thumb|Danmark-Norge i 1780. thumb|Reformasjonskongen Christian III som gjorde lutheranisme til statsreligion i Danmark-Norge og innlemmet Norge som provins i kongeriket. Av Jakob Binck|359x359pk thumb|Tittelblad fra Kong Christian Den Femtis Norske Lov, eksemplar fra Stavern kirke. Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Da Christian III innførte reformasjonen i Norge i 1537, la han samtidig ned det norske riksrådet. Norge ble et dansk lydrike (koloni). Reformasjonen kom ovenfra, påtvunget av kongen etter at han vant Grevefeiden og tvang gjennom den nye lutherske læren, og markerer slutten på middelalderen i Norge. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne.Norgeshistorie.no, Odd Arvid Storsveen: «En halv-dansk nasjon». Hentet 14. des. 2016. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
Epoker De to skandinaviske kongerikene var på ulikt vis forent mellom 1380 og 1814, hvilket gjorde at unionen mellom Danmark og Norge ytre sett bestod over en periode på 434 år. Forfatningsmessig var det imidlertid en mangeartet epoke med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark.
Personalunion mellom Danmark og Norge Ved Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes det som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, som var konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376, og han arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet derved en personalunion mellom Norge og Danmark, som skulle vare i 434 år. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe I, som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.
Kalmarunionen Den meget ambisiøse dronning Margrete maktet i 1397 å samle de tre nordiske rikene under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge på den annen side var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, og brøt til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden bli arvefienden til Tvillingrigerne Danmark-Norge.
Unionen Danmark-Norge Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450 ble en bilateral unionsavtale, den senere omtalte Bergenstraktaten, inngått mellom Norge og Danmark samme år, og den første valgte konge var Christiern I. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. I ettertiden var de fleste (danske) unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge ble etter hvert den svake og avhengige part i unionen - og fra 1660 redusert til en provins under Danmark.
Noe som kompliserte statsanliggender ytterligere, var at Danmark-Norge også var i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble kalt henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)
Slesvig og Holstein, omtalt som hertugdømmene, var under dansk styre til 1864, som del av Oldenborgmonarkiet. Holstein var et len under den tyske keiseren og den danske kongen hadde der rollen som hertug. Kongen hadde et eget råd for hertugdømmene og et eget kanselli for å administrere området, tysk var administrasjonsspråk. Området var økonomisk og politiske viktig for den danske kongen. På 1500-tallet hadde området dobbelt så mange innbyggere som Norge; mens folketallet vokste i Norge på 1600-tallet gikk det kraftig tilbake i Schleswig-Holstein. Norge nådde nesten igjen selve Danmark i folketall på 1700-tallet og fikk forbi Schleswig-Holstein med 50 % rundt 1800.
Kongen flyttet rundt mellom slott i selve Danmark og i hertugdømmene, mens hoff og administrasjon var i København. Flere tusen nordmenn bodde i København som ble en delvis norsk by. Oldenborgmonarkiet var en Europas mest vidstrakte stater fra Holstein i sør til Finnmark i nord. Monarkiet dekket et areal på over 500.000 km2, Grønland ikke medregnet. På 1600-tallet ble forbindelsen med Grønland gjennopprettet og Danmark-Norge etablerte kolonier i India, Vest-Afrika og Vestindia. Kongen holdt prinsippielt fast ved at Shetland og Orkenøyene kunne innløses fra Skottland i 200 år etter pantsettelsen. Island hadde sin særegne styringsform innenfor den norske delen av riket. Marine var vesentlig for å holde det vidstrakte riket sammen.
Reformasjonen
Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III, som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en dansk provins.https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/makt-og-politikk/1011-norge-blir-et-lydrike.html Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid Christian IVs sjøreise til Finnmark i 1599, som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved Lyngenfjorden.Rune Hagen: Christian 4.s dristige sjøreise til det ytterste nord i 1599
Eneveldet
Frederik III innførte eneveldet ved et statskuppWeidling, Tor Ragnar & Njåstad, Magne. (2017, 6. januar). Norge Under Dansk Styre: 1537-1814. I Store norske leksikon. Hentet 29. januar 2018. i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele den såkalte Helstaten. Ved dette ble Norge og dets besittelser underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.
Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».
Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for hele området den oldenburgske kongen hersket over. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen i Slesvig-Holstein. miniatyr|Kart over Laurvig Grevskab og Jarlsberg Grevskab (i dag Vestfold med unntak av Skoger og Svelvik). Laurvig Grevskab forble en dansk kronbesittelse fra 1814 til 1817, og var dermed ikke en del av Norge mellom disse årene.
Avslutning av unionen Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielerfreden i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet det historiske kongeriket Norge, i realiteten provinsen Norge, ettersom han var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Det vi kan kalle Fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til Sverige, mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske skattlandene i Vesterhavet, det vil si Grønland, Island og Færøyene.
I en protokoll fra Kielerfreden ble det også enighet om at Laurvig Grevskab skulle forbli den danske kronens eiendom, også etter Sveriges maktovertakelse. Det som i dag er Larvik, Sandefjord og Tjøme ble dermed ikke med i unionen med Sverige slik som resten av Fastlands-Norge med det første, men fortsatte å være en del av Danmark. Som følge av dette kunne man lese i lokalavisene at det var særlig uro i det lokale næringslivet, da det ble en maktkamp om hvem som skulle eie og drive hjørnesteinsbedrifter i grevskapet. I 1817, etter tre år med dansk uro, fulgte grevskapet til slutt resten av Norge inn i unionen med Sverige. Det skjedde ved at fire lokale kjøpmenn i Larvik gikk sammen og kjøpte grevskapet fra Danmark.
Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som har satt varige kulturelle og språklige spor i Norge.
400-årsnatten Unionen mellom Danmark og Norge bestod gjennom ulike perioder fra 1380 til 1814, altså 434 år. Dette gav i ettertiden grobunn for begrepet 400-årsnatten, som stammer fra Henrik Ibsens Peer Gynt: mens Peer oppholder seg i dårekisten i Kairo uttaler Huhu, «en Maalstræver fra Malebarkysten»: «Firehundredaarig Natten/ruged over Abekatten».
Det er omstridt om hvorvidt foreningstiden med Danmark stod for en ren utbytting av Norge til fordel for den sterkere partneren Danmark.Korslund., Kjetil: «Lite nasjonalt sinnelag», nytid.no. Besøkt 23. februar 2015 Enkelte historikere omtaler Norge som en dansk koloni, og det er et faktum at unionen med Danmark medførte at store verdier i form av tømmer, jern, kobber og sølv ble brakt fra riksdelen Norge til Danmark, og bidro bl.a. til å finansiere de mange krigene mot arvefienden Sverige. Denne råvareeksporten fra Norge ble til en viss grad balansert av kornimport fra Danmark, hvilket brødfødte den norske befolkning spesielt i hjemlige uår.
På den annen side er det en vanlig oppfatning at om Norge hadde blitt et selvstendig rike, gjerne ved Kalmarunionens oppløsning 1523, så hadde det vært et tidsspørsmål før Norge hadde blitt underlagt det etter hvert sterkere og ekspansive Sverige i løpet av 16- eller 1700-tallet.Da Sverige var vår arvefiende, ap.no For å forstå hvilken skjebne Norge antakelig hadde lidt, så kan man se til følgene for de av svenskene erobrede landskapene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen, samt Skåneland tatt fra Danmark led: innlemmelse i Sverige og så intens svenskifisering. Spesielt i Skåne ble dette gjennomført særdeles brutalt, svenskekongen vurderte sågar å omplassere hele befolkningen til Baltikum. Det er således en rimelig antakelse at Norge, om det ikke hadde vært for foreningstiden med Danmark, ikke hadde vært et selvstendig land, men vært hvilken som helst landsdel i Sverige.
I stedet maktet unionen Danmark-Norge i hovedsak å holde begge unionsdelene utenfor Sveriges grep. Dette muliggjorde at en danske provinsen Norge etter Riksforsamlingen i 1814 ble et relativt selvstendig kongerike i personalunionen med Sverige, noe som under hundre år senere la grunnlaget for et helt selvstendig Norge i 1905. En annen viktig del av arven fra foreningstiden med Danmark er at det norske skriftspråket bokmål er basert på dansk skriftspråk. Denne situasjonen danner grunnlaget for den norske språkstriden som kom i kjølvannet av oppbruddet av unionen med Danmark.
Geografi
Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etter hvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.
mini|Kart over Norgesveldet