Huset Karađorđević, alternativ stavemåte: Huset Karageorgević, er det serbiske dynastiet som hersket over Serbia og Jugoslavia i flere perioder. Dynastiet ble grunnlagt av Karađorđe Petrović. De er tronpretendenter for den serbiske og senere jugoslaviske tronen som ble avskaffet da kommunistiske partisaner kom til makten i Jugoslavia etter andre verdenskrig. Familien, som hadde regjert i Serbia og senere Jugoslavia i 58 år til sammen, ble sendt i eksil. Nærmere 60 år senere flyttet kongefamilien tilbake til Beograd 17. juli 2001.
Opprinnelsen thumb|Karađorđe Petrović Sultan Murad I av Det osmanske riket beseiret serberne under fyrst Lazar i slaget ved Kosovo Polje 25. juni 1389. Sultanen ble selv drept etter slaget og ble etterfulgt av Bayezid I, som giftet seg med prinsesse Olivera Despina, datter av den falne fyrst Lazar. Etter nederlaget ved Kosovo Polje ble serberne under Lazars sønn, despoten Stefan Lazarević, trengt tilbake til et mindre område ved elven Sava. Der holdt de stand i området rundt den befestede byen Smederevo helt til byens fall i 1459, som markerte osmanernes endelige erobring av Serbia. Serbia var deretter en del av Det osmanske rike i 350 år.
Dynastiet Karađorđević ble grunnlagt av kjøpmannen og opprøreren Đorđe Petrović med tilnavnet Karađorđe eller «Svarte Georg» (1762–1817). Han hadde kjempet som frivillig i krigen mellom Russland og Det osmanske riket (1787–1791). Han ble valgt til leder for serberne under det første av to opprør mot Det osmanske riket i 1804 og etablerte en regjering i Beograd. I 1811 ble han anerkjent som arvelig leder eller hertug (вожд/vožd). Men i 1813 tok Det osmanske riket tilbake makten, og familien måtte flykte til utlandet.
«Feiden» med Obrenović-familien Obrenović-familien spilte også en fremtredende rolle i opprørene mot Det osmanske riket. Spesielt under det siste opprøret i 1815–1817 var de meget aktive, og deres rolle sikret dem makten i Serbia. Den osmanske sultanen Abdülmecid, som ble sett på som en moderat og åpen sultan, anerkjente Miloš Obrenović I som fyrste av Serbia på slutten av 1819 og gav Serbia autonome rettigheter. Dette gjorde også at Karađorđević-familien kunne vende tilbake til Serbia. Familiens daværende overhode, Aleksandar Karađorđević, gikk inn i den serbiske hæren og fikk stillingen som adjutant for Miloš Obrenović.
Miloš regjerte med jernhånd, og styret hans var brutalt og nærmest diktatorisk. Etter ett av flere opprør mot ham innførte han en ny grunnlov i 1835. Dette ble sterkt mislikt av naboene Østerrike, Det osmanske riket og Russland, ettersom den gav Serbia et eget flagg og utenriksdepartement. Miloš trakk senere grunnloven etter sterkt press. Serbia ble erklært som et suverent fyrstedømme med Miloš som arvelig fyrste i 1839. Like etter abdiserte han til fordel for sin sønn Milan Obrenović II, som døde kun to uker etterpå grunnet dårlig helse. Hans bror Mihailo Obrenović III etterfulgte ham som fyrste av Serbia. Han ble kastet fra tronen under et opprør i 1842 ledet av Toma Vučić-Perišić. Det ble så holdt et valg i Serbias nasjonalforsamling i Vračar 14. september 1842, som valgte Aleksandar Karađorđević til fyrste (кнез/knez) av Serbia.
Tiden som regenter fra 1842 til 1858 thumb|left|Aleksandar Karađorđević. Maleri av Uroš Knežević Aleksandar Karađorđević ble anerkjent som fyrste av Serbia av Russland og Det osmanske riket like etter valget i Vračar. Han startet så arbeidet med store reformer og etablerte mange nye institusjoner for å modernisere Serbia. Han lyktes med å innføre nye sivile rettigheter, organisere hæren, og forbedre skolevesenet. Han bygget også et nasjonalt bibliotek og et nasjonalt museum.
