Anleggskonsesjon er tillatelsen som kreves for å bygge, eie og drive elektriske anlegg i Norge. Hjemmelen er energiloven § 3-1, som er hovedregelen i lovens kapittel om elektriske anlegg, og konsesjonen dekker ett anlegg eller ett prosjekt: som regel en kraftledning langs en bestemt trasé, med de transformatorene som hører til.Askheim, Lars Olav: (2024).
Loven sier ikke selv hvor stort et anlegg må være for at det skal trenge konsesjon. Grensen ligger i forskrift, og den alminnelige grensen er spenning over 1000 volt vekselstrøm eller 1500 volt likestrøm. For vindkraft- og solkraftanlegg på land er grensen i stedet satt etter installert effekt.
Konsesjonene gis av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som har fått myndigheten delegert fra departementet. Anleggskonsesjonen er én av konsesjonstypene energiloven bruker som styringsmiddel, ved siden av områdekonsesjon, omsetningskonsesjon, utenlandskonsesjon og markedsplasskonsesjon.
Loven selv bruker ikke ordet. Paragraf 3-1 heter «Konsesjon på anlegg», og «anleggskonsesjon» står i lovteksten bare i §§ 3-3 og 3-4, begge i den formen de fikk ved lovendringen i 2018. Ordet er rettslitteraturens og forvaltningens kortform, og det var i bruk lenge før det kom inn i loven.
Hva som krever konsesjon Etter § 3-1 første ledd kan anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi ikke bygges, eies eller drives uten konsesjon. Det samme gjelder når et anlegg som alt står bygges om eller utvides. Andre ledd overlater til departementet å fastsette i forskrift hvor høy spenning eller hvilken installert effekt som skal til før regelen slår inn, og å gjøre unntak.
Den alminnelige grensen har stått uendret siden loven kom: konsesjonsplikten gjelder anlegg med spenning over 1000 volt vekselstrøm eller 1500 volt likestrøm. Praktisk sett betyr det at et lavspentnett kan bygges ut langt uten at anleggskonsesjon er nødvendig, men da kan spørsmålet om omsetningskonsesjon melde seg i stedet. Fordelingsanlegg under spenningsgrensen er likevel konsesjonspliktige helt fram til tilknytningspunktet hos kunden, med unntak for kundespesifikke anlegg og for små nett som leverer kraft fra lokal produksjon.
Vindkraftanlegg på land slipper konsesjon opp til 1 MW installert effekt, men et anlegg med mer enn fem vindturbiner er konsesjonspliktig uansett. For solkraftanlegg på land går grensen ved 10 MW. NVE avgjør tvilstilfellene.
Hva som er et anlegg, sier ikke paragrafen noe om. Forarbeidene til energiloven regner opp generatorer, transformatorer, skinner, ledninger og koblingsanlegg, og holder samtidig anlegg hos forbrukeren utenfor: motorer, elektrokjeler og industriovner med transformatorene som hører til er ikke konsesjonspliktige. S. 87. Bygningene rundt følger derimot med: legaldefinisjonen i § 1-3 regner tilhørende bygningstekniske konstruksjoner som en del av det elektriske anlegget. Konsesjonen knytter seg til det enkelte anlegget eller det enkelte prosjektet, ikke til virksomheten som sådan.
Ordlyden i første ledd er ikke den samme i dag som i eldre rettslitteratur. Både i 1992 og i 2004 sto det at anlegg «med høy spenning» ikke kunne «bygges eller drives» uten konsesjon. Ved lov 19. juni 2009 nr. 105 ble hele det første punktumet byttet ut. Spenningsforbeholdet gikk ut av lovteksten, og eierskap kom inn ved siden av bygging og drift. Fire år etter fikk annet ledd formen det har nå, der grensen kan settes enten etter spenning eller etter installert effekt. Det er den hjemmelen unntakene for vind- og solkraft hviler på.
Grensen mot de andre konsesjonene Anleggskonsesjonen er én av fem konsesjonstyper i energiloven, og det er områdekonsesjonen og omsetningskonsesjonen den må avgrenses mot. Områdekonsesjonen i § 3-2 er en særskilt anleggskonsesjon. Der § 3-1 tar for seg det enkelte anlegget, dekker § 3-2 alle anleggsdelene innenfor et geografisk område under ett, og den er avgrenset til anlegg for fordeling av energi, altså nettanlegg.
