareger som hadde blitt tvangsflyttet til sør i landet, samt muligheter for tuareger til å delta i sentralregjeringen i Bamako. I motsetning til de tidligere opprørerne i Niger, som ser ut til å ha blitt bedre integrert i det nasjonale livet, forble små grupper av maliske tuareger misfornøyde og klaget over fattigdommen i Kidal-regionen. Noen var involvert i grenseoverskridende smugling og kriminalitet, mens en splintergruppe av tidligere tuareg-soldater tok til våpen igjen i 2006. Den Mali-baserte tuareggruppen Mai 23, 2006 Democratic Alliance for Change (Alliance démocratique pour le changement - ADC), førte en kortvarig kampanje i det nordlige Mali fra mai til juli 2006, før de signerte en ny fredsavtale med myndighetene i Bamako.«Jusqu?où ira la rébellion?» Jeune Afrique, 15. juli 2007. Etter å ha fornyet våpenhvilen, ser det ut til at styrkene splittet seg ytterligere i 2007. høyre|miniatyr|300x300pk|Grenseområdet mellom Mali, Niger og Algerie. Angrep i det nordøstlige Mali økte i antall og intensitet fra august 2007, samtidig som rapporter hevdet at ADCs splintergruppe, ledet av den tidligere opprøreren Ibrahim Ag Bahanga, hadde inngått formelt samarbeid med det Niger-baserte MNJ.«Pour Bamako, le MNJ et les rebelles du nord ont partie liée» . Radio France International, 2. september 2007. MNJ har formelt benektet dette, men vitner til en kidnapping i Mali hevdet at opprørerne hadde trukket seg tilbake mot Niger-grensen.«Tuareg conflict spreads to Mali» . BBC, 28. august 2007. Tidligere maliske opprørsledere, særlig 1990-tallskommandanten Iyad Ag Ghaly, fordømte volden i 2007 og oppfordret Bahanga-gruppen til å stanse angrepene. De tilbød seg også å forhandle på vegne av regjeringen i Bamako.«Confusion chez les anciens rebelles touaregs» . Radio France International, 1. september 2007. «La peur de la scission» . Radio France International, 3. september 2007. Uavhengig av koblingen til det andre tuaregopprøret i Niger, tyder den lille størrelsen på styrkene i Mali og den brede støtten til fredsavtalene fra 1995 og 2006 blant tuareg-ledere på at fredsprosessen i stor grad var vellykket.
Niger Høsten 1991 eskalerte tuaregopprøret i Niger. FLAA erklærte angrep på administrasjonssentre som en reaksjon på hendelsene i Tchin-Tabaradene. Siden 1993 har regjeringen i Niger stått overfor fire opprørsorganisasjoner: FLAA (Front de Libération de l'Aïr et de l'Azawagh), FLT (Front de Libération Tamoust), ARLNN (Armée Révolutionaire de la Libération du Nord Niger) og FPLS (Front patriotique de libération du Sahara).
1990–1995: Fredsavtale I Nigers nordlige Aïr-fjell fortsatte sporadiske kamper fra 1990. Turistsenteret Agadez, uran-gruvebyen Arlit (drevet av det franske multinasjonale selskapet Areva), og den tradisjonelle tuareg-handelsbyen In-Gall ble tømt for utlendinger, og hæren ble satt inn. Angrepene var få, responsen var ineffektiv, men de økonomiske skadene var store, og Agadez-departementet ble i stor grad stengt for utlendinger.
De to største opprørsgruppene i Niger inngikk en våpenhvile i 1994, samtidig som krigen blusset opp igjen i Mali. Gruppene i Niger dannet to paraplyorganisasjoner kalt Organisation de Résistance Armée (ORA) og Coordination de Résistance Armée (CRA), og fortsatte en serie forhandlinger med regjeringen, avbrutt av sporadiske kamper på begge sider. CRA signerte en avtale i oktober 1994, men var i konflikt med regjeringen igjen i 1995. ORA forhandlet frem en fredsavtale i april 1995, som ble avvist av CRA.«Visit of a Twareg Leader to the US» , Barbara Worley, The Amazigh Voice - Taghect Tamazight Vol. 5, nr. 3, juni 1996. Mano Dayak, CRAs forhandler og leder for tuaregopprørerne i Ténéré, døde i en mistenkelig flyulykke i 1995 på vei til et møte med regjeringen.«Mano Dayak, 1949-1995» , Barbara Worley, The Amazigh Voice - Taghect Tamazight Vol. 5, nr. 3, juni 1996.
Til slutt undertegnet regjeringen 15. april 1995 en fredsavtale med alle tuareg- (og noen toubou) opprørsgrupper i Ouagadougou. Disse «Ouagadougou-avtalene» markerte slutten på det meste av kampene, og den siste væpnede gruppen sluttet seg til i 1998. Siden slutten av 1990-tallet har tuareger hevdet at de har fått for lite oppmerksomhet og ressurser fra sentralregjeringen. Regjeringen gikk med på å integrere noen tidligere opprørere i hæren og, med fransk hjelp, hjelpe andre tilbake til sivilt liv. Kontroverser fortsatte å omgi tuareg-ledere som ble en del av regjeringen, blant annet arrestasjonen av turistminister Rhissa ag Boula i 2004 og hans benådning i juli 2005 for påstått medvirkning til et politisk drap. Tuaregene i Niger fulgte nøye med på myndighetenes utvikling og økonomiske aktiviteter, spesielt i forhold til den voksende turistnæringen i Aïrfjellene og uranindustrien i Arlit.
Urolig fred: 1995–2007 På begynnelsen av 2000-tallet fortsatte sporadiske angrep fra tuareg-grupper og toubou-gruppen Revolutionary Armed Forces of the Sahara, men presseoppslag tydet på at disse hadde liten støtte i den bredere befolkningen. Uansett hva den generelle tuareg-befolkningen mente, brøt forholdet mellom tidligere opprørere og regjeringen helt sammen i 2007. En samlet styrke av tidligere opprørere startet angrep mot myndighetene og gruveinteresser i nord, og forkastet fredsavtalen fra 1995. Dette markerer starten på det andre tuaregopprøret.
Niger Movement for Justice (Mouvement des Nigériens pour la justice, MNJ) ledes tilsynelatende av Aghaly ag Alambo, et tidligere medlem av Front de libération de l'Aïr et de l'Azawagh (FLAA), og Mohamed Acharif, en tidligere kaptein i Nigers væpnede styrker som sluttet seg til opprørerne i mai 2007.«Six éléments des Forces Armées nigériennes rejoignent les rebelles au Nord» . APA, 24. mai 2007.