mini|En samisk siida (familiegruppe) i Finnmark tidlig på 1900-tallet.

Samenes historie handler om samene i nordvestområdene av Europa fra forhistorisk tid til etterkrigstiden. Samene er en folkegruppe og et urfolk i Norge, Sverige, Finland og Russland. De utgjør en etnisk minoritet, og de har et eget bosettingsområde, språk, kultur og historie. Sápmi er det samiske ordet for det geografiske området samene tradisjonelt har hatt tilhold, det samiske folket, det samiske språket og samene. De samiske språkene er et finsk-ugrisk språk, med flere forskjellige dialekter.

I jernalderen, fra 500 år før Kristi fødsel frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050, var det flere grupper av fangstfolk i Fennoskandia. Det arkeologiske materialet tyder ikke på en sterk felles identitet over store områder. Dermed er historikerne usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg. Imidlertid tror en at forløperen for de samiske språkene kan ha utviklet seg 1500 til 1000 år før Kristi fødsel. Etter Kristi fødsel fikk samene viktige markeder for sine fangstprodukter, da norrøne høvdingdømmer vokste frem langs kysten av Nord-Norge. Høvdingene styrte over lokale jordbrukssamfunn og hadde utstrakt kontakt med tilsvarende eliter i Nord-Europa, der gaveutveksling og giftermål var viktig. Høvdingene i Skandinavia kunne handle med eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk med sine fjerne alliansepartnere. Samene kunne med sine spesialiserte fangstsamfunn skaffe slike kostelige varer.

I middelalderen, fra rundt 1050 til 1500, ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. Disse rikene hadde interesser innen handel og skattelegging av samene. I tillegg utviklet Republikken Novgorod (i dag del av Russland) seg til å bli en viktig økonomisk aktør, som også ville ha herredømme i nordområdene. Det skjedde også en kolonisering på samiske områder i høymiddelalderen, med spredte kystbosetninger i Finnmark og jordbrukere i fjordstrøkene i Sør-Troms. Noe av det samme skjedde i Nord-Sverige, der kirken fikk eiendomsrett til lakseelver. Laks var både betaling og skatt. På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene langs flere av de store elvedalene i Nord-Sverige, hvor innflyttende finske og svenske bønder slo seg ned. I middelalderen blir samene med i omfattende sesongfiskerier, noe som etterhvert blir viktigere enn pelshandel. Mange samer blir fiskebønder, kjent som sjøsamer, mens andre lever i innlandet med spesialisering på reinhold, jakt og fangst.

På 1500- og 1600-tallet var sameland midtpunkt for Sveriges, Danmark-Norges og Novgorods rivalisering og kamp om nordområdene. De samme statene foretok innkreving av skatt og kjempet om kontroll over handelen med samene. Etter en rekke stridigheter og kriger kom den endelig avslutningen med Freden i Roskilde i 1658. Med denne avklaringen ble Nord-Norge en del av kongeriket Danmark-Norge. Først i 1751 ble det enighet om en grenselinje mellom Norge og Sverige, hvoretter samene kunne velge statsborgerskap.

Rundt 1500-tallet, eller tidligere, mener mange historikere at samene i innlandet gikk over til et spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme. De skaffet seg da store reinflokker for produksjon av melk og kjøtt. Utover på 1700-tallet skjedde enda en ny utvikling, med storproduksjon av reinkjøtt for salg. Besetningen kunne da bestå av hundrevis, sågar tusenvis av rein. I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de ble hele sommeren. De svenske fjellsamene flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren.

På 1800-tallet oppstår nasjonalistiske, evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger som nedvurderte samene. I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk eller rasetenking. Skolen var den viktigste arena for fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering. Selv om myndighetene førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det skjedde også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet.

I etterkrigstiden fikk samene anerkjennelse for å tilhøre en egen nasjon, og deres kamp for rettigheter for vann og land får medhold fra statene de er en del av. Den politiske diskusjonen i dreide som om status for samisk språk og kultur, skolegang, samt om hvordan samenes livsgrunnlag kunne sikres.

Begrepsavklaringer Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger.Berg-Nordlie, Mikkel: (2021) Imidlertid var det ordet same samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene.

Samene er en folkegruppe og en av de opprinnelige befolkningene i Norge, Sverige, Finland og Russland. De utgjør en etnisk minoritet, og de har et eget bosettingsområde, språk, kultur og historie. Sápmi (i gamle tid Sami Eana ámta, og på norsk Sameland) er det samiske ordet for det geografiske området samene tradisjonelt har hatt tilhold, det samiske folket, det samiske språket og samene. De samiske språkene er finsk-ugrisk språk, med flere forskjellige dialekter.

