Telavågtragedien er vanlig betegnelse på de tyske okkupasjonsstyrkenes terror mot sivibefolkningen i bosetningen Telavåg i 1942. Etter en skuddveksling med motstandfolk hvor to tyske offiserer i Gestapo ble drept, ble Telavåg brent, og sivilbefolkningen drevet vekk. Alle arbeidsføre menn mellom 16 og 60 år i bygden ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, hvor 31 av 72 menn døde i fangenskap.
Telavåg har fått en spesiell plass i norsk okkupasjonshistorie, og man finner ingen lignende hendelser i Norge. De nærmeste parallellene er i Lidice i Tsjekkia og Oradour-sur-Glane i Frankrike. Telavåg var sågar et av tiltalepunktene ved Nürnberg-domstolen som gjaldt norske forhold.
Telavåg under andre verdenskrig miniatyr|Den britiske jageren HMS «Gurkha» (F20) ble senket av bomber fra tyske jagerfly vest for Telavåg ved krigsutbruddet 9. april 1940. Allerede ved krigsutbruddet 9. april ble bygden satt på kartet. Den britiske jageren HMS «Gurkha» var da del av en britisk konvoi sammen med 7 andre jagere og 5 kryssere, men forlot de andre skipene for å søke bedre skyteforhold. Da jagerfly angrep på ettermiddagen, ble båten et lett bytte for de tyske bombene, og sank senere på kvelden vest for Telavåg. Av mannskapet på 215 omkom 16 personer. Ved 60-årsdagen for forliset ble det avholdt en minnemarkering på Nordsjøfartmuseet hvor militærattacheen ved Storbritannias ambassade i Oslo deltok.Gurandsrud, Eirik: Telavåg i tid og rom - Erindringen om et krigsherjet fiskerisamfunn Mastergradsoppgave i historie, Høgskolen i Bergen – Universitetet i Bergen, 2005
Nordsjøfarten Tidlig ble det etablert illegal persontransport fra Telavåg til Storbritannia. Stedet lå helt sentralt til for Englandsfarten, og både Shetlandsgjengen og andre skøyter landsatte og hentet agenter i området. Nærmere 500 mennesker flyktet over Nordsjøen fra Telavåg, men mange av disse forliste på veien. Den største enkelttragedien inntraff i november 1941 da MK «Blia» gikk ned i et kraftig uvær, og alle de 43 om bord omkom. Lokalbefolkningen var dessuten ivrig med i motstandsarbeidet, til tross for tyskernes gjentatte påminnelser om at alle forbindelser med fienden ville bli straffet med døden.De brente våre gårder - de drepte våre menn, Sund kommune, 1992 For okkupasjonsmakten hadde det høy prioritering å få stanset den illegale overfarten, og i september 1941 ble det offisielt innført dødsstraff for dem som ble tatt i å forsøke å forlate landet på denne måten. thumb|I et sammenstøt mellom tyske okkupasjonsstyrker og Kompani Linge på Telavåg 1942 ble to gestapo-menn drept. Som straff fikk Terboven, den tyske rikskommissaren i Norge under andre verdenskrig, jevnet stedet med jorda og internert befolkninga. Selstøbuene var blant de få bygningene på Telavåg som sto igjen etter represaliene.Vestlandsforteljinga: Frå notbu til hyttepardis i Telavåg Kysteventyret
Telavåg-tragedien Kompromittering og pågripelse I april 1942 ble den illegale virksomheten avslørt og stoppet av den tyske okkupasjonsmakten. Bakgrunnen for kompromitteringen var at Lauritz Telle hadde havnet i en tvist om et båtkjøp, hvorpå han som hevn ble anmeldt for ulovlig besittelse av et radioapparat. Lensmann i Fjell var den gang Per Lie som sympatiserte med nazistene. Saken havnet derfor hos Johan Bjørgan i statspolitiet, og 25. april dro han til Telavåg i sivilt antrekk for å undersøke forholdene. Båtføreren som ga ham skyss over sundet, tok ham for å være englandsfarer og anbefalte han å oppsøke Laurits Telle. Det var nettopp Telles ulovlige radio som førte Bjørgan til Telavåg, og han ble tatt vel imot av Telle som gjerne ville at han skulle møte to karer han hadde på loftet sitt. Men Bjørgan holdt seg til sin rolle som flyktning, og sa at han ville komme tilbake to dager senere for å få skyss over Nordsjøen. Så ringte han til Bergen og sa fra. Klokken fire om morgenen 26. april ankom en båt med Gestapo-menn og et par norske politifolk Telavåg.https://www.klikk.no/side3/historie/josef-terbovens-hevn-pa-telavag-6695292
Agentene Arne Medal Værum og Emil Gustav Hvaal fra Kompani Linge hadde tatt inn hos ekteparet Lauritz og Martha Telle,<ref>«Søndagen dei aldri gløymer» Bergens Tidende</ref> der de sov på lemmen sammen med 14 år gamle Åge Odd Telle. Gestapo omringet huset til Lauritz Telle og tok seg inn mens de to agentene fortsatt sov. Åge Telle våknet av tre uniformerte menn som braste inn. Det ble skutt tett, og en kule streifet øreflippen hans. Da det stilnet, fløt gulvet av blod.https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/BJBPV0/aage-odd-telle-91 De to Gestapo-offiserene Gerhard Berns og Henry Bertram var skutt og drept. Av andre Gestapomenn var Helmuth Klötzer skutt gjennom armen, mens Josef Seufert mottok jernkorset for sin innsats under pågripelsen, men fikk dødsstraff etter krigen for sin medvirkning til terrordrap mot norske motstandsfolk. Værum ble også drept i skuddvekslingen, og Hvaal alvorlig såret.
