Paris begynte å mobilisere for krig i september 1939, da Nazi-Tyskland og Sovjetunionen angrep Polen, men krigen virket fjern helt til 10. mai 1940, da tyskerne angrep Frankrike og raskt beseiret den franske hæren. Den franske regjeringen forlot Paris 10. juni, og tyskerne okkuperte byen 14. juni. Under okkupasjonen flyttet den franske regjeringen til Vichy, og Paris ble styrt av det tyske militæret og av franske embetsmenn godkjent av tyskerne. For pariserne var okkupasjonen en rekke frustrasjoner, mangler og ydmykelser. Det ble innført portforbud fra kl. 21.00 til 05.00; om natten lå byen i mørke. Rasjonering av mat, tobakk, kull og klær ble innført fra september 1940. For hvert år ble forsyningene knappere og prisene høyere. En million parisere forlot byen til fordel for provinsene, der det fantes mer mat og færre tyskere. Den franske pressen og radioen inneholdt kun tysk propaganda.

Jøder i Paris ble tvunget til å bære den gule Davidstjernen og ble utestengt fra visse yrker og offentlige steder. Den 16.–17. juli 1942 ble 13 152 jøder, inkludert 4 115 barn, samlet sammen av fransk politi etter ordre fra tyskerne og sendt til Auschwitz konsentrasjonsleir. Den første demonstrasjonen mot okkupasjonen, utført av parisiske studenter, fant sted 11. november 1940. Etter hvert som krigen fortsatte, ble det dannet anti-tyske undergrunnsgrupper og nettverk, noen lojale mot Frankrikes kommunistiske parti (PCF), andre mot general Charles de Gaulle i London. De skrev slagord på vegger, organiserte illegal presse og angrep av og til tyske offiserer. Tyskernes represalier var raske og brutale.

Etter de alliertes invasjon av Normandie 6. juni 1944, innledet Den franske motstandsbevegelsen i Paris et opprør 19. august og tok kontroll over politihovedkvarteret og andre regjeringsbygninger. Byen ble frigjort av franske og amerikanske styrker 25. august; dagen etter ledet general de Gaulle en triumferende parade ned Champs-Élysées og organiserte en ny regjering. I månedene som fulgte ble 10 000 parisere som hadde samarbeidet med tyskerne arrestert og stilt for retten, 8 000 dømt og 116 henrettet. Den 29. april og 13. mai 1945 ble de første kommunevalgene etter krigen avholdt, og for første gang fikk franske kvinner stemme.

Erobringen

Forsvarsforberedelser Våren 1939 virket krig med Tyskland allerede uunngåelig. I Paris ble den første forsvarsøvelsen gjennomført 2. februar 1939, og byarbeidere begynte å grave 20 kilometer med grøfter i byens plasser og parker for bruk som bomberom. Den 10. mars begynte byen å dele ut gassmasker til sivile, og 19. mars ble det satt opp skilt som viste pariserne veien til nærmeste tilfluktsrom. Den 23. august ble pariserne overrasket over å lese at Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop og den russiske ministeren Vjatsjeslav Molotov hadde undertegnet Hitler–Stalin-pakten om ikke-angrep. L’Humanité, dagsavisen til Frankrikes kommunistiske parti (PCF), ønsket pakten velkommen og skrev: «I det øyeblikk Sovjetunionen yter et nytt og betydelig bidrag til å sikre freden, som stadig trues av de fascistiske krigsanstifterne, retter Frankrikes kommunistiske parti sine varmeste hilsener til sosialismens land, til dets parti og til dets store leder Stalin.» I Paris ble eksemplarene av avisen og den andre kommunistiske avisen Ce soir beslaglagt av politiet, og utgivelsen ble stanset. Den 31. august begynte den franske regjeringen, i påvente av bombardement, å evakuere 30 000 barn fra byen til landsbygda. Samme natt ble gatebelysningen slått av som et tiltak mot tyske luftangrep. Den 1. september nådde nyheten Paris om at Tyskland hadde invadert Polen, og Frankrike erklærte som forventet straks krig mot Tyskland. Maginot-linjen fungerte ikke. Den ble overkjørt av Tyskland som del av Manstein-planen.

