miniatyr|Computone Wind Synthesizer Lyricon, også omtalt som Wind Synthesizers, er et elektronisk blåseinstrument oppfunnet på begynnelsen av 1970-tallet og produsert i et lite antall fra 1974 til omtrent 1980. Instrumentet var det første elektroniske blåseinstrumentet noensinne, og det ble laget før MIDI og før digitale synthesizere ble vanlig. Tre modeller ble utviklet: Lyricon I, Wind Synthesizer Driver og Lyricon II.
Historie Lyricon ble oppfunnet av Bill Bernardi og patentsøkt i 1971 av Computone Inc. I 1974 kjøpte den amerikanske saksofonist Tom Scott det første instrumentet som var produsert.
Lyricon var tilgjengelig i to design, den første var noe sølvfarget og lignet en sopransaksofon, og den sistnevnte var svart og lignet en altklarinett. Ved hjelp av en form for additiv syntese kunne spilleren veksle mellom typer overtoner med en tast som kunne veksles mellom grunntonene G, Bb, C, Eb og F (som tillot instrumentet å brukes til å spille transponerte deler skrevet for saksofoner, trompeter osv.) og et oktavområde som kunne veksles mellom lav, medium eller høy. Instrumentet hadde også kontroller for glissando, portamento og "timbre attack" (en type korspilling). Lyricon brukte et bassklarinettmunnstykke med en fjærende metallsensor på det (ikke-vibrerende) rørbladet som registrerte leppetrykk. Blåsetrykket ble registrert av en membran, som beveget og endret lysutgangen fra en LED, som igjen ble registrert av en fotocelle for å gi dynamisk kontroll. Lyricon I var opprinnelig priset til 3 295 dollar, noe som var ganske dyrt for den tiden, og det var sannsynligvis også en av grunnene til at instrumentet bare ble solgt i små antall.
Ytterligere to versjoner av instrumentet ble produsert, og disse var ombygde/videreutviklede modeller. Den første var «Wind Synthesizer Driver», som hadde kontrollspenningsutganger for leppetrykk, blåsetrykk og tonehøyde, for å kontrollere VCA og VCF samt tonehøyde til en ekstern analog synthesizer. Den andre var «Lyricon II», som inkluderte en synthesizer med to oscillatorer. Alle Lyricons brukte det samme saksofonlignende fingersystemet, med to oktavtangenter over venstre tommelstøtte. Instrumentene hadde en fotpedal som kunne flytte hele toneområdet én oktav opp eller ned mens du spilte. Ingen av Lyricons var konstruert for å bruke MIDI (som ble introdusert først i 1982, mens Yamaha begynte å utvikle sitt WX7 MIDI-blåseinstrument), selv om eksterne MIDI-fikasjonsmoduler ble produsert av JLCooper og STEIM. Designet til Lyricon-kontrolleren ble senere brukt for å danne grunnlaget for Yamahas WX-serie MIDI-blåsekontrollere.
Omtrent 200 enheter av Lyricon I ble håndlaget, og omtrent 2000 enheter av driveren og Lyricon II ble produsert. Siden Computone gikk konkurs i 1980 og Bernardi døde i 2014, har antallet fungerende instrumenter imidlertid blitt kraftig redusert, ettersom få har kunnskapen til å reparere dem, og reservedeler er vanskelige å få tak i.
Fremtredende eksempler på en Lyricons lyd kan høres i Tom Scotts introer til Steely Dans sang «Peg» fra 1977 og Michael Jacksons sang «Billie Jean». I tillegg bruker Gerry Raffertys sang «Night Owl» spiller Raphael Ravenscroft på dette instrumentet.
Fremtredende Lyricon spillere
Ian Anderson Richard Elliot Kenny G
Roland Kirk
Wayne Shorter
Referanser
Kategori:Blåseinstrumenter Kategori:Synthesizere