Åge Telle fortalte hvordan han opplevde overfallet: «Tyskarane kom farande inn. Ein av dei reiv av meg dyna.» Men Telle var så ung at han bare ble dyttet tilbake i sengen. De tyske offiserene kommanderte Værum og Hvaal opp og ut på gulvet. Den ene agenten ga Telle tegn om å trekke til side. Da Værum bøyde seg for å dra opp buksen, slo han Behrens på haken, grep pistolen hans og skjøt ham gjennom hodet. De tre andre offiserene skjøt Værum. Hvaal trakk da frem sin pistol fra under hodeputen og skjøt Bertram som døde på stedet. Værum døde like etterpå.John Lindebotten: «Bygda som vart jamna med jorda», Bergens Tidende, 26. april 2012
Represalier Samme dag som konfrontasjonen fant sted, ble 12 personer fra Telavåg ført til Bergen for forhør og tortur. Blant disse var Lauritz og Martha Telle som begge var i 60-årene. miniatyr|Etter konflikten med tyskerne på Telavåg i april 1942, ble alle menn fra stedet mellom 16 og 60 år, i alt 71, sendt til Tyskland, der 31 døde i fangenskap i Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Bildet viser de primitive sengebriskene i leiren. For Reichskommissar Josef Terboven var det tungt å svelge at to av hans fremste offiserer hadde blitt drept av motstandsfolk, og han kom personlig til Telavåg for å se til at bygden ble straffet. 30. april 1942 ble alle bygninger sprengt og brent, båtene senket, og en del av buskapen slaktet.Av storfe fikk fem komme til Vaksdal, mens tre ble tatt inn ved Neevengården sykehus, da det ikke kunne skaffes fôr til dem på slaktehuset «der de stod og led nød...De skal ikke bli avhendet under takstverdien inkl. alle omkostninger.» Mappe 1216/1942, A-0155 Arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv Alle arbeidsføre menn mellom 16 og 60 i bygden ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, og av 72 menn døde 31 i fangenskap, mange av underernæring og dysenteri. I Trandumskogen ble 18 fanger som satt i arrest for å ha deltatt i englandsfarten utenfor Ålesund,https://mia.no/ullensaker/grav4 henrettet som «sonoffer» for de to drepte Gestapo-offiserene. Den overlevende Linge-agenten, Hvaal, og sønnen i huset der skuddvekslingen fant sted, Lars Telle, ble henrettet i Trandumskogen i 1943.Skutt blir den- : tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945, side 215 Ytterligere to menn fra Telavåg som tjenestegjorde i marinen, omkom i 1943.
