Irans økonomi er en beskrivelse av landet Irans økonomisk forhold i nåtid og historisk. Iran er et oljeproduserende utviklingsland med rikdom særlig knyttet til oljesektoren og er et fremvoksende marked. Verdensbanken klassifiserte i 2024 Iran som et land på øvre-mellom-nivå i inntekt, på linje med Tyrkia, Kina, Thailand og Mexico; tidligere var Iran klassifisert i lavere mellomnivå. Fattigdom er utbredt med anslagsvis halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. I 2020 var inflasjonen 34 %. Iran har vært tilsluttet gruppen BRICS siden 2024.
Brutto nasjonalprodukt per innbygger var i 2024 nominelt på 5000 dollar; tallet for Norge var over 10 ganger så høyt. Justert for kjøpekraft var BNP per innbygger 19.900 dollar; dette var noe mer enn Irak, litt mindre enn Aserbajdsjan, nær 10 ganger mer enn Afghanistan og en femdel av Norges.
Irans økonomi er oljedominert, hvilket har bidratt vesentlig til velstandsøkningen i landet. Landets eksport består av 80–90 % olje (95 % i 1989) og utgjorde i 1989 80 % av statens inntekter.
En stor del av økonomien er statsstyrt og 30 % av statens utgifter går gjennom religiøse stiftelser. Den iranske økonomien er en blanding av store, statseide bedrifter og oljeindustrien med sentral planlegging, landbruk er kollektivt styrt av landsbyer og små privateide handels og serviceselskaper. Regjeringen har signalisert at de vil prøve å gjøre Irans økonomi mindre avhengig av oljeinntekter. Iran investerer inntektene fra oljeeksporten i andre sektorer, inkludert i den petrokjemiske industri. Den iranske regjeringen håper også å tiltrekke seg milliarder av dollar i utenlandske investeringer ved å skape et mer attraktivt investeringsklima (inkludert ved lettelser importkontroll og etablering av frihandelssoner).
Subsidier Iranske myndigheter subsidierer energiforbruk med 30 til 137 milliarder dollar årlig (opplysninger i 2022). I 2020 ble det brukt 12 milliarder dollar på støtte til elektrisitet og 5 milliarder til oljeprodukter. Fornybar energi fra sol og vind har ikke vært konkurransedyktig på grunn av lav pris på fossile produkter. IEA anslår subsidiene til 52 milliarder dollar årlig og oppgir at Iran er det landet som ved siden av Russland bruker mest subsidier på energi. Subsidier har holdt prisen på drivstoff nede mens andre priser har økt (i 2026) og myndighetenes subsidier var i 2026 knyttet til kvoter der prisen blir høyere om man kjøper mer. I 2026 var den billigste bensinen rundt 0,01 dollar per liter (omkring 0,1 norske kroner), sammenlignet med 1,5 til 2,0 dollar i Europa.
Jordbruk Jordbruk med kunstig vanning er den viktigste næringsveien. Det dyrkes både hvete, ris, bygg, sukkerroe og sukkerrør. Husdyrholdet er viktig, spesielt sauer, geiter, og storfe. Store vanningsprosjekter, sammen med økt produksjon av landbruksprodukter for eksport, for eksempel datoer, blomster og pistasjenøtter har vært årsaken til den raskeste økonomiske veksten i noen økonomisk sektor i Iran på 1990-tallet, selv om de påfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt gi betydelig. Landbruk står er fortsatt for en stor del av sysselsettingen med 25 % av den yrkesaktive befolkningen (i 1991). Statlige investeringer har gitt et løft til landbruket, liberalisering av produksjon og forbedringer av pakking og reklamering hjelper å skape nye markeder. Store irrigasjonsplaner, sammen med videre produksjon av eksportbaserte landbruksprodukter som dadler, blomster og pistasjer, sørget for den raskeste økonomiske veksten i noen sektor i Iran gjennom 1990-årene, selv om etterfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt utbyttet kraftig tilbake. Iran eksporterer over 90 % av verdens safran. Landet eksporterer omtrent 160 tonn safran hvert år.
