miniatyr|400px|Akropolis i Athen sett fra Zevs-tempelet i sørøst. Mange polis-byer hadde sin Akropolis

Antikkens Hellas kan avgrenses, tidsmessig og geografisk, til henholdsvis en nesten tusen år lang periode i gresk historie frem til kristendommens gjennomslag, og til et område som utover dagens Hellas omfattet mye av middelhavs- og svartehavsområdene. Antikkens Hellas blir av de fleste historikere regnet som den/de viktigste grunnleggerkultur/er for den vestlige sivilisasjon. Gresk kultur hadde en stor påvirkning på Romerriket, som igjen satte sitt preg på den europeiske kulturen.

Sivilisasjonen til de gamle grekerne har hatt stor innflytelse på språket, politikken, utdanningssystemene, filosofien, vitenskapen, kunsten og arkitekturen i den moderne verden, i tillegg til at den satte liv i renessansen på 14–1500-tallet.

«Antikkens Hellas» er et begrep brukt for å skildre den gresk-språklige verden i antikken. Begrepet viser ikke bare til den greske halvøyen og det moderne Hellas, men også til områdene med hellensk kultur som var bebodd av grekere: Kypros og Egeerøyene, kysten av Egeerhavet, kalt Anatolia (da kjent som Ionia), Sicilia og Sør-Italia, og de spredte, greske bosetningene på kysten av Illyria, Trakia, Egypt, Kyrenaika, Sør-Frankrike, øst og nordøst på Den iberiske halvøy, Iberia og Tauris.

Grekere Grekerne selv kalte sitt land for Hellas, og omtalte seg selv som hellenere (som opprinnelig var en stamme i det sørlige Thessalia). Den latinske benevnelsen, som vi i dag bruker, stammer fra en stamme som holdt til i det vestlige Hellas, Graii (latin: Graeci/Graecia, henholdsvis grekere og Hellas). Opprinnelsen til uttrykket er ikke helt kjent, men man antar at stammen Graii var med på koloniseringen av Kumae, den eldste greske kolonien i Italia, og at benevnelsen derifra spredte seg utover Italia.The Concise Oxford Companion to Classical Literature: Greece

Periodeinndeling Perioden antikkens Hellas blir vanligvis delt inn i tre perioder. Den første perioden kalles arkaisk tid, og er perioden da de greske bystatene begynte å utvikle seg, grovt sett fra det 9. århundre f.Kr. til perserkrigene (500 f.Kr.), som markerer slutten på den arkaiske tidsepoken. Etter perserkrigene går den greske historien inn i klassisk tid, som var høydepunktet i den antikke greske verden, på grunn av all kulturen som blomstret i denne perioden. Den klassiske epoken vedvarte frem til Aleksander den stores erobringer ; selve skillet er ofte satt til dødsåret til Aleksander, 323 f.Kr. Perioden etter Aleksander blir kalt hellenistisk tid. Hellenismen, og den antikke greske perioden er vanligvis endt ved Romerrikets erobring av den greske halvøya i 146 f.Kr.

Maktfordeling og kultur Polisstater Fra omtrent 700 f.Kr. har man gjort funn og funnet kilder som forteller om en gresk kultur i fremgang og vekst. Den nye greske sivilisasjonen var ikke sentralstyrt, som den gamle høykulturen, men delt inn i mange små, selvstyrte samfunn som vokste frem rundt det lokale forsvarsverket (borgen), akropolis. Ordet akropolis betyr «byen på toppen», og kommer av at greske bønder, i løpet av de mørke århundrene, bygde små forsvarsverk på toppen av høyder i landskapet for å kunne rømme dit når fremmede hærer marsjerte over jorden deres.

Akropolis ble, etter hvert som den greske kulturen hevdet seg igjen, et viktig samlingssted i polisstaten. Rett nedenfor akropolisen opprettet de ofte små handelssteder eller marked, agora, der varer ble byttet mellom bøndene, og trolig med utenlandske handelsmenn. Byen ble med andre ord det militære og økonomiske maktsentret i staten, til tross for at det greske samfunnet fremdeles var et jordbruksamfunn, og at makten hovedsakelig lå i hendene på menn med store landeiendommer.