Under den ungarske revolusjonen i Vojvodina i 1848 sendte Aleksandar serbiske frivillige under ledelse av Stevan Knićanin for å støtte de lokale serbernes i kampen for autonomi. Samtidig begynte han også å fremme ideen om et «jugoslavisk» monarki. Sammen med dokumentet «Nacertanije» (utkastet), skrevet av Ilija Garašanin fire år tidligere, frontet Aleksandar en visjon om å frigjøre alle sørslavere fra det østerrikske og osmanske herredømmet. Dokumentet ble et fundament for den serbiske utenrikspolitikken.
Aleksandar kom allikevel i konflikt med sine egne politikere over interne uenigheter, som kulminerte i desember 1858 da nasjonalforsamlingen tvang ham til å abdisere. Etter sin abdikasjon flyttet Aleksandar til sin eiendom i nærheten av Timişoara (i dagens Romania). Etter attentatet på Mihailo Obrenović III, 10. juni 1868, ble Karađorđević-familien beskyldt av Obrenović-familien for å ha støttet og stått bak attentatet. Hverken årsaken eller personene bak attentatet ble noen gang avslørt. Aleksandar døde 3. mai 1885 og hans sønn Petar ble det neste overhodet for familien.
Petar kjempet for franskmennene under den fransk-prøyssiske krig, som endte med nederlag for franskmennene. I 1875 slo han seg sammen med den bosniske motstandbevegelsen som kjempet mot Det osmanske riket. Han giftet seg med Zorka av Montenegro 1. august 1883 og de fikk fire barn sammen, Jelena, Milena, Đorđe og Aleksandar, før hun døde 25 år gammel i 1890 da deres siste sønn Andrija ble født og straks døde. Petar giftet seg aldri igjen.
Kuppet i 1903 og tiden etter Serbia ble fullstendig uavhengig av Det osmanske rike etter Berlin-kongressen i 1878, og i 1882 ble kongedømmet proklamert med Milan Obrenović I som konge. Hans sønn Aleksandar Obrenović kom til makten i 1889. Men den økende misnøyen med Obrenović-familiens underdanige politikk overfor Østerrike-Ungarn resulterte i nok et kupp i 1903 mot denne siste kongen av slekten. Denne gangen var det undergrunnsbevegelsen Svart hånd som stod bak. Medlemmene stormet slottet om morgenen 11. juni 1903 og jaktet på kongen og dronningen. Da de til slutt fant dem, ble de skutt og deretter partert. Likene ble så kastet ut av vinduene på slottet. Petar ble kalt tilbake fra eksil for å overta tronen for Karađorđević-familien. Under sin innsettelse uttalte Petar: «Jeg ønsker å være den sanne konstitusjonell kongen av Serbia. Grunnloven og alle dens garantier er hellige for meg og jeg skal alltid respektere dem og beskytte dem så godt jeg kan.»
Etter at Petar ble utnevnt til konge, ble Nikola Pašić hans statsminister. I løpet av sine første år som regent gjennomførte han flere reformer i grunnloven, hæren og skolesystemet. Petar var også en velutdannet mann og godt belest innen engelsk og fransk litteratur, og han oversatte selv John Stuart Mills bok «On liberty» til serbisk.
Like før utbruddet av første verdenskrig i juni 1914 overlot Petar makten til sin andre sønn Aleksandar fordi hans helsetilstand var meget dårlig. Aleksandar ble da prinsregent for sin far. Aleksandars eldre bror Đorđe av Jugoslavia ble forbigått fordi han var omgitt av mange skandaler. Den verste hendelsen, som ble avgjørende for at han mistet arveretten til tronen, var at han i 1909 sparket en tjener på slottet til døde.
Balkankrigene og første verdenskrig thumb|Serbiske styrker ved Ada Ciganlija. Under den første og den andre Balkankrigen var kronprins Aleksandar I øverste leder for den serbiske hæren (kalt den første serbiske hæren.) Han ledet hæren til seier i slagene ved Kumanovo og Bitola, og senere i 1913 under den andre Balkankrigen i Bregalnica-slaget. Etter den andre Balkankrigen oppstod det store politiske uenigheter mellom de seirende partene. Aleksandar involverte seg i spørsmålet om hvordan Makedonia skulle administreres og presset sterkt på for at Makedonia skulle tilfalle Serbia. Kun 10 måneder etter den andre Balkankrigens slutt brøt første verdenskrig ut da Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia. Serbias strategi var å motstå Østerrike-Ungarns angrep så lenge som mulig og håpe på bistand fra sine russiske allierte. Da Russland kom med i krigen, måtte Østerrike-Ungarn overføre cirka 2/3 av hærstyrken sin for å kjempe mot russerne.
thumb|left|Serbiske styrker på retrett til Albania under første verdenskrig.
