De pseudoisidoriske dekretaler (Pseudo-Isidorus; 'pseudo', «falsk») kalles en samling kirkerettslige bestemmelser som angis å være utgitt av en vis Isidor Mercator; de fikk stor kirkehistorisk betydning.
Foruten de 50 såkalte apostolske bestemmelser og adskillige avgjørelser av greske, afrikanske og spanske synoder inneholder samlingen en rekke pavelige dekretaler, først 60, som tillegges en rekke av dem, fra pave Klemens I (død omtrent 100) til pave Miltiades (død 314), som alle er falske; dernest de pavelige dekretaler fra pave Sylvester I (død 335) til pave Gregor II (død 731), deriblant 35 falske. De hadde i sin tid en meget sterk innflytelse på forståelsen av kirkerettens historie.Grunnleggende: Horst Fuhrmann: Einfluß und Verbreitung der pseudoisidorischen Fälschungen (= Monumenta Germaniae Historica: Schriften Band 24). 3 Bände, Hiersemann, Stuttgart 1972–1975.
Forfalskningen er skjedd for å forøke biskopenes makt ved å gjøre dem fri overfor de verdslige domstolet og likeledes for metropolittenes makt ved å stille dem umiddelbart under pavestolen.
Samlingen fikk stor betydning og tjente til å fremme utviklingen av geistlighetens uavhengighet overfor staten og særlig pavestolens voksende makt. Man kjenner ikke med bestemthet verken stedet for deres oppkomst eller forfatterens navn. De må være fremkommet mellom 847 og 852. Den første som viyes å ha påberopt seg dem, var erkebiskop Hinkmar av Reims (død 882); og den første pave som benyttet dem, var pave Nikolaus I (død 867).
Etterat enkelte hadde tvilt på deres ekthet − således Stefan av Tournai (død 1203) og Nikolaus av Cusa (død 1464) − ble falskneriet påvist i de magdeburgske centurier (Centuriae magdeburgenses og av den reformerte prrst David Blondel (død 1665) i Pseudoisidorus et Turrianus vapulantes fra 1628. Litteratur Fuhrmann, Horst. (1972–73). Einfluß und Verbreitung der pseudoisidorischen Fälschungen. Schriften der Monumenta Germaniae Historica 24/I–III (1972–73). Fuhrmann, Horst. "The Pseudo-Isidorian Forgeries", in Wilfried Hartmann and Kenneth Pennington, eds. Papal Letters in the Early Middle Ages. History of Medieval Canon Law (2001), p. 135–195. Harder, Clara. Pseudoisidor und das Papsttum: Funktion und Bedeutung des aposotlischen Stuhls in den pseudoisidorischen Fälschungen (Cologne, 2014). Hartmann, Wilfried and Gerhard Schmitz, eds. Fortschritt durch Fälschungen? Ursprung, Gestalt und Wirkungen der pseudoisidorischen Fälschungen. MGH Studien und Texte 31 (2002). Knibbs, Eric. "Ebo of Reims, Pseudo-Isidore and the Date of the False Decretals," Speculum 92 (2017), p. 144–183. Knibbs, Eric. "Pseudo-Isidore's Ennodius," Deutsches Archiv 74 (2018), p. 1–52. Patzold, Steffen. Gefälschtes Recht aus dem Frühmittelalter: Untersuchungen zur Herstellung und Überlieferung der pseudoisidorischen Dekretalen (2015). Schon, Karl-Georg. Die Capitula Angilramni: Eine prozessrechtliche Fälschung Pseudoisidors. MGH Studien und Texte 39 (2006). Ubl, Karl and Daniel Ziemann, eds. Fälschung als Mittel der Politik? Pseudoisidor im Licht der neuen Forschung. MGH Studien und Texte 57 (2015). Zechiel-Eckes, Klaus. “Ein Blick in Pseudoisidors Werkstatt: Studien zum Entstehungsprozeß der Falschen Dekretalen mit einem exemplarischen editorischen Anhang,” Francia 28 (2001), p. 37–90. Zechiel-Eckes, Klaus. Fälschung als Mittel politischer Auseinandersetzung: Ludwig der Fromme (814–840) und die Genese der pseudoisidorischen Dekretalen (2011).
Referanser
Kategori:Bøker Kategori:Rettshistorie Kategori:Frankrikes historie Kategori:Kirkehistorie