Vareproduserende industri Iran har relativt en allsidig forbruksvareindustri. Bortsett fra tradisjonell tekstilproduksjon er industrien hovedsakelig bygget ut etter 1954. Tabriz er sentrum for tradisjonell teppeveving i Aserbajdsjan. Vareproduserende industri er relativt svakt utviklet. I Teheran, Isfahan og Tabriz er det omfattende tekstilindustri. Landet har raskt bygget opp produksjonskapasitet for mer kompliserte industriprodukter og var rundt 1980 selvforsynte med biler og traktorer. I landet produseres det elektriske artikler og apparater, kommunikasjonsutstyr, kunstgjødsel og legemidler.
Tjenestesektoren Servicesektoren har hatt den største langtidsveksten i del av BNP.
Historie
Utvikling på 1900-tallet Fra 1900 til 2000 utviklet landets økonomi seg omtrent i takt med og på nivå med Tyrkia målt i BNP per innbygger. Siden 1950-talllet har Iran hatt økonomisk vekst i takt med eller noe raskere enn utviklingsland. Fra revolusjonen til slutten av krigen med Irak gikk landets økonomi tilbake. Årlig inntekt per innbygger gikk fra 1000 amerikanske dollar i 1900 til 7400 dollar i 2006 (målt dollarverdi i 2006); inntekten rundt 1900 var en tredjedel eller fjerdedel av Vest-Europa og USA på den tiden, men høyere enn utviklingslandene. Staten utvidet sin rolle i økonomien i løpet av 1900-tallet.
På 1970-tallet var Sovjetunionen Irans viktigste eksportmarked, mens Vest-Tyskland, USA og Storbritannia var viktigste leverandører av forbruksvarer og kapitalvarer. Landets valutainntekter var 90 % basert på salg av råolje i 1980. Irans andel av verdenshandelen var på 1980-tallet litt under 1 %, omtrent som Norge. BNP per innbygger var i 1982 omtrent ti ganger høyere i de rikeste landene som Norge, Sveits, Kuwait og Saudi-Arabia. Spedbarndsdødeligheten var på over 10 %, mot 1 % eller lavere i Japan og Nord-Europa. Rundt 1900 var Iran et relativt tilbakestående og tynt befolket jordbruksland som var lite involvert i internasjonal handel og med en ubetydelig økonomi fra globalt perspektiv. Industrien rundt 1900 var for en stor del begrenset til tepper, teksilter og annet håndtverkspreget produksjon. Rundt år 2000 var Iran en relatively stor og avansert økonomi særlig innenfor Midtøsten. Befolkningen har på vel 100 år blitt 10 ganger så stor, opp mot 95 % var analfabeter i 1900 og de 75 % bodde på landsbygda. Før 1959 er det mangelfulle makroøkonomiske data for Iran. Under sjah Reza Palavi fra 1925 ble landets sentraladministrasjon styrket med blant annet forbedret skatteinnkreving og utdanning. Den økonomiske politikken under sjahen ble inspirert av Atatürks statsledete økonomi Tyrkia. Sjahen hadde ikke et helhetlig økonomisk program og hadde for en stor del et nasjonalistisk perspektiv. Andre verdenskrig og den allierte okkupasjonen fra 1941 ble fulgt av lang nedgang i Irans økonomi. Under Muhammed Mossadegh ble oljeindustrien nasjonalistert rundt 1950. Etter kuppet i 1953 begynte Iran å motta mer utviklingshjelp og teknisk bistand fra USA, og oljeinntektene steg samtidig som importen økt markert. I årene 1963-1976 vokste BNP sterkt med opp til 8 % årlig og nådde i 1976 et BNP på 64 % av 12 rike land i Vest-Europa. Økonomisk ulikhet økte på 1970-tallet og gikk gradvis ned etter revolusjonen. Misnøye med myndighetenes økonomiske styring på 1970-tallet medvirket til revolusjonen. Fra 1950 til 2000 ble infrastrukturen i landet bygget ut for eksempel fra 2-3 telefoner per 1000 innbyggere til flere hundre på slutten av hundreåret; elektrisitetsforsyning ble bygget ut og omfanget av veier med fast dekke økte med 10-gangen.
