Trefningen ved Bornholm som den andre av de tre maritime sammenstøt, var en trefning som kunne ha utviklet seg til et stort sjøslag mellom den danske flåten og den svenske flåten ved Ölands sydspiss med minst 54–55 krigsskip.
Bakgrunnen Etter slaget ved Køge bukt i 1677 hadde svenskene tapt herredømmet over Østersjøen og kunne ikke lenger håpe å møte danskene på lik fot i åpen strid. Den danske flåten hadde overlegne sjømannskap og bedre ledelse under formidable ledere som Niels Juel. Men riksadmiral Hans Wachtmeister så en løsning ved å flyttet flåten fra basene ved Stockholm til Kalmar som besatt en havn som var ganske beskyttet med både naturlige og kunstige hindre i et vanskelig farvann. Slik kunne man fremdeles true uten å risikere slag. Hurtige utfall som ved Trefningen den 3. mai 1679 kunne skje mot mindre danske styrker i nærheten, og man kunne unngå den sterkeste hovedflåten ved å snu raskt tilbake i sikkerhet.
På våren hadde den diplomatiske situasjonen endret seg til fordel for Sverige siden Nederland sluttet fred med Frankrike den 11. august 1678, deretter sluttet Spania den 17. september seg til freden, etterfulgt av den tyske keiseren i februar 1679. Da Louis XIV kom med et ultimatum om at alt erobret svensk territorium skulle leveres tilbake uten noe krav, idet han ville ha en retur til status quo før krigsutbruddet basert på freden i 1660, kunne verken Christian V eller kurfyrsten av Brandenburg akseptere en slik fred. Louis XIV av Frankrike ville nå unnsette svenskene med militær assistanse og idet våpenstillstanden ved vinteren utgikk den 1. mai 1679, marsjerte en fransk hær sydfra mot Brandenburg først.
Niels Juel måtte straks ut og lå med sin hovedflåte i Øresund av frykt for at det skulle komme en fransk flåtestyrke til hjelp for svenskene. Juel ventet fra våpenstillstanden gikk ut fram til 31. mai da man realiserte at fransk hjelp på sjøveien ikke var i vente. Deretter skulle Juel ut i Østersjøen for å utøve ødeleggelse langs den svenske østkysten og sist skulle rasere Visborg festning på Gotland. Ordren om dette kom den 17. juni som reaksjon på nyheten om at kurfyrsten av Brandenburg ville søke fred, hvilket hendte to dager senere og man hadde forstått i København at muligheten for å holde på Gotland nå var liten. Den danske hæren ble ikke utplassert til Skåne som før, men til Holstein fordi franske styrker hadde kommet til traktene sør for Holstein.
Ordren som kom til erobreren av Gotland var et hardt slag, og dette bidro til en forsinkelse i flåtens operasjoner. Først to dager etter denne, ved 19. juni, nådde man Bornholm. Ferden til Gotland skulle gjøres så sakte som mulig og deretter forberede en eskadre på åtte fregatter – deriblant den nye «Makrelen» for rekognosering utenfor Kalmarsund, og holde øye med den svenske flåten fra den 23. juni. Men midtveis støtte fregattene på den svenske flåten som allerede hadde kommet ut i møte med dem tidlig om morgen den 24. juni.
Wachtmeister hadde feilaktig trodd at Niels Juel fremdeles var i deres ankerplass i Køge bukt og at noen få skip krysset under Bornholm, så han for ut med 28 til 29 skip for å jakte på de danske orlogsskipene der.
Forfølgelsene Etter kontakt var oppnådd, sendte så Wachtmeister sine beste seilere etter danskene. De kom i en lei knipe siden de svenske krigsskipene var raskere og hadde bedre seilføring så svenskene til slutt kom på kanonhold, men så snudde vinden om til nordvestlig retning og røft vær som ble til storm, og det reddet danskene som brøt opp eskadren slik at de kunne unnslippe. Wachtmeister måtte innstille forfølgelsen og forsøke å samle flåten som nå var hardt utsatt for stormvær.
