miniatyr|Lysekrone i Palazzo Colonna, Donna Isabellas leiligheter Venetiansk glass, ofte kjent som Murano-glass, var det mest prestisjefylte i Europa fra 1200-tallet og frem til 1600-tallet, da produksjonsmetodene ikke lenger kunne holdes hemmelige. I dag (2026) er venetiansk glass både et symbol på luksus og et levende uttrykk for italiensk kunsthåndverk.
Opprinnelig produserte man kun venetianskt glass i Venezia, men i 1291 besluttet Venezias myndigheter at alle glassverk måtte flyttes til naboøya Murano for å redusere brannfare.
Det er en av Europas mest raffinerte kunsttradisjoner og rundt 1500 startet en skikkelig oppsving, delvis takket være tekniske forbedringer. Glasset ble svært tynt, hadde en slank form og var ofte dekorert med påførte glassbånd eller vingeformede fremspring, såkalt vingeglass. Spesialiteter inkluderte trådglass med innlagte fargede tråder, flerfarget millefioriglass, gullskimrende aventuringlass, glassspeil og lysekroner.
Historie Det antas at glassproduksjonen i Venezia startet så tidlig som rundt 450, da glassmakere fra Aquileia flyktet til øyene for å unnslippe barbariske inntrengere. De tidligste arkeologiske bevisene på en glassfabrikk i området kommer fra den venetianske laguneøya Torcello og stammer fra det syvende eller åttende århundre. De opprinnelige venetianske glassmakerne fikk selskap av glassmakere fra Bysants og fra Midtøsten, noe som beriket deres kunnskap om glassproduksjon. Glass ble laget i Midtøsten lenge før det ble laget i Europa. Tidlige produkter inkluderte perler, glass til mosaikker, smykker, små speil og vindusglass.
I 1291 besluttet Venezias myndigheter at alle glassverk måtte flyttes til Murano, både for å redusere brannfare i den tettbygde byen og for å beskytte de hemmelige teknikkene som ga venetiansk glass sin verdi. Murano ble raskt et senter for glassarbeid, det ble et slags lukket kunnskapssamfunn. Glassmakerne fikk privilegier, men de fikk også forbud mot å forlate Murano, alt for å hindre at teknikkene spredte seg.
Allerede før begynnelsen av 1500-tallet ble teknikken med emalje, opprinnelig oppdaget i den islamske verden, mestret og brukt til dekorasjon. Glasset ble også gravert og forgylt. Glassteknikkene ble mestret så godt at de var i stand til å lage svært kompliserte former og dekorasjoner. Den dag i dag er glassproduksjon fortsatt en viktig inntektskilde for økonomien og for turistsuvenirer fra Venezia. Murano har i dag en rekke svært gamle glassprodusenter, som Barovier & Toso etablert i 1295, Seguso etablert i 1397 og Pauly etablert i 1866.
Teknologi
Materialer Glass er laget av silisiumdioksid. Andre råmaterialer, kalt flussmidler eller smeltemidler, lar glasset mykne ved lavere temperaturer. Jo mer natriumoksid som er tilstede i glasset, desto saktere størkner det. Dette er viktig fordi det gir glassmakeren mer tid til å forme materialet. De forskjellige råmaterialene en håndverker kan tilsette en glassblanding er natrium (for å redusere smeltetemperaturen), nitrat og arsenikk (for å eliminere bobler), og farge eller opasifikatorer.
Farger, teknikker og materialer Farger, teknikker og materialer varierer avhengig av utseendet glasskunstneren prøver å oppnå. Akvamarin lages ved å bruke kobber- og koboltforbindelser, mens rubinrød krever en gullløsning som fargestoff. Murrine-teknikken begynner med lagdeling av farget flytende glass, som deretter strekkes til lange stenger kalt pinner. Filigran (en type rørbearbeiding), incalmo, emaljemaling, glassgravering, gullgravering, lattimo, riflet glass og nedsenking er bare noen av de andre teknikkene en glasskunstner kan bruke.
Verktøy Murano-glassmakere bruker spesialverktøy i produksjonen av glasset sitt. Noen av disse verktøyene inkluderer borselle (tang eller flattang som brukes til å forme det rødglødende glasset for hånd), canna da soffio (blåserør), pontello (en jernstang som glasset festes til etter blåsing for å gi den endelige finishen), scagno (glassmakerens arbeidsbenk) og tagianti (stor glassskjærer).
Referanser
Kategori:Glass