Hannah Arendt (1906–1975) var en tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof. Hun brukte imidlertid ikke betegnelsen filosof om seg selv. Arendts mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme; i The Origins of Totalitarianism forsøker hun å vise nazismens og kommunismens felles røtter.
Arendt hadde selv jødisk bakgrunn og mange av hennes arbeider berører jødiske spørsmål. Arendt inntok mange synspunkter som gjorde henne omstridt i jødiske miljøer. Hun var en tidlig kritiker av Israel og sionismen som ideologi. I sin omstridte bok Eichmann i Jerusalem ga hun jødiske ledere en del av skylden for omfanget av jødeforfølgelsene og presenterte sin teori om ondskapens banalitet.
Familie og utdanning thumb|left|upright=0.7|Hannah (8 år gammel) sammen med moren. Hannah Arendt ble født som Johannah Arendt 14. oktober 1906 i Hannover i Tyskland. Hun tilhørte en velstående sekulær familie av jødisk opprinnelse og vokste først opp i Linden i Hannover, deretter i Øst-Preussens hovedstad Königsberg og i Berlin. Faren døde tidlig. Hjemme i Königsberg hadde familien kontakt med mange slags jødiske miljøer, blant annet sionister, tyske borgere av jødisk tro, jøder som flyktet vestover, det flere hundre år gamle jødiske miljøet i Königsberg og jøder som hadde forlatt religionen. Familien var tydelig jødisk, men ikke særlig religiøs. Politisk sympatiserte familien med sosialdemokratene.
Arendt tok artium i 1924 og studerte først teologi og deretter filosofi og gresk i Berlin, Marburg, Freiburg og Heidelberg. Hun studerte filosofi med Martin Heidegger ved Philipps-Universität Marburg. Fra hun var 19 år hadde hun et kjærlighetsforhold til Heidegger, som da var midt i 30-årene. Etter å ha avbrutt forholdet, dro hun til Heidelberg for å skrive en doktorgradsavhandling om kjærlighet i Augustins tenkning, under eksistensialist-filosofen Karl Jaspers' veiledning.
Arendt var påvirket av Heideggers eksistensialisme, men tok senere sterk avstand fra hans politiske tenkning.
Virke Avhandlingen ble publisert i 1929 under tittelen Der Liebesbegriff bei Augustin. Versuch einer philosophischen Interpretation, men Arendt fikk ikke habilitere seg (få professorkompetanse) i 1933 fordi hun var jøde, og forlot derfor hjemlandet og slo seg ned i Paris.
Under naziregimet I 1964 fortalte hun at hun ble politisk engasjert 27. februar 1933 etter riksdagsbrannen og de påfølgende «beskyttelsesarrestasjonene». Hun begynte å samle informasjon om nazistenes politikk overfor jødene i landet til bruk for informasjonsarbeid i utlandet. Arendt ble i 1933 arrestert mens hun arbeidet med dette i statsbiblioteket og slapp ut etter åtte dager av en vennlig politimann som ikke visste helt hva han skulle gjøre. Hun planla straks å forlate Tyskland uten reisedokumenter. Hun og moren snek seg over grensen til Tsjekkoslovakia og reiste via Geneve til Paris. I 1937 ble hun fratatt sitt statsborgerskap i Tyskland.
Flyktning i Frankrike
thumb|Statsbiblioteket på Unter den Linden der Arendt ble arrestert i 1933 (foto fra 1939). I Paris måtte hun stadig skjule seg for politiet fordi hun ikke hadde og ikke fikk identitetsdokumenter. Erfaringen som papirløs og senere statsløs flyktning var viktig grunnlag for hennes drøfting av forholdet mellom statsborgerskap og menneskeretter. I Frankrike arbeidet hun for å hjelpe tysk-jødiske flyktninger og støttet arbeidet med emigrasjon av jødiske barn til Palestina. I 1940 giftet hun seg med den tyske kommunistiske men antistalinistiske forfatteren og filosofen Heinrich Blücher. I mai 1940, etter den tyske invasjon av Frankrike, ble hun skilt fra ektemannen og internert i Gurs-leiren i Pyreneene (i nærheten av Pau) sammen med andre statsløse tyskere. Få uker senere brøt den franske motstanden sammen og man ventet at interneringsleiren snart ville bli overtatt av fremrykkende tyske styrker. Under kaoset etter kapitulasjonen klarte av kvinner i leiren flyktet.
