miniatyr|Csikós Csikós er en yrkestittel for gjetere i Ungarn som benytter hester. Csikós-tradisjonen er nært knyttet til det ungarske landskapet pusztaen, på den ungarske sletten. De gjeter storfe, hester og sauer. Csikós er kjent for kunnskapen om og dressuren av hestene sine, først og fremst den ungarske hesterasen Nonius.
Ungarske hestegjetere er kjent over hele verden for sine rideferdigheter. Deres arbeidsridestil kjennetegnes fremfor alt av fart, smidighet og eleganse. De rider ofte uten sal og har en stor pisk som brukes til å gi hesten instruksjoner.
På grunn av industrialiseringen av husdyrhold finnes det i dag bare noen få dusin igjen, de lever i området Debrecen og Hortobágy nasjonalpark. De gir også demonstrasjoner av sitt forhold til hestene og sine ferdigheter for turister og hesteelskere.
Historie miniatyr|Csikós, 1908 miniatyr miniatyr miniatyr Csikós er en del av en langt eldre steppe- og gjeterkultur som går tilbake til middelalderen og Magyar‑folkets nomadiske tradisjoner. Ordet csikós (csikó betyr føll) og yrkestittelen csikós, hestegjeter, oppsto i middelalderen, de første dokumenterte kilden stammer fra ca. 1100.
Heste- og kvegoppdrett bredte seg på den ungarske sletten på 1700-tallet. Det treløst steppelandskap var ideelle beitemarker for store kvegflokker. Csikós ble ansatt for å passe de store kvegflokkene og hesteflokkene. De store hesteflokkene er krevde å arbeide med og satte krav til at gjeterne var dyktige ryttere. Hestenes ferdigheter, et kaldt hode og rytternes fulle tillit til sin egn hest var helt påkrevet. Det var godseiere eller statlige stutterier (militæret) som eide flokkene, men de var avhengige av at Csikós-familien ikke bare å passe flokkene, men tok seg av hele hestehold. Csikós-familien hadde derfor en svært høy sosial status.
Hestekulturen i området hadde på 1200‑tallet blitt sterkt påvirket av Kumanerne, et nomadisk tyrkisk steppefolk, og Jász‑folket, et iransk‑språklig rytterfolk. Begge disse var stepperytter-folk mens csikós ikke er noe eget folk men en yrkesgruppe. En annen yrkesgruppe fra området er husarer. Det er ingen direkte knytting mellom husarer og csikós men de kommer fra samme området og har begge tilknytting til Jász og Kumaner. De to gruppene hadde forskjellige roller, men delte en felles hestekultur, ridetradisjon og miljø i den ungarske puszta. Felles for dem er deres lette utstyr og deres evne til å manøvrere raskt. Under den ungarske revolusjonen i 1848 deltok csikós. Ikke som en egen militær enhet, men som frivillige ryttere, ofte innrullert i husarregimenter eller lokale nasjonalgarder. Siden csikó-familien var høyt verdsatt for sine utmerkede ferdigheter i hestehåndtering, ble de brukt som trenere under første verdenskrig. Deres jobb var å forberede hestene på kampsituasjoner og fremfor alt å senke panikkterskelen deres.
Tradisjonen med csikós tok gradvis slutt i det 20. århundre, den ungarske hestegjeteren var ikke lenger nødvendig for å ta vare på de store hesteflokkene. I 2024 bor fortsatt rundt 200 gjeterfamilier slik de gjorde tidligere, csikós jobber i Hortobágy nasjonalpark, som ble grunnlagt i 1973 med mål om å bevare det tidligere Puszta-landskapet. I tillegg holder de show får besøkende.
Klær Ikke alle csikós kledde seg likt, men i dag er flere plagg regnet som en del av arbeidsuniformen. På hodet bærer de store svarte hatter, vanligvis laget av filt eller lær, som gir beskyttelse mot den sterke solen. Gjeterne bærer tykke pelsfrakker (bunda) med en tynnere pels (szür) under og en mørkeblå lin skjorte (ing), blå klær viste sosiale status, ettersom ikke alle hadde råd til klær i den kongelige blåfargen. Pelsfrakken er smurt med animalsk fett, slik at regnet renner av. De tykke, svarte puffbuksene med støvler sørger også for at gjeteren holder seg tørr, til tross for regnet. Om sommeren bærer gjeterne en hvit skjorte med vide ermer og en svart ermeløs kort frakk med svart lue, puffbukser med støvler.
Hesten Helt siden Nonius hesterasen ble avlet fram i Ungarn på slutten av 1800-tallet har denne rasen vært foretrukket av de fleste csikós-familiene. De utmerker seg som ridehester eller lettere kjørehester. Ridningen er bygget på lange, flytende galopper der rytteren styrer med små, nesten usynlige signaler. Hesten skal kunne reagere på et vektskifte, en kort lyd eller en bevegelse av pisken som brukes mer som et kommunikasjonsverktøy enn som et middel til å drive hesten frem. Det karakteristiske smellet fra pisken fungerer som et språk i seg selv, og hestene lærer å forstå nyansene i lyden. Samarbeidet med hesten, smidighet og kontroll gjør csikós til dyktige ryttere. Nonius‑rasen er valgt nettopp fordi de kombinerer styrke med smidighet og et rolig temperament. En csikós og hesten hans utvikler et samarbeid som bygger på tillit og gjensidig forståelse, og det er denne harmonien som gir ridningen dens karakteristiske letthet. I dag er csikós‑tradisjonen både et levende yrke og en del av Ungarns kulturelle arv. Oppvisningene i Hortobágy og andre steder viser ikke bare spektakulære triks, men en ridestil som har overlevd fordi den fortsatt fungerer i praksis. Csikós‑rytterne bærer med seg en kunnskap som er like mye en livsform som en ferdighet.
Pisk Csikósene styrer og trener hestene med en pisk (karikás ostor) de lager selv. Pisken har et trehåndtak med en metalring, flettede lærstrimlene og en total lengde på 2,7 til 3,5 meter. Pisken er kjent for sin skarpe smell, som brukes til å styre hesteflokken uten å slå dyrene.
Referanser
Kategori:Gjeting Kategori:Landbruksyrker Kategori:Dyrerelaterte beskjeftigelser Kategori:Yrkesbeskrivelser