Sikring av nasjonale skatter Den 27. august, i påvente av luftangrep, begynte arbeidere å ta ned glassmaleriene i Sainte-Chapelle. Samme dag ble konservatorene ved Louvre, kalt tilbake fra sommerferie, og assistert av pakkere fra de nærliggende varehusene La Samaritaine og Bazar de l’Hôtel de Ville, satt i gang med å katalogisere og pakke de viktigste kunstverkene. Verkene ble lagt i kasser og kun merket med numre for å skjule innholdet. Statuen Den bevingede seiersgudinnen fra Samothrake ble forsiktig trillet ned den lange trappen på en trerampe og lastet på en lastebil for transport til Château de Valençay i departementet Indre. Lastebiler som vanligvis ble brukt til å frakte scenografi for Comédie-Française ble benyttet til å flytte de største maleriene, inkludert Géricaults Medusas flåte. Kunstverkene ble fraktet i langsomme kolonner av lastebiler, med frontlysene slått av for å overholde mørkleggingen, til slott i Loiredalen og andre forhåndsbestemte steder.

Byens arkitektoniske landemerker ble beskyttet med sandsekker. Den franske hæren ventet i befestningene langs Maginot-linjen, mens det i Paris ble utstedt rasjoneringskort for bensin, innført restriksjoner på salg av kjøtt og, i februar 1940, rasjoneringskort for mat. Kafeer og teatre forble imidlertid åpne.

Tysk invasjon Den franske forsvarsplanen var rent passiv og gikk ut på å vente på det tyske angrepet. Etter åtte måneder med relativ ro (kjent som den «merkelige krigen» – La drôle de guerre) på Vestfronten, slo tyskerne til mot Frankrike 10. mai 1940, omgåtte Maginot-linjen og rykket frem gjennom Ardennene. Innen 15. mai var tyske panserdivisjoner bare 35 kilometer fra Laon, bak de franske og britiske hærene, på vei mot Den engelske kanal. Den 28. mai innså britene at slaget var tapt og begynte å trekke soldatene sine tilbake fra strendene ved Dunkerque. Paris ble snart oversvømt av flyktninger fra kampsonene. Den 3. juni bombet tyskerne Paris og forstedene for første gang under Operasjon Paula, med særlig fokus på Citroën-bilfabrikken. 254 mennesker ble drept, inkludert 195 sivile.

Frankrikes statsminister Paul Reynaud avsatte øverstkommanderende Maurice Gamelin og erstattet ham med den 73 år gamle Maxime Weygand. Han utnevnte også den 84 år gamle Philippe Pétain, en helt fra første verdenskrig, til visestatsminister. Verken Weygand eller Pétain mente at tyskerne kunne beseires, og de begynte å lete etter en vei ut av krigen.

Evakuering miniatyr|Adolf Hitler på terrassen til Palais de Chaillot 23. juni 1940. Til venstre står billedhuggeren Arno Breker, til høyre hans arkitekt Albert Speer (Bundesarkiv) Den 8. juni kunne man høre lyden av fjernt artilleri i hovedstaden. Tog fulle av flyktninger forlot Gare d’Austerlitz uten kunngjort destinasjon. Den 10. juni flyktet den franske regjeringen fra Paris, først til Tours og deretter til Bordeaux. Tusenvis av parisere fulgte eksemplet, og fylte utfartsveiene med biler, turistbusser, lastebiler, vogner, kjerrer, sykler og fotgjengere. Den sakteflytende strømmen av flyktninger brukte ti timer på å tilbakelegge 30 kilometer. I løpet av få dager var de rikere arrondissementene nesten forlatt, og befolkningen i det arbeiderklassedominerte 14. arrondissement falt fra 178 000 til 49 000.