Arendt flyktet fra interneringsleiren Gurs og tok seg til fots til Montauban (under Vichy-regimets kontroll) der hun tilfeldigvis møtte Blücher. Blücher hadde på egen hånd tatt seg dit etter hans interneringsleir ble evakuert. I Marseilles møtte de Walter Benjamin og Arendt fikk en kopi av Benjamins historisk-filosofisk verk ferdigstilt våren 1940. Arendt fikk visum til USA og klarte å komme seg ut av Frankrike. Benjamin fikk visum til USA og tok sitt eget liv etter forgjeves forsøk på å flykte til Spania. Arendt utga senere verket. Arendt kom på Varian Frys liste over jøder som måtte reddes ut av Vichy-Frankrike og de kom seg på den måten med skip fra Lisboa i 1941, etter å ha ventet i Lisboa i tre måneder. De kom i 1941 til USA sammen med Blücher og Arendts mor. thumb|Arendt i 1933, det året hun flyktet til Frankrike. De omkring internerte jøder som ikke unnslapp Gurs-leiren i Frankrike ble av Vichy-regimet senere (1942–1943) utlevert til den tyske okkupanten som deporterte dem til Auschwitz. Det var Theodor Dannecker, Adolf Eichmanns medarbeider, som organiserte transporten fra Gurs. Etter krigen fikk Arendt kjennskap til at hun selv kunne ha havnet i denne transporten.Selg, P. (2013). From Gurs to Auschwitz. Steiner Books.Megargee, G. P., & White, J. (Eds.). (2018). The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933–1945, Volume III: Camps and Ghettos under European Regimes Aligned with Nazi Germany. Indiana University Press. Erfaringene som flyktning gjorde henne bevisst på hvor viktige tilfeldigheter, uforutsigbarhet og sammentreff er i livet.
Karriere i USA Hun ble aktiv i det tyske jødiske samfunnet i New York og skrev for det tyskspråklige tidsskriftet Aufbau med fokus på jødenes rolle under krigen og spørsmålet om en jødisk stat i Palestina. Hun mente at jødene som en politisk handling burde delta med egen hær i krigen mot Hitler. Verken Arendt eller Blücher behersket særlig engelsk da de kom til USA. Ved siden av morsmålet tysk var fransk Arendts primære fremmedspråk, og med haltende engelskkunnskaper måtte hun bygge opp sin tilværelse på nytt.
Etter krigen tok hun opp igjen kontakten med Heidegger og Karl Jaspers, som hun utviklet et dypt intellektuelt vennskap med. Hun ble amerikansk statsborger i 1950. I 1953 ble hun professor ved Brooklyn College i New York. Hun underviste ved en rekke universiteter, og i 1959 ble hun den første kvinne som ble utnevnt til full professor ved Princeton-universitetet.Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. Bloomsbury/A&C Black.
Arbeider Arendts arbeider omhandler emner som makt, politikk, autoritet og totalitarisme. Hun ble særlig etter krigen opptatt av politisk handling og direkte deltakelse i politikken. Arendt beundret Rosa Luxemburg og var kritisk til Lenins revolusjonsteori. Hun var opptatt av byråkratiets potensial for uforutsigbarhet og umenneskelighet snarere enn rasjonalitet og forutsigbarhet som Max Weber var opptatt av. Dette hang også samme med hennes analyser av Eichmann og hans rolle i nazisystemet.