Områdene som samene holder til i, altså Sameland vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland, samt Kolahalvøya i Russland. I fjordområdene, spesielt i Troms og Finnmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalotten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har vært de nomadiserende samene tradisjonelt hatt tilholdssted og de har derfor vært kalt derfor fjellsamer. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid drives reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neide, Pasvik, Suenjel, Petsamo og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.

Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene og drevet med andre næringer. Det er også en feiloppfatning å oppfatte samisk kultur som noe ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland. For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.

I jernalderne fantes ikke noen av nasjonalstatene eller de administrative inndelingene en har i moderne tid i Norden. Stedsbeskrivelser bruker dagens navn på steder og områder, for eksempel når det står at noe skjedde i Nord-Norge eller Finland menes henholdsvis landsdeler eller stater med dagens utstrekning.

Samenes forhistorie

mini|Rein og jegere med bue fra helleristningene i Alta. Helleristningene ble utført fra rundt 4000 år før vanlig tidsregning og frem til år 0. En antar at fangstfolk i steinalderen over lang tid utviklet en egent identitet og et ursamisk språk.

Forhistorisk tid omfatter menneskenes historie før det finnes bevarte skriftlige opptegnelser ble gjort. Det er også vanlig å si at forhistorisk tid er tiden før det fantes en nøyaktig kalender som gjorde det mulig angi riktig kronologisk rekkefølge på hendelser. I Norden er forhistorien tiden før kristendommen ble innført rundt 1000 etter Kristus. Engevik, Asbjørn: 15. november 2022 Etter den siste istiden kom de første mennesker til Den skandinaviske halvøy og den nordvestre delen av dagens Russland, rundt år før Kristus.

Tidligere var det to hovedsyn på samenes opphav og forhistorie, enten at de var relativt sene innvandrer til Norden eller at det var urinnvånere. De som tilhørte den siste oppfatningen mente at samene hadde svært lange historiske røtter på Nordkalotten, i Norden eller endog med utbredelse i store deler av Nord-Europa. Ut på midten av 1900-tallet ble historikerne mer og mer overbevist om at samene ikke var emigranter. Arkeolog Povl Simonsen mente at en måtte se på samisk etnisitet som noe som har oppstått på grunn av sosiale og kulturelle prosesser i nordre Fennoskandia. Simonsen mente at samene ikke emigrerte til Skandinavia, men via en prosess som tok over 4000 år oppstod en befolkning i sentrale deler av Nordkalotten som ved Kristi fødsel ble de første samer.

I Sør-Skandinavia oppstod under bronsealderen, fra år 1800 til 500 før Kristus, sterke nordiske høvdingesamfunn som benyttet seg av vold og krig, noe som ikke var tilfelle tidligere. Dette ble idealer som høvdingene i nord også tok til seg. Høvdingene i Nord-Skandinavia, først og fremst på Helgelandskysten og ved Trondheimsfjorden, var med i et bytte- eller gavenettverk der kostbare statussymboler ble utvekslet. Fra sør fikk de vakre gjenstander av bronse, og da mener historikerne at det er sannsynlig at tilbakebetalingen for makt, prestisje og statussymboler kom i form av pelsverk fra rein, elg og bjørn, altså varer som jegerfolk i innlandet skaffet. Innlandsfolkene stod på utsiden av disse byttenettverkene, men fikk indirekte nytte av det. Innlandsfolkene fikk neppe noen prestisjeprodukter i betaling for sine pelsverk, men kanskje korn eller varer relatert til fangst ved kysten.

I Nord-Norge kan en finne tegn til kulturell og geografisk todeling som går tilbake til tiden ved Kristi fødsel, eller enda tidligere. Forskjellene viser seg innenfor næringsveier, økonomi, kultur, religion, språk og muligens etnisitet. Dette viser en utvikling av forskjellig gruppeidentitet blant menneskene som levde der. I Nord-Norge opp til Hillesøy ved Malangen, fra førromersk jernalder og yngre bronsealder, finner en spor etter en bronsealderkultur tilknyttet jordbruk. Nord for dette området finner en fra samme tid spor etter jeger- og fangstkultur.

Noen historikere hevder at utviklingen av de to kulturene eller identitetene, det vil si jordbrukskultur ved kysten og fangstkultur i innlandet, senere utviklet seg til norrøn og samisk identitet. Denne samfunnsutviklingen og konfliktene todelingen skapte, hevder de, var stede allerede i yngre steinalder.

Jernalderen

Historikerne er usikre på om det fantes en samisk etnisk identitet i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. En tror at en språklig og kulturell prosess med utvikling av forskjeller mellom folkegrupper skjer i tusenåret før Kristus, der tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg germansk levemåte og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten styrke ved samhandling med de andre to gruppene.