Slaget ved Svolder (norrønt Svlðr) var et sjøslag som ble utkjempet vest i Østersjøen i september 999 eller 1000. Kong Olav Tryggvason av Norge seilte hjem etter en ekspedisjon til Vendland (Pommern). Han ble overfalt av en allianse mellom Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag. Kong Olav hadde kun 11 skip i slaget mot en overvekt av bortimot 70. Hans skip ble ryddet ett etter ett, og det siste var det berømte «Ormen Lange» som Eirik jarl erobret da Olav i desperasjon kastet seg selv på sjøen. Etter slaget ble Norge delt mellom seierherrene, og samlet igjen ved at det ble styrt av ladejarlene som len gitt tilbake av hhv. danekongen Svein Tjugeskjegg og Olof Skötkonung av Svearike; Danekongen beholdt den direkte kontrollen i Viken, det vil si områdene rundt Oslofjorden, Sverige ved Svein Ladejarl fikk Møre, Ranrike og norske besittelser øst for Trøndelag, mens Eirik jarl styrte Vestlandet, Trøndelag og Hålogaland mer eller mindre selvstendig.
Kildene Slaget ved Svolder er nevnt i en rekke historiske kilder til tross for at man den dag i dag ikke er sikker på hvor stedet lå. Det første arbeidet er ved Adam av Bremen (ca. 1080), fulgt av skriveriene til islandske Sæmund Frode og Are Torgilsson Frode (ca. 1125), nå tapt. Senere kongesagaer som nevner hendelsen er Olav Tryggvasons saga av Odd Snorresson, de norske historiene Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Theodoricus monachus), Historia Norvegiæ og Ágrip af Nóregs konunga sögum (ca. 1190), Fagrskinna og Heimskringla (ca. 1220) foruten Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta, ca. 1300). Det er også en opptegnelse i den danske Gesta Danorum (Danskenes bedrifter) av Saxo Grammaticus (ca. 1200). Samtidige skaldekvad som refererer til slaget inkluderer Hallfred Vandrædaskald, Skule Torsteinsson, Tord Kolbeinsson og Halldor Ukristne. Tre verker fra rundt 1200 har også en del historisk interesse, Nóregs konungatal (Liste over Norges konger), kvadet Rekstefja, og Dråpa om Olav Tryggvason (Óláfsdrápa Tryggvasonar).
Som samtidsdokument har skaldekvad høy historisk verdi ved å være den mest autentiske kilden tilgjengelig, men man må samtidig ha i minnet at skaldekvad ikke er blitt etterlatt uavhengig av opphavet som sitater i kongesagaene. Kvadene ble bevart i muntlig tradisjon i flere århundrer, men i noen tilfeller er det vanskelig å avgjøre om versene er fra den riktige skalden. I tillegg var ikke kvadenes hensikt å gjengi informasjon, men på kunstnerisk vis dekorere for tilhørerne allerede kjente fakta. Historikerne er derfor nødt til å konsentrere seg om mindre troverdige, men mer detaljerte kilder, dog er skaldekvadene en bekreftelse på at slaget ved Svolder virkelig fant sted til tross for stedet ikke er nøyaktig identifisert.Campbell 1998:66.
Hendelsene forut for slaget thumb|300px|Olav Tryggvasons frieri til Sigrid Storråde blir avslått.Den eldste skriftlige kilden, opptegnelsen til Adam av Bremen, slår fast at Olav Tryggvasons danske kone Tyre eller Tyra Haraldsdatter egget ham til å gå i krig mot Danmark. Da Olav hørte at Svein Tjugeskjegg, Tyras bror, og Olof Skötkonung i Sverige hadde dannet en felles front mot ham ble han rasende og besluttet at tiden var kommet til å gå til angrep. Ågrip og Historia Norwegie har en tilsvarende opptegnelse. Da Olav Tryggvason giftet seg med Tyra nektet Svein å betale den medgiften hun hadde krav på og som var lovet henne. Rasende for dette dro Olav på et hærtokt sørover for å angripe Danmark. Altfor utålmodig til å vente på at flåten kunne bli samlet fra hele Norges langstrakte land, satte Olav seil sørover med kun 11 skip ved at han antok at de øvrige ville følge etter senere. Da det ikke skjedde, seilte han videre til Vendland for å søke støtte hos venderne, Danmarks gamle arvefiende. På vegen ble han angrepet av Svein og hans allierte. Dette blir motsagt av skaldekvadet til Halldor Ukristne som slår fast at Olav Tryggvason seilte fra sør på veg hjem da han kom i kamp.