Etter revolusjonen i 1979 gikk økonomien raskt nedover med fallende BNP, fallende investeringer og økende inflasjon. I 1988 var BNP 54 % av nivået i 1976. Landet fallt da under mange utviklingsland, var 23 % av nivået i Vest-Europa og 75 % av Tyrkias nivå. Utvandring av kvalifisert arbeidskraft, regimets økonomisk politikk, fallende inntekt fra olje og den katastrofale krigen mot Irak medvirket til tilbakegangen; USA innførte sanksjoner mot Iran etter okkupasjon av ambassaden. Eksporten, også av olje, falt vesentlig under krigen mot Irak. Fra 1989, etter krigen mot Irak, løsnet myndigheten på den strenge styringen under krigen og private investeringer tok seg opp. Gjeldsvekst førte i 1993 til en betalingskrise overfor utlandet da oljeinntektene begynte å falle; økonomien stagnerte og inflasjonen gikk opp. Økonomien tok seg opp da oljeinntektene steg fra 2002. Veksten tidlig på 2000-tallet var 5 % og for en stor del avhengig av oljeinntekter. Inntil 1979 var USA landets viktigste handelspartner.
Tidlig på 2000-tallet gikk 70 % av Irans eksport til Russland, og 10 % til India og Storbritannia, mens det var praktisk talt ingen direkte handel med USA, Japan og Tyskland. Russland sto for 45 % av importen til Iran og Storbritannia og India sto for 37 %.
Naturressurser
Olje og naturgass
miniatyr|Sør-Pars gassfelt som hovedsakelig ligger i Qatars sektor. Irans økonomi er oljedominert, hvilket har bidratt vesentlig til velstandsøkningen i landet. Landets eksport består av 80–90 % olje (95 % i 1989) og utgjorde i 1989 80 % av statens inntekter. Det finnes oljefelt flere steder i Iran, med de meste produktive i Zagrosfjellene ved grensen til Irak og ved Gulfen. Khuzestan har størstedelen av oljefeltene og olje føres i rørledning til utskipingshavnene. Kharg-terminalen håndterer rundt 1,5 millioner fat daglig som er størsteparten av eksporten. Det er også oljeproduksjon offshore i Gulfen. Gassfelter finnes i Khuzestan og Khorasan.
Iran er verdens niende største produsent av råolje, den nest største i Midtøsten (tall fra 2022). Iran er OPECs tredje største oljeprodusent (2024). Irans besitter 12 % av verdens påviste oljereserver, 157 milliarder fat, som tilsvarer 24 % av oljereservene i Midtøsten. Omkring 20 % av verdens olje fraktet på skip passerer Hormuz-stredet. Omkring 70 % av landets energiforbruk er fra naturgass. Iran er den største produsenten av naturgass i Midtøsten, den tredje største i verden etter USA og Russland og står for omkring 6 % av verdens produksjon av naturgass; Norge er til sammenligning verdens åtte største med 3 % av produksjonen (tall fra 2022).
Landet har verdens nest største naturgassreserver (etter Russland). Det viktigste gassfeltet er Sør-Pars, verdens største gassfelt, som deles med Qatar i Gulfen. Omkring 86 % av landets elektrisitetsproduksjon er basert på naturgass, 7 % produseres fra olje, kjernekraft sto for 1,7 % og vannkraft 4,4 % (2022). Vind og sol sto i 2022 for ubetydelig del av kraftproduksjonen. Den sterke oljemarkedet i 1996 lettet det finansielle presset på Iran og hjalp at landet kunne betale avdrag på sin utenlandsgjeld. Irans økonomiske situasjonen ble vanskeligere i 1997 på grunn av lavere oljepris, og prisene steg igjen i perioden 1999–2000. Underskudd på statsbudsjettet har vært et vedvarende problem, delvis på grunn av store statlige subsidier til blant annet matvarer og drivstoff. Oljereservene og landets geografiske plassering ved Persiagulfen har gitt Iran en sentral politisk og økonomisk plass. USA har vært avhengig av olje fra Midtøsten, og Iran har gjentatte ganger stengt utløpet av Persiagulfen, slik at også Saudi-Arabia og Irak har blitt rammet av oljeblokade.
Økonomisk virksomhet med norske interesser Utenlandske og deriblant norske selskaper har vist interesse for å delta i Irans oljevirksomhet. Statoil har investert flere milliarder kroner i Iran. GGS har enerett på seismikk i persiagulfen og tilbyr data fra størstedelen av området til oljeselskaper.
Andre naturressurser