miniatyr|Den tyske diktatoren Adolf Hitler hilser det nasjonalsosialistiske partiets hengivne elitesoldater i Leibstandarte-SS Adolf Hitler, et livvaktregiment i SS, under en parade i Berlin i 1938.
Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer 14px), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.
SS før andre verdenskrig miniatyr|Reichsführer-SS Heinrich Himmler og partiledere på inspeksjon i Dachau konsentrasjonsleir i 1936.
Forløper SS hadde opphav i nazistenes tidlige periode omkring 1922. Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og det var under ham at organisasjonen for alvor begynte å vokse. SS vokste til over medlemmer i 1932 og til i slutten av 1933. På grunnlag av en völkisch-ideologi omskapte Himmler SS til en elitestyrke som skilte seg fra massebevegelsen Sturmabteilung (SA). Rekrutteringen til SS var blant annet basert på forestillinger om arisk utseende. Etter likvideringen av SA-ledelsen 30. juni 1934 fikk SS en særstilling innenfor nazibevegelsen. I 1936 ble Himmler sjef for både SS og det tyske politiet. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst (etablert av Reinhard Heydrich i 1931) og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene fra SA i 1934. SS påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet.Rozett & Spector (2013) s. 42–43
Forgjengeren til SS ble etablert i 1923 som en avdeling innen SA. De skulle ha ansvaret for å beskytte framtredende medlemmer av NSDAP på partimøter og under demonstrasjoner. Den øverste avdelingen ble ledet av Adolf Hitlers livvakt Emil Maurice, og bestod av 8 mann.
Etter det mislykkede ølkjellerkuppet i München i 1923 ble denne livvaktavdelingen og (SA) lagt ned for en periode. De ble gjenopprettet i 1925. Livvaktavdelingen fikk navnet Stosstrupp Adolf Hitler, og de hadde som oppgave å beskytte Hitler på partimøter. Samme året ble Stosstrupp Adolf Hitler etablert på nasjonalt nivå i Tyskland. Nå fikk organisasjonen navnet Schutzstaffel. Nå skulle de beskytte framtredende medlemmer av NSDAP over hele Tyskland. Hitler var selv medlem nr. 1, mens Emil Maurice var medlem nr. 2.
Reorganisering under Himmler Fra 1925 til 1929 var SS bare en bataljon innen Sturmabteilung. De bestod av ca. 280 mann, men gjorde seg lite bemerket og var mest kjent som annonseselgere for Völkischer Beobachter.Heinz Höhne: Order of the Death's Head, side 52, New York 1970 Hitler utnevnte 6. januar Heinrich Himmler til leder av SS som ledd i en omfattende omorganisering. Disiplinen og den ideologiske forankringen ble styrket, og militærlignende struktur og eksersis ble viktigere aktiviteter. I 1931 ble den rasemessige forankringen sterkere, da Himmler instruerte staben å vektlegge å ta opp medlemmer med såkalte ariske trekk, eller nordiske som de foretrakk å kalle det.Terje Emberland og Jorunn Sem Fure (red): Jakten på Germania, s. 114–115, Humanist forlag 2009 Som et hjelpemiddel til denne utvelgelsen ble det utarbeidet et eget rasegraderingssystem. Dette inneholdt medisinske undersøkelser, detaljerte slektstavler og kriterier som langt hode, smalt ansikt, blå øyne og blondt hår. De som ble tatt ut, ble opplært til å se på seg selv som en elite, lederne på til dels lave nivå fikk biler med sjåfører til disposisjon, og firmaet Hugo Boss designet og leverte elegante uniformer med hovedbestanddeler sort og sølv. Det ble forventet at SS-mennene skaffet mange etterkommere, men dette var det smått med: I 1939 var 61 % av SS-mennene ungkarer, og de gifte medlemmene hadde i snitt bare 1,1 barn.Mark Mazower: Dark Continent (s. 87), Penguin books,
Innen slutten av 1933 hadde antallet medlemmer innen SS steget til mann. Mange var støttemedlemmer ved å donere en pengesum regelmessig.
SS’ motto var «min ære er troskap». Rangeringssystemet i SS var basert på det systemet som SA hadde. Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich konsoliderte makten i SS. Heydrich fikk i 1931 i oppgave å bygge ut en etterretningstjeneste innen SS som fikk navnet Sicherheitsdienst. Ved begynnelsen av den andre verdenskrig hadde antallet medlemmer i SS steget til mann. SS tok også kommandoen over Gestapo i 1934. Samme året fikk SS ansvaret for å drive alle konsentrasjonsleirene.
I juni 1934 drepte SS Ernst Röhm og 100 av hans menn under påskudd av at SA truet Hitlers autoritet. Etter dette vokste SS’ makt i nazistaten.
Himmlers apparat vokste betraktelig da det tyske politiet ble en del av SS i 1936 og da Waffen-SS ble etablert i 1939–1940. En militær gren av SS, SS-Verfügungstruppe, ble bygget opp fra 1934 til 1938, og ble innlemmet i Waffen-SS i forbindelse med invasjonen av Polen i 1939. Himmler forsøkte å skape en korpsånd i SS og ta til seg jødehatet han formidlet. Ideologisk opplæring og indoktrinering var sentralt i SS fra midten av 1930-årene. Offiserene i SS og politi begynte å se seg selv som Staatsschutzkorps med ansvar for å beskytte riket mot indre fiender.