left|thumb|Olav tilbyr Tyra en kvannstilk, men hun gråter og håner ham for ikke ha mot til å stå opp mot Svein Tjugeskjegg og hente medgiften hennes.Odd Snorresson har en utpenslet opptegnelse av de problemene som oppsto som en følge av Tyras ekteskap. Først ble hun trolovet til den vendiske kongen Boleslaus den tapre (som Snorre kaller for Burislav) som mottok en stor medgift for henne. Tyra derimot ønsket ikke å bli hans hustru og sultet seg etter bryllupet slik at Boleslaus sendte henne tilbake til Danmark. Tyra sørget deretter selv for å bli gift med Olav Tryggvason, noe som broren Svein Tjugeskjegg mislikte sterkt. Kong Sveins dronning, Sigrid Storråde, var en iherdig motstander av den norske kongen og egget Svein til å gå i krig mot Norge. Svein konspirerte deretter med Sigvalde jarl, høvding av jomsvikingene, og kong Olof Skötkonung for å lure Olav Tryggvason i en felle. Norskekongen seilte sørover til Vendland for å hente Tyras medgift fra kong Boleslaus.Bjarni Aðalbjarnarson 1941:cxxvi Kong Olav hadde hørt rykter om et planlagt bakholdsangrep, men Sigvalde jarl møtte ham og fortalte at disse ryktene var grunnløse. I den tro at Sigvalde var sannferdig sendte Olav det meste av flåten hjem ettersom mennene hans var utålmodige. Da han selv satte seil hadde han kun en liten flåte og ble angrepet ved Svolder.
Fagrskinna og Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla følger i store trekk Odd Snorressons opptegnelser, men avviker fra den i en del punkter. I henhold til Snorre Sturlasson seilte Sigvalde jarl fra Vendland sammen med Olav Tryggvason med en flåte av vendiske skip og ledet norskekongen i bakhold.
Om de ovenstående detaljene er riktige eller ikke, er det klart at danskekongen, svenskekongen og ladejarlen hver for seg hadde rikelig med grunner for å være motstander av norskekongen. Olav Tryggvason hadde tatt kontroll over områdene rundt Oslofjorden sør i Norge som til og fra hadde vært under dansk kontroll. Olav Tryggvason og Svein Tjugeskjegg hadde begge vært i England på samme tid hvor Olav inngikk fred med engelskmennene mens Svein fortsatte krigføringen. Svein var på god fot med Olof Skötkonung av Sverige, og ble knyttet til hans ætt via inngifte, slik at svenskekongen var en naturlig alliert. Svenskekongene hadde i tillegg lenge følt seg truet fra vest og mistrodde norskekongen. Sistnevnte, Eirik jarl, hadde et personlig nag mot Olav Tryggvason ved at denne hadde fått faren Håkon jarl drept og drevet ham selv utenlands.
Ut fra de til dels motstridende kildene har historikerne forsøkt å rekonstruere det som var de sannsynlige konfliktene som ledet til slaget. Det er sannsynlig at Olav faktisk seilte fra Vendland til Norge da han ble angrepet, selv om kongesagaene overdramatiserer Tyras betydning. Mens det er mulig at Olav hentet medgiften, er det mer sannsynlig at han ventet krig og forsøkte å skaffe allierte i Vendland. Selv om figuren Sigvalde jarl forblir gåtefull, er det ingen bevis fra skaldekvadene om at han faktisk begikk forræderi og ledet Olav i bakhold. Sagaskribentenes motiver synes å være preget av sagaromantikk, og det som står igjen, er at Olav Tryggvason både unødig og uklokt framprovoserte slaget ved å blande seg inn i en regional konflikt.Krag, Claus: (Oslo 1995) Aschehougs Norges historie, bind 2. Side 103.
Tid og sted right|thumb|300px|En runestein fra sen vikingtid, «DR 66» fra Århus, som minnes en mann som «møtte døden da konger kjempet». Hendelsen som refereres kan ha vært slaget ved Svolder.Alle kilder som daterer slaget er enige om at det skjedde i år 1000. Den eldste kilden for datoen er den ellers nøyaktige Íslendingabók, skrevet rundt 1128, og den utdyper at det skjedde om sommeren. Odd Snorresson forteller videre at slaget er «husket for de falne menn på den tredje eller fjerde Ides av september», altså 10. eller 11. september i henhold til den romerske kalender. Den større saga om Olav Tryggvason slår fast at slaget skjedde den 9. september, og andre kilder er enige med enten den ene datoen eller den andre. Ettersom noen middelalderske skribenter regner med slutten av året som slutten av september er det mulig at året som det refereres til kan være 999. Tradisjonelt sett har man likevel regnet år 1000 som det året Olav Tryggvason døde.