Åpen by Den britiske generalstaben oppfordret franskmennene til å forsvare Paris gate for gate, men Pétain avviste ideen: «Å gjøre Paris til en ruinby vil ikke påvirke utfallet.» Den 12. juni erklærte den franske regjeringen i Tours Paris for en åpen by, uten motstand. Klokken 05.30 den 14. juni rykket den første tyske fortroppen inn i byen ved Porte de La Villette og fulgte Rue de Flandres mot sentrum. De ble fulgt av flere tyske kolonner som, etter en forhåndsbestemt plan, tok kontroll over de viktigste veikryssene. Tyske militærkjøretøyer med høyttalere kjørte rundt og instruerte pariserne om å holde seg innendørs. Klokken 20.00 ankom delegasjoner av tyske offiserer Les Invalides, hovedkvarteret til Paris’ militærguvernør Henri Dentz, og politiprefekturet, der prefekten Roger Langeron ventet. Tyskerne inviterte høflig de franske embetsmennene til å stille seg til disposisjon for de tyske okkupantene. Innen ettermiddagens slutt hadde tyskerne heist hakekorsflagget på Triumfbuen og arrangert militærparader med musikkorps på Champs-Élysées og Avenue Foch, hovedsakelig til glede for tyske militærfotografer og filmjournalister.Chastenet, Jacques, Cent Ans de la République (1970), J. Tallandier, bind VII, s. 260–265

Kapitulasjon Om kvelden 16. juni trakk statsminister Reynaud seg. Om morgenen 17. juni forlot general Charles de Gaulle Bordeaux med fly til London. Ved middagstid samlet pariserne seg rundt radioapparatene og hørte Pétain, den nye lederen for den franske regjeringen, kunngjøre: «Det er med tungt hjerte jeg i dag sier til dere at vi må innstille fiendtlighetene. Kampene må opphøre.» Selv om ingen våpenhvile ennå var undertegnet, stanset den franske hæren kampene.

Adolf Hitler ankom Paris 24. juni for en rask rundtur med bil, hans eneste besøk i byen. Han ble guidet av den tyske billedhuggeren Arno Breker og sin sjefsarkitekt Albert Speer, som begge hadde bodd i Paris. Han besøkte operaen, betraktet Eiffeltårnet fra terrassen på Palais de Chaillot, hedret Napoleons grav og besøkte kunstnerkvarteret Montmartre.

Tysk okkupasjon

Under okkupasjonen flyttet den franske regjeringen til Vichy, og Nazi-Tysklands flagg vaiet over alle franske regjeringsbygninger. Tyske skilt ble satt opp langs hovedboulevardene, og klokkene i hele Frankrike ble stilt etter tysk tid. Den tyske militære overkommandoen flyttet inn på Hôtel Majestic på Avenue Kléber; Abwehr (tysk militær etterretning) tok over Hôtel Lutetia; Luftwaffe okkuperte Ritz; Kriegsmarine (den tyske marinen) tok Hôtel de la Marine på Place de la Concorde; Carlingue, den franske hjelpeorganisasjonen til Gestapo, okkuperte bygningen i 93 Rue Lauriston; og den tyske kommandanten i Paris og hans stab flyttet inn på Hôtel Meurice på Rue de Rivoli.Dictionnaire historique de Paris, s. 536.

Paris ble hoveddestinasjonen for hvile og rekreasjon for tyske soldater. Under slagordet «Jeder einmal in Paris» («alle én gang i Paris») ble hver tyske soldat lovet ett besøk til byen. Én måned etter okkupasjonens begynnelse ble et halv-månedlig magasin og reiseguide for tyske soldater, Der deutsche Wegleiter für Paris (Den tyske guide til Paris), for første gang utgitt av Paris’ Kommandantur.

Enkelte hoteller og kinoer var forbeholdt utelukkende tyske soldater. En tyskspråklig avis, Pariser Zeitung (1941–1944), ble også utgitt for soldatene. Tyske offiserer frekventerte Ritz, Maxim’s, La Coupole og andre eksklusive restauranter, siden valutakursen var fastsatt til fordel for de tyske okkupantene. Mange bordeller eksisterte i Paris og begynte å betjene tyske kunder.

Hovedkvarteret til Sicherheitsdienst (SD), SS’ kontraterror- og etterretningsgren, lå i 84 Avenue Foch. Franske hjelpestyrker som arbeidet for Gestapo, Sicherheitsdienst og Geheime Feldpolizei, var basert i 93 Rue Lauriston i 16. arrondissement i Paris. De var kjent som Carlingue (eller den franske Gestapo) og var aktive mellom 1941 og 1944. Gruppen ble grunnlagt av Pierre Bonny, en korrupt tidligere politimann, og ble senere ledet av Henri Lafont og Pierre Loutrel, to profesjonelle kriminelle som hadde vært aktive i det franske undergrunnsmiljøet før krigen.

Livet i det okkuperte Paris Sivilbefolkningen