Grader og hierarki Mannskapene på laveste nivå hadde betegnelsene SS-Mann, Sturmmann (tilsvarende visekorporal i militæret) og Rottenführer (tilsvarende korporal). Underoffiserene var rangert fra Underscharführer til Sturmscharführer (sersjant eller oversersjant i hæren). Offiserene var rangert fra Untersturmführer (fenrik) til Oberstgruppenführer samt den ene Reichsführer SS (Himmler selv fra 1929)-
Lønn og goder Vanlige medlemmer av SS hadde relativt lav lønn og tilgang til forskjellige privilegier og andre goder var derfor viktig for at medlemmene skulle stimuleres. I 1936 innrettet Himmler et opplegg for dekning av utgifter og til å dekke medlemmenes gjeld. Dette ble til dels finansiert ved private donasjoner fra Freundeskreis der Wirtschaft som var et nettverk av tyske kapitalister etablert i 1932. Donasjonene ble gitt i håp om kontrakter med staten og for å unngå bråk med SS. Konsentrasjonsleirpersonell fikk to-tre ganger så høy lønn som andre. Lederne sikret seg til dels verdier fra internerte og drepte, og ledere i leirene brukte tjenere og slavearbeidere fra leirene til egen bekvemmelighet. Toppene i nazihierarkiet levde i luksus og en del hadde dyre biler med sjåfør og tilgang til egne fly. Himmler utnevnte i oktober 1942 Erich von dem Bach-Zelewski til fullmektig for bekjempelse av partisaner, et oppdrag Bach-Zelewski hadde bedt om i over ett år. Bach-Zelewski hadde storslått hovedkvarter i Mahiljow og et palass i Minsk, limousin med sjåfør og Göring ga ham et Junker 52 (et påfallende statussymbol i Det tredje riket og symbol på at Bach-Zelewski var nær toppen av hierarkiet).
Under krigen miniatyr|«Nasjonalsosialistisk barnedåp» 1936 i regi av den SS-styrte Lebensborn-organisasjonen som blant annet drev mødrehjem for ugifte og sørget for «raseren» adopsjon.
I 1944 hadde SS utviklet seg til en stor organisasjon som hadde blitt en stat innen staten.
De mektigste mennene innen SS var SS- og politilederne. De ble delt inn i tre nivå – vanlig, høyere og overordnet. De overordnede fikk tittelen SS Obergruppenführer. De var direkte underlagt Heinrich Himmler når det gjaldt ansvar.
Heydrich var sjef for RSHA og samtidig stedfortredende riksprotektor for Böhmen-Mähren. Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941.Rozett & Spector (2013) s. 48–49
RSHA og WVHA var etter Himmler og hans stab de mektigste delene av SS.
Hovedkvarterer miniatyr|Stormende SS-menn i Sicherheitsdienst under en razzia i Polen 1939.
I ettertiden, særlig basert på konsentrasjonsleirene og Waffen SS, har hovedinntrykket vært at SS-tjenestemenn var primitive og mislykkede personer. Den sentrale ledelsen som sto for planlegging var godt utdannet og besto av en stor andel jurister. De 200–300 unge menn (født 1900–1914) som utgjorde toppsjiktet i RSHA var generelt godt utdannet og 20–30 % hadde doktorgrad. Dette var den sentrale gruppen ansvarlig for utforming og gjennomføring av nazistenes forfølgelser og folkemord. Den tyske historikeren Michael Wildt (født 1954) konkluderte med at RSHA for en stor del besto av unge sosiale klatrere som ikke hadde blitt rekruttere fra samfunnets marginer men fra en ny, velutdannet borgerlig elite.
SS’ hovedkontor lå i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin. I 1944 bestod SS av 12 hovedkontorer.
Hauptamt Personlicher Stab Reichsführer-SS – Himmlers personlig stab. SS-Hauptamt – hovedkontoret til SS. SS Führungshauptamt – administrasjon og forsyningsavdelingen for Waffen SS. Hauptamt SS Gericht – kontoret for juridiske saker. Rasse und Siedlungshauptamt (RuSHA) – kontoret for rasesaker. SS Personalhauptamt – personellkontoret. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) –sikkerhetspolitiets hovedkontor. Gestapo, Sicherheitsdienst, Kriminalpolizei, og Einsatzgruppen lå under dette kontoret (etablert høsten 1939). Hauptamt Ordnungspolizei – hovedkontoret for ordenspolitiet. Wirtschafts und Verwaltungshauptamt (WVHA) – administrasjons og økonomiavdelingen. Hauptamt Dienststelle Heissmeyer – opplæringsavdelingen. Hauptamt Volksdeutsche Mittelstelle (VOMI) – hovedkontoret for etniske tyskere. Reichskommissariat für die Festigung des deutschen Volksturms – rikskommissæren for tyske nybyggere.
Grener På slutten av andre verdenskrig bestod SS av følgende grener:
Det ordinære SS Med det ordinære SS menes den organisasjonen som ble drevet i 1920- og 1930-årene.
Allgemeine SS