Aleksandar var øverste leder for hæren, men overlot praktisk talt alle avgjørelser til sine marskalker Radomir Putnik, Živojin Mišić, Stepa Stepanović og Petar Bojović. I begynnelsen av krigen hadde de serbiske styrkene stor fremgang, men da Bulgaria gikk inn i krigen på sentralmaktenes side, led de etter hvert store nederlag, og Aleksandar ble tvunget til retrett. Den serbiske hæren gikk over de albanske fjellene til den greske øya Korfu, hvor resten av kongefamilien også oppholdt seg under store deler av krigen. Der ble hæren reorganisert og deltok i angrepet mot de østerriksk-ungarske styrkene gjennom Makedonia. Der oppnådde den et stort gjennombrudd og klarte å presse sentralmaktene tilbake. Serberne kjempet sammen med franske styrker, mens britiske styrker angrep fra nord.
Krigen var offisielt over da Bulgaria undertegnet våpenhvilen 29. september 1918. Etter krigen ble Aleksandar fremhevet av sine egne som en stor krigshelt og ble meget populær for sin innsats under krigen. Arbeidet med å etablere et kongerike for slaverne hadde pågått under hele krigen, og det var kun kort tid etter krigens slutt at det ble en realitet.
Opprettelsen av Kongeriket Jugoslavia thumb|Petar I av Serbia 1. desember 1918 ble det nye kongeriket proklamert av Aleksandar I, som fremdeles var prinsregent for sin far Petar. Først var staten kjent som Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Kjernen i det nye kongeriket var de tidligere uavhengige kongerikene Serbia og dets allierte Montenegro, som etter krigen ble annektert av Serbia. Krigsgevinsten var store områder som tidligere tilhørte Østerrike-Ungarn; Kroatia, Slavonia og Vojvodina fra det ungarske kongeriket, hertugdømmet Krain, deler av Steiermark og mesteparten av Dalmatia fra keiserriket Østerrike, og provinsen Bosnia-Hercegovina, som dobbeltmonarkiet hadde annektert i 1908. Kongeriket grenset mot Italia og Østerrike i nordvest, Ungarn og Romania i nord, Bulgaria i øst, Hellas og Albania i sør og Adriaterhavet i vest.
En folkeavstemning ble holdt i provinsen Kärnten, som valgte å forbli i republikken Østerrike etter at den ved fredsslutningen ble tvunget ut av unionen med Ungarn. Den dalmatiske havnebyen Zadar (Zara på italiensk) og noen få av de dalmatiske øyene ble gitt til Italia. Byen Rijeka (Fiume) ble 12. september 1919 okkupert av en irregulær italiensk styrke under kommando av Gabriele D'Annunzio og erklært som en uavhengig stat under navnet Reggenza Italiana del Carnaro, men ble 29. desember 1920 annektert av Italia 29. desember 1920 og erklært som en fristat. Spenningene mellom de to landene fortsatte da Italia krevde mer av den dalmatiske kysten og kongeriket krevde Istria, som hadde vært en del av det tidligere østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet, men senere annektert av Italia. Innbyggerne var stort sett slovenere og kroater.
Men Aleksandar hadde mange interne problemer å stri med også. 28. juni 1921 godkjente Parlamentet (Skupština) en ny grunnlov. Vedtaket ble gjort til tross for en boikott fra kroatiske representanter. Den nye grunnloven sentraliserte den politiske makten og styrket den kongelige regjeringen i Beograd. Dette førte til stor misnøye blant de fleste kroatiske og slovenske politikerne, som heller ønsket en føderasjonsstat.
Ikke lenge etter at den nye grunnloven ble vedtatt døde Petar I av Serbia, 16. august 1921.
Aleksandar I
Aleksandar ble født i Cetinje i Montenegro 16. desember 1888. Han tilbrakte sin barndom i morens hjemland Montenegro og tok sin utdannelse i Genova. I 1910 fikk han store problemer med tyfoidfeber og døde nesten som følge av sykdommen. Han fikk en militær utdannelse i St. Petersburg, men klarte ikke å fullføre på grunn av sine problemer med magen. Han giftet seg med Maria av Romania 8. juni 1922, og sammen fikk de tre barn, Petar (født 1923), Tomislav (født 1928). og Andrej (født 1929).
thumb|Aleksandar I av Jugoslavia