Resten av folket fra Telavåg - kvinner, barn og gamle - ble først stuet sammen i ungdomshuset i bygda uten mat og varme. Aksjonen sjokkerte også mange av de unge tyske soldatene, og noen av dem gråt. To dager senere ble fangene ført i tyske krigsskip til Bergen og internert på Storetveit skole, der de var i flere uker og overlevde på råtne poteter og gammel fisk.https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/Kr584/tidsvitnene-fra-telavaag 300 mennesker ble stuet inn i klasserommene. Den eldste var 94 år. Egentlig skulle de ligge på halmsekker, men Røde Kors gjorde en formidabel innsats og fikk skaffet feltsenger. Alle hadde sine eiendeler i en pappeske under sengen. En time hver dag fikk de gå utenfor, ellers ble de holdt inne. Kari Midttveit som var 25 år i 1942, fortalte i 2007 til Bergensavisen at de voksne mennene ble ført bort om morgenen 29. april. Dagen etter ble resten av befolkningen hentet. De fikk ta med seg så mye som de klarte å bære. Resten måtte etterlates i husene som Terboven sprengte. Ifølge Kari Midttveit skulle også kvinnene vært sendt til Tyskland, men så fikk flere difteri, og tyskerne var redde for smitte. Dermed havnet de på Framnes skule ved Norheimsund, der livet ble lettere med mulighet for å komme rundt på gårdene og hjelpe til med potet- og frukthøsting. Og 17. mai 1944 ble alle satt fri.Gunnar Øyro: «Du regnet ikke med å overleve og visste ikke hva som kom til å skje», Bergensavisen 26. april 2007
Tyskernes plan var at arbeidsføre kvinner skulle sendes til Østlandet, men etter utbrudd av skarlagensfeber og difteri klarte norske leger å få planene skrinlagt. I stedet ble alle sendt til Framnes skule, hvor de var internert i to år.
En stund etter skytingen smatt Åge Telle ned trappen. Han også kom til Framnes etter en tid som gulsottpasient på lasarettet på Grønnestølen skole[https://fanger.no/prisoncamps/704 «Grønnestølen lasarett», Grønnestølen skole. fanger.no]</ref> og deretter som fange i Ulven leir. «På Framnes hadde vi det godt.» Telle ble senere fyrvokter på Marstein fyr.John Lindebotten: «Bygda som vart jamna med jorda», Bergens Tidende, 26. april 2012
I omkringliggende bygder ble det slått opp plakater med advarsler om at det var ulovlig å bosette seg i Telavåg, og at nordmenn som befant seg der, ville bli skutt.Bygdebok for Sund s. 222
Frigjøring miniatyr|400px|Kvinner, barn og gamle ble internert på Framnes i Norheimsund. Den eldste var 94 år.Gunnar Øyro: «Du regnet ikke med å overleve og visste ikke hva som kom til å skje», Bergensavisen 26. april 2007 De som var internert i Hardanger, ble satt fri 17. mai 1944, og de fleste flyttet tilbake til Sund, men Telavåg hadde de fortsatt forbud mot å oppsøke. Lauritz Telle ble løslatt fra Grini 9. mai 1945 sammen med resten av fangene der.Telavåg - Fiskeværet som tyskerne slettet ut i 1942, s, 287-295 thumb|upright|Grand Hotel Terminus i Bergen åpnet dørene for gjenforeningen med Telavåg-fangene da de ankom byen fra Tyskland 28. mai 1945. left|mini|Minnestein i Telavåg. Sachsenhausen ble frigjort av polske og russiske styrker 22. april 1945, men som følge av Folke Bernadottes avtale med Heinrich Himmler var de norske og danske fangene flyttet til en felles leir hvor Svenska Röda Korset dro omsorg for dem. Leiren som ble benyttet, var Neuengamme utenfor Hamburg, og fangene fra Telavåg ble kjørt hit i busser. Etter tre uker fikk Bernadotte Himmler på gli og tillatelse til å sende norske og danske krigsfanger til Danmark, og 22. april var fangene over på dansk jord. Her fikk fangene fra Telavåg et brutalt møte med dansk matkultur; etter tre år på små og enkle matrasjoner var deres fordøyelsessystem uforberedt på det fete danske kosten. Mange ble så dårlige at de måtte ha legehjelp, men alle kom seg igjen nokså raskt. Etter åtte dager med dansk gjestfrihet ble de transportert videre til en karanteneleir i Sverige hvor de måtte være i to uker. I tillegg til god forpleining fikk de her også nyheten om at tyskerne hadde kapitulert. Etter endt karantene ble de kjørt til Göteborg hvor Svenska Röda Korset utstyrte dem med klær, sko og kofferter, samt 300 kroner i kontanter til hver. De ankom Oslo 26. mai med tog. Først 28. mai kom de seg videre med Bergensbanen og ble gjenforent med sine familier på jernbanestasjonen i Bergen. Fylkesmann Gjert Lindebrække, varaordfører Arthur Sundt og professor Bjørn Trumpy møtte som representanter fra myndighetene. Lauritz Telle og representanter for Bjørn West var også til stede. De hjemvendte og deres pårørerende ble etter mottakelsen samlet på Grand Hotel Terminus som ligger like ved siden av jernbanestasjonen. Både fylkesmann Lindebrække og formannen for Røde Kors holdt her taler.
Gjenoppbygging