Stedet hvor slaget ble utkjempet, Svolder,Norrønt Svöld, Svöldr, Svölð eller Svölðr. kan derimot ikke bli identifisert med sikkerhet. I henhold til Adam av Bremen forgikk det i Øresund. Ågrip og Historia Norvegiæ plasserer stedet utenfor Sjælland. Theodoricus monachus sier at det skjedde «ved øya som er kalt for Svöldr, og det ligger nær Slavia». Fagrskinna taler om «en øy utenfor kysten av Vendland… denne øya er kalt for Svölðr». Odd Snorresson og Snorre Sturlasson er enige om øyas navn, men spesifiserer ikke stedet. En versestrofe hos Skule Torsteinsson taler om «munningen av Svolder», antyder at Svolder opprinnelig var navnet på en elv, og at norrøne folk som var ukjente med vendisk geografi gjorde den om til en øy. Moderne historikere er delt, noen plasserer stedet i nærheten av den tyske øya Rügen, altså Greifswalder Oie, en liten øy mellom Rügen og Peenemünde/Oder, slik det nevnes i en Norges historie fra 1885, mens andre historikere holder fast på Øresund.Illustreret Norges Historie, 1885, bind 1 side 457-464.
Antallet av de involverte Alle norrøne kilder er enige at Olav Tryggvason kjempet mot en overveldende overmakt i slaget. Fagrskinna forteller at han hadde «kun en liten styrke» mens sjøen rundt ham var «dekket med krigsskip». Kildene som spesifiserer antallet krigsskip er alle enige om at Olav Tryggvason hadde 11 skip, men oppgir varierende antall om motstandernes flåte.
Kilde Olav Olof Eirik Svein Allierte totalt Odd SnorressonOddr Snorrason 2003:117 - 27. 11 60 19 60 139 ÅgripDriscoll 1995:33. 11 30 22 30 82 Historia NorwegieEkrem 2003:98-9. 11 30 11 30 71 Theodoricus monachusTheodoricus monachus:1998:18. 11 - - - 70 RekstefjaRekstefja versene 15, 16, 18 og 21. 11 15 5 60 80
Selv om sagaene enes om at Olav Tryggvason kun hadde 11 skip i slaget, siterer noen av dem et vers av Halldor Ukristne som sier at Olav hadde 71 skip da han seilte fra sør. Sagaene forklarer den urimelige forskjellen mellom de to tallene ved å påstå at noen av de 71 skipene tilhørte Sigvalde jarl, som forrådte Olav Tryggvason, mens andre skip seilte forbi bakholdet før slaget begynte.
right|thumb|300px|«Ormen Lange» var «det beste skipet i Norge og det som hadde kostet mest.» Her i Halfdan Egedius' tolkningHos Snorre Sturlasson blir det kunstnerisk løftet i en gjentagende sekvens hvor motstanderne står og ser det ene skipet etter det andre seile forbi, og kongene spør: «Det var et svært skip, og så vakkert, det må være 'Ormen Lange'!» Kun nordmannen Eirik jarl vet med sikkerhet: «Det er ikke 'Ormen Lange'!» Tre av skipene blir beskrevet, først kom «Tranen», så «Ormen Stutte», og til sist det aller største av alle skipene, «Ormen Lange». Snorres eminente fortellerteknikk dramatiserer historien ved hjelp av spenstige dialoger som sannsynligvis ikke er historiske i seg selv.Snorre Sturlasson: Snorres kongesagaer, Oslo 1979, side 196-197
Tranen var et langt, hurtigseilende skip med tretti roere på hver side, høyt i stavnen og hekken. Det var bygget av kongen og var hans flaggskip for en tid. Ormen Stutte var et mektig skip fra Hålogaland som tradisjonelt var kjent for sin imponerende skipsbyggerkunst. Kongen hadde konfiskert skipet fra en hedning ved navn Raud den ramme som han fikk torturert i hjel. «Framme hadde den et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale, begge nakkene og hele stevnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen for Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene til dragen, og det var det fineste skipet i hele Norge», skriver Snorre.Snorre Sturlasson: Snorres kongesagaer, side 182