I hele det greske området regner en med at det var rundt 600 polisstater, og som ofte lå i konflikt med hverandre om hvor grensene skulle gå.

Maktfordelingen i de tidlige polisstatene Opprinnelig var de greske polisstatene monarki, men siden jordbruket var fundamentet i det greske samfunnet, satt det jordeiende aristokratiet på den virkelige makta. Jordeieraristokratiet fungerte også som en krigerstand, da de var de eneste med ressurser nok til å ha våpen. Aristokratene i hver polisstat kjempet en indre maktkamp seg i mellom om mest mulig jord, og på den måten makt, og drepte gjerne monarken i deres vei mot mer jord og makt: for det var aristokratiet som var «staten». Småbøndene var naturligvis de som måtte lide mest av aristokratiets maktkamper.

Jernet var lettere å få tak i og utvinne enn bronse. Faktisk hadde bronse vært så dyrt og vanskelig å utvinne, at det var med på å holde vedlike aristokratiets makt, da de var de eneste som hadde ressurser til å skaffe seg bronsevåpen. Med jernet utviklet grekerne, rundt 600 f.Kr., hoplittene, bondesoldater som gikk til krig i tett formasjon, falanks. De bondedominerte hoplitt-hærene førte til at bondestanden fikk mer makt over hæren enn tidligere, og makten i den greske sivilisasjonen var i realiteten militær makt.

Jernalderen ble introdusert til Sørøst-Europa allerede rundt 1500 f.Kr., med hetittene, en indoeuropeisk folkegruppe. På grunn av jernets kvalitet og enkle utvinningsprosedyre, forsøkte hetittene å holde oppskriften bak fremstillingen av jern hemmelig, men i lengden var det umulig.

Etterhvert havnet aristokratiet i konflikt med en voksende handelsstand, som ble mektigere og mektigere desto mer gresk handel og kultur blomstret (mynter ble innført i gresk kultur rundt 680 f.Kr.). Fra midten av 600-tallet samlet ofte handelsstanden og bøndene seg rundt populistiske ledere, som ble kalt tyranner; eneherskere som skulle fordele jorden rettferdig mellom innbyggerne i staten. En tyrann skulle med andre ord få bruke den eneveldige makten sin til å ta jorden fra aristokratiet og dele den ut mellom borgerne i staten. I stedet førte tyrannene ofte samme politikk som de fleste eneveldige herskerne har gjort gjennom historien. Mange tyranner misbrukte makten de ble gitt gjennom folkeopprør.

Det er verdt å merke seg at tyranni ikke hadde den samme negative klangen i det gamle Hellas som ordet tyrann og diktator har i dag. En tyrann var en suksessrik opprørsleder, og ofte hadde han støtte fra en stor andel av folket (i alle fall i starten av sin periode).

En ser utviklingen fra monarki til tyranni (og kanskje til monarki igjen) i mange polisstater. Etterhvert som tyrannene utnyttet sin makt, og ble kastet og erstattet av nye tyranner, utviklet de fleste statene en form for demokrati, folkestyre. De opprettet folkeforsamlinger som møttes til visse tider, og gjennom disse forsamlingene utviklet de bl.a. lover.

Utviklingen av gresk kultur

På 700-tallet f.Kr. tok grekerne til seg en lydskrift som stammet fra fønikerne (ganske likt vårt eget alfabet). Av den grunn har vi skriftlige kilder til gresk kultur, etter de mørke århundrene, som er lette å tyde; og det er den greske kulturen fra det gamle Hellas mange regner med som det kulturelle grunnlaget for vestlig kultur.

Til tross for at grekerne aldri ble samlet i en sentralisert stat, så de på seg seg selv som et eget folkeslag. De skilte mellom grekere og barbarer (av gresk: «de som babler uforståelig»).