Innenfor det området kan konsesjonsmyndigheten i prinsippet velge fritt mellom de to formene. Forarbeidene ga en retningslinje for valget: områdekonsesjon «bør i regelen gis» for anlegg opp til og med 22 kV. Over den spenningsgrensen er anleggskonsesjon for det enkelte anlegget det eneste aktuelle.
Mot omsetningskonsesjonen går skillet mellom det tekniske og det kommersielle. Måling, avregning og fakturering av nettkundene, og tariffene de betaler, hører under omsetningskonsesjonen i § 4-1. Anleggskonsesjonen tar seg i hovedsak av teknikken og sikkerheten i nettet, og av hva anlegget gjør med allmenne og private interesser. Ett og samme selskap har gjerne flere av dem. Statnett er anleggskonsesjonær ved siden av å være systemansvarlig, avregningsansvarlig og omsetningskonsesjonær.
Statens egne anlegg er unntatt fra en rekke av reglene i loven, blant annet fra områdekonsesjonen og fra tilknytningspliktene, men ikke fra konsesjonsplikten i § 3-1. Grensen på 50 år for hvor lenge en konsesjon kan løpe gjelder heller ikke dem.
Søknad og saksbehandling Konsesjonsmyndighet er Norges vassdrags- og energidirektorat, som fikk myndigheten delegert fra departementet. Krever tiltaket konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven, må konsesjonsmyndigheten ha fått melding med forslag til utredningsprogram og fastsatt programmet før det i det hele tatt kan søkes om konsesjon. Søknaden må gi konsesjonsmyndigheten nok til å avgjøre både om tillatelse skal gis og hva den i så fall skal si, og forskriften lister ni punkter den skal dekke så langt de passer, fra beskrivelse av søkeren og eierforholdene til den landskapsmessige tilpasningen og forholdet til kommunale planer. Søknaden skal legges ut på konsesjonsmyndighetens nettsted, kunngjøres i aviser som leses i distriktet og sendes på høring, og søkeren betaler kostnadene ved det. I dag går meldinger og søknader om nettanlegg til NVE gjennom Altinn.
Reglene om innsigelse i plan- og bygningsloven gjelder så langt de passer når en søknad etter § 3-1 behandles, og de organene som kan reise innsigelse kan også klage på selve konsesjonsvedtaket.
Hvilke krav en søker må oppfylle for å nå fram, sier loven lite om. Forskriften slår fast at konsesjoner skal tildeles på grunnlag av objektive, transparente og ikke-diskriminerende kriterier, en formulering som ble tatt inn av hensyn til kraftmarkedsdirektivet. Kravet føyer likevel lite til: det signaliserer at norske myndigheter vil holde seg til EØS-rettens krav, men rekker neppe lenger enn de alminnelige forvaltningsrettslige prinsippene som gjelder uansett. Direktivet krever i tillegg at kriteriene og prosedyrene gjøres kjent før noen søker, og det kravet er ikke fulgt opp: ingen regel i energiloven eller forskriftene gjennomfører det.
Konsesjonen gis til en bestemt person, et selskap, et lag, en kommune eller en fylkeskommune, og for et begrenset tidsrom på inntil 50 år. Den kan ikke erstattes av rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven, og for vindkraftanlegg på land er det motsatt vei: konsesjon kan ikke gis før tiltaket er planavklart. Kongen kan bestemme i forskrift at nærmere bestemte vedtak etter § 3-1 skal fattes av Kongen i statsråd.
Klageveien skiller anleggskonsesjonen fra de tillatelsene NVE gir som uavhengig reguleringsmyndighet. Da tredje energimarkedspakke ble gjennomført i norsk rett, ble klager over vedtak fra Reguleringsmyndigheten for energi lagt til Energiklagenemnda, mens departementet fortsatt er klageinstans i de øvrige sakene. Vedtak om anleggskonsesjoner og områdekonsesjoner ble uttrykkelig nevnt blant de siste.