Arendt om jødedom, Israel og sionisme På 1940-tallet, samtidig med opprettelsen av Israel, skrev Arendt en rekke tekster om jødiske spørsmål, sionismen og opprettelsen av Israel. Hun advarte i kraftige ordelag mot den nye jødiske nasjonalismen, og ironiserte over Theodor Herzls bok Der Judenstaat og ideen om at en jødisk stat i Palestina skulle være et svar på antisemittisme. Hun fryktet også at en jødisk stat ville bli avhengig av andre stater, og skrev at morgendagens antisemittisme ville hevde at jødene profitterte på og iscenesatte fremmede makters tilstedeværelse i Midtøsten. Disse synspunktene utviklet hun videre i senere arbeider som gjorde henne omstridt særlig i Israel.Gabriel Piterberg, "Zion's Rebel Daughter", New Left Review, 48, 2007
Arendt var skeptisk til en stat på etnisk eller religiøst grunnlag fordi hun mente frihet og rettferdighet ikke skulle knyttes til religiøse grupperinger. I Aufbau argumenterte hun mot en egen jødisk stat i Palestina.
Arendt om ondskap Hannah Arendt er kjent som en kompromissløs filosof, skribent og debattør. Hennes oppgjør med alt som er totalitært og hennes utforskning på menneskers ondskap er fortsatt aktuelt. Noe av det farligste, mente hun, var når mennesker i sin iver etter å være til nytte, handler med automatikk. Hennes tenkning er en hyllest til refleksjonen og den sunne fornuft som setter mennesket i stand til å tre et skritt tilbake fra verdens vrimmel og selv velge hva det vil.
Rettssaken mot Eichmann thumb|Domsavsigelsen under saken mot nazisten Adolf Eichmann i Israel 1961
Den tidligere SS-mannen Adolf Eichmann ble i 1961 stilt for retten i Jerusalem særlig for sitt bidrag til holocaust. Arendt rapporterte fra rettssaken for The New Yorker og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem. Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). Eichmann hadde ikke selv drept noen eller beordret noen drept, han var ingen sadist og fremsto som grå og alminnelig. For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs. For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.
Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn under holocaust var påfallende eller urovekkende normale. Hun beskrev Eichmann som språklig lite avansert, han snakket i klisjeer og med lite variasjon.Norberg, J. (2010). The political theory of the cliché: Hannah Arendt reading Adolf Eichmann. Cultural Critique, 76, 74–97. https://www.jstor.org/stable/40925346 Arendt skrev at Eichmann ikke bare var helt normal og alminnelig, men også hadde et forbilledlig forhold til venner og familie. Arendt og andre observatør antok at Eichmann var preget av personlighetstrekkene omgjengelig (engelsk: agreeable) og planmessig/samvittighetsfull (engelsk: conscientiousness).
Rettssaken mot Eichmann ble kjent blant annet på grunn av Arendts reportasje og uttrykket «ondskapens banalitet» i beskrivelsen av Eichmanns person og virke. Arendts analyse vakte oppsikt og var kontroversiell i samtiden, særlig blant mange jøder, og har blitt mye debattert i ettertid. Arendt var meget kritisk til prosessen og til fokuset på Eichmanns person, som hun mente ble gitt en uforholdsmessig stor rolle, og hevdet at Eichmann ikke var spesielt ond, men at feilen han hadde gjort var å være en ekstremt lovlydig person i et ondt system og å ha latt være å tenke og sette sitt arbeid inn i en større sammenheng. Arendts bok var sterkt kontroversiell blant mange jøder og ble voldsomt debattert. Noen gikk så langt som å kalle henne en «selvhatende jøde». I boken sammenlignet hun også Eichmann med medlemmene av de såkalte jøderådene, som hun beskrev som feige mennesker som bare tenkte på egne interesser, og gav jødiske ledere en del av skylden for omfanget av forfølgelsene.