Da kaptein Brunsmand på «Makrelen» om aften nådde fram til ankerplassen utenfor Bornholm, ble Juel underrettet og det ble straks gitt ordre om å lette og komme ut tross stormen. Kort etterpå fikk man syn på de bakerste skipene under svensk flagg. Men mørket senket seg og i stormvær kunne ikke begge flåtene splittes opp i mindre grupper, og de kom i kontakt med hverandre først da det lysnet den 26. juni 1679.
Wachtmeister maktet ikke å samle alle skipene og ved morgen ble han varslet om at flere større skip under dansk flagg var observert. Med ett var rollene byttet, nå var hans flåte den jagede. Niels Juel kunne ikke heller makte å samle sine skip, men tok opp forfølgelsen nesten umiddelbart.
Sjøslaget Den 26. juni tok den forreste eskadren under viseadmiral Henrik Span på «Norske Løve»(86), «Lindormen»(50) og «Delmenhorst»(50) igjen de bakerste skipene inkludert «Laxen»(50), «Maria»(?) og «Riga»(46). Det kom til kamp mellom disse skipene da de tre svenske orlogsskipene tok opp kampen istedenfor å flykte.
Etter en hard kamp kunne Span avskjære «Laxen» fra de andre skipene og fikk hjelp av «Anna Sophie»(58) og «Svenske Falk»(40). Etter å ha blitt lagt under dobbel beskytning på begge sider av «Norske Løve» og «Anna Sophie», måtte kapteinen stryke flagget og overgi seg ved middagstid. De to siste brøt av og seilte vekk fortest mulig til resten av den svenske flåten. Forfølgelsen og sjøkampene var vanskelige fordi det var høy sjø og røft vær med delvis storm, så det tok lang tid for begge flåter å bevege seg.
Om morgen den 27. juni stanset Wachtmeister opp med sin nå samlede flåte mellom Kristianopel på Blekinge og Ölands sydpiss. Takket være været hadde man fått større avstand til sine forfølgere og en stund så det ut som om svenskene ville ta risikoen for et slag slik Niels Juel ønsket. Men Wachtmeister kom på andre tanker og besluttet seg for å trekke seg inn i Kalmarsund under forfølgelsen av danskene.
Etterspillet Om aften den 27. juni var den danske flåten minst 15 km sør for den svenske flåten i Kalmarsund og gikk til ankers for å foreta et angrep med fire brannskip den neste dagen. Men en sterk storm kom om morgen den 28. juni med motvind slik at angrepet måtte avblåses og Wachtmeister kunne flytte de større skipene til den trygge ankerplassen ved Grimskär ved Kalmar i ly av været. Danskene trakk seg ut av det trange farvannet av frykt for et svensk angrep med brannskip og vendte tilbake den neste dagen bare for å oppdage at svenskene var i sikkerhet.
2. juli 1679 hadde danskene satt ut målinger på løpet til Grimskär i den sørlige innseilingen til Kalmar by og ført et gammel orlogsskip ved navn «Enighed» – tømt for alt av verdi i forveien – under eskorte av to brannskip opp i innløpet. Skipet hadde blitt lekk og råtnet etter lang tids tjeneste og var så dårlig sjødyktig etter stormværet at man ville senke det istedenfor å sende det tilbake til København. Kaptein Drejer klarte å fullføre senkningen under sterk beskytning selv om en robåt med besetningen fra et brannskip på 18 mann ble tatt av svenskene som grep tak på og førte vekk brannskipene.
Etter det måtte Niels Juel få dager senere reise til Gotland for å få forsyninger. Opptrappingen til slaget i Kalmarsund startet gjennom et krigsråd der man ville angripe byen Norrköping i Östergötland som neste skritt i sjøtoget dette året.
Kilder Niels M. Probst Niels Juel Vor største flådefører 2005 ISBN 87-89022-46-7 Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0
Bornholm Bornholm Kategori:Gyldenløvefeiden Kategori:Konflikter i 1679