Mektige poliser miniatyr|Parthenon Innen det sjette århundre f.Kr. var Athen, Sparta, Korint og Theben de fire dominerende polisstatene. Alle fire hadde lagt under seg småstater og utvidet sine maktområder. Innen sjøfart og handel var det Athen og Korint som dominerte.

Athen og Sparta utviklet seg etter hvert til å bli de klart mest dominerende polisstatene, og kom etter hvert til å lede an på hver sin side i en blodig konflikt som splittet opp hele den greske sivilisasjonen. De to statene var svært forskjellig, både kulturelt og samfunnsmessig, for mens demokratiet rådet i Athen, var Sparta fortsatt et monarki.

Polisen Athen lå i et område, Attika, som ikke var særlig egnet for vanlig jordbruk. Av den grunn produserte staten i all hovedsak olivenolje og andre luksusvarer, som de handlet jordbruksvarene med. De var, fra naturen sin side, tvunget til å handle, noe som trolig var en av årsakene til at de var den dominerende polisstaten på havet.

Perserkrigene

miniatyr|300px|Perserriket På slutten av det 6. århundre f.Kr., hersket Dareios den store over et enormt rike, fra det vestlige Kina til Øst-Europa. I 513 f.Kr. erobret Dareios for første gang Trakia og Makedonia. Den makedonske kongen Aleksander I ble hans vasall.

I 499 f.Kr. brøt det ioniske opprøret ut, igangsatt av Aristagoras i Milet. Ioniske byer kastet tyrannene som perserne hadde satt over dem, dannet et forbund og ba om hjelp fra de andre grekerne. Athen sendte tjue skip og Eretria fem, og flåten hjalp til med å spre opprøret langs kysten. I 498 f.Kr. erobret og brente grekerne Sardis, noe som påkrevde et persisk svar i form av en invasjon. Den greske flåten ble knust i slaget ved Lade i 494 og de joniske byene ble plyndret, selv om de fikk ha demokratiske styrer etterpå.

I 492 f.Kr. overkjørte en hær, kommandert av Dareios' svigersønn Mardonius, Trakia og Makedonia, men i forsøket på å angripe Athen, forliste hans flåte i uvær ved fjellet Athos. Omtrent hele hæren ble drept, og Mardonius vendte skadet hjem. Athenerne og platenerne klarte til slutt å slå perserne i slaget ved Marathon og ved Salamis.

Perserkrigene markerer overgangen fra arkaisk tid til klassisk tid i gresk historie

Klassisk tid

Peloponneskrigen

miniatyr|300px|Kart som viser krigens gang(tysk)

Etter perserkrigene gikk flere bystater sammen i et forbund som var ment å være et forsvar mot fremtidige angrep fra Persia. Dette forbundet ble kalt det athenske sjøforbundet, og ble grunnlagt i 477 f.Kr.. Athen ble den naturlige lederen i forbundet, da hun sto for den klart største flåten i den greske verden. I løpet av noen årtier klarte Athen å gjøre forbundet om til et athensk imperium, noe som førte til misnøye hos enkelte bystater.

I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen.

Sparta prøvde flere ganger å løse konflikten diplomatisk, fordi de ønsket å unngå en konflikt med Athen. Perikles, på sin side, tviholdte på Athens krav, og ønsket ikke å inngå kompromiss med Sparta. Krigen var ikke til å unngå.

Den første delen av krigen varte fra 431 til freden ved Nicias i 421 f.Kr., der Sparta og Athen inngikk en fredsavtale som skulle vare i 50 år. Freden skulle imidlertid ikke vare, og i 413 f.Kr. var krigshandlingene i gang igjen, og varte helt frem til Athens totale nederlag i 404 f.Kr.

Aleksander den stores erobringer

Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Den første og mest kjente var den som nedkjempet og underla Persia fulgt av en avstemning i et gresk rådsmøte i Korint. Han krysset Hellespont til Lilleasia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske armé ved Granicus-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassus i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer.

miniatyr|venstre|300px|Kart over Aleksander den stores rike.

Aleksander etterlot et enormt rike med persisk-gresk kultur til sine etterfølgere (Diadokiene eller Diadokhoi) som knivet om overtaket over deler av hans rike.