Vilkår og plikter Loven bygger på at innholdet i konsesjonen langt på vei settes gjennom vilkår. Paragraf 3-5 gir departementet hjemmel til å gi forskrifter og stille vilkår innenfor fem klasser: hensynet til etterspørselen etter elektrisk energi og til en rasjonell energiforsyning, påbegynnelse, bygging, utførelse, idriftsettelse, vedlikehold, drift og nedleggelse, utnyttelsen av det enkelte kraftverket, hensynet til natur- og kulturverdier, og krav til konsesjonærens organisasjon og kompetanse, medregnet den som får overlatt driftsoppgaver. På toppen kan det settes ytterligere vilkår i den enkelte saken der allmenne eller private interesser krever det. Rettsforskeren Ulf Hammer beskriver denne oppstillingen som «en meny over reguleringstemaer». Bestemmelsen het § 3-4 fram til 2009, og eldre rettslitteratur viser til den under det nummeret.
Forskriften legger på plikter som gjelder uansett hva som står i den enkelte konsesjonen, og den mest håndfaste av dem gjelder slutten. Et anlegg med konsesjon etter § 3-1 kan ikke legges ned uten at NVE sier ja, og konsesjonæren som gir seg må rive anlegget og føre landskapet tilbake til naturlig tilstand så langt det lar seg gjøre. Underveis er kravet at anlegget holdes driftssikkert, med planer for vedlikehold og modernisering, og med normene fra Norsk Elektroteknisk Komite og Standard Norge som målestokk om ikke konsesjonæren kan vise at han kommer dit på en annen måte. Beredskapshensyn skal tas, og ulempene for miljø og landskap holdes så små de kan bli uten at det koster konsesjonæren urimelig mye.
To krav kom inn i loven i 2025. Konsesjonsmyndigheten kan bestemme at konsesjonæren skal lage en detaljplan som viser den endelige utbyggingsløsningen og hvordan miljø og landskap skal ivaretas, og anleggsarbeidet kan ikke starte før planen er godkjent. Og konsesjonen faller bort dersom arbeidet ikke er satt i gang innen fem år; anlegget skal være i drift innen fem år etter at arbeidet startet. Fristene kan fravikes i konsesjonen og forlenges med inntil to år av gangen.
Den som har anleggskonsesjon for nettanlegg har siden 2019 hatt plikt til å knytte til nye anlegg for uttak av elektrisk energi og om nødvendig investere i nett. Departementet kan bare dispensere i ekstraordinære tilfeller. En tilsvarende plikt overfor nye produksjonsanlegg gjelder alle som har konsesjon for nettanlegg etter kapittel 3, altså både anleggs- og områdekonsesjonærer.
Overdragelse og eierskifte Konsesjonen følger konsesjonæren og ikke anlegget. Forarbeidene slår fast at ny eier må ha ny konsesjon, og at en utvidelse ut over det virksomhetsområdet konsesjonen gjelder krever tilleggskonsesjon. Salg av aksjer utløser derimot ikke konsesjonsplikt i seg selv, med mindre overdragelsen reelt overfører selskapets aktiva; departementet satte grensen ved mer enn 90 prosent av aksjene eller andelene og en tilsvarende del av stemmene. Slik er også praksis hos NVE, og den nye konsesjonen gis i så fall til selskapet som allerede har konsesjonen, ikke til kjøperen.
Historikk Ordningen er eldre enn energiloven. Bygging og drift av kraftverk og kraftnett krevde anleggskonsesjon også etter loven om bygging og drift av elektriske anlegg av 19. juni 1969, og myndighetene skilte allerede da mellom nettnivåene: distribusjonsnettet ble dekket av en områdekonsesjon, mens anleggene i regionalnettet og sentralnettet fikk hver sin. Skillet ble siden kodifisert i energilovens §§ 3-1 og 3-2.
Også vilkårsteknikken er arvet. Den gamle loven hadde i § 3 en oppstilling av standardvilkår, dels obligatoriske og dels valgfrie, og forvaltningen utformet standardvilkår for anleggskonsesjoner som utdypet dem. NVE laget vilkårene og Industridepartementet godkjente dem, første gang 20. august 1975, med endringer i 1976 og 1988. Hensynet til en rasjonell elektrisitetsforsyning var et av dem konsesjonsmyndigheten pliktet å veie, og vilkårene som ble utformet på det grunnlaget påla konsesjonæren samarbeidsplikter overfor de andre konsesjonærene, både om kraftproduksjonen og om nettet. Vilkårene sa lite om hvordan samarbeidet skulle gjennomføres, og i praksis organiserte anleggskonsesjonærene det gjennom Samkjøringen.