thumb|Saltholm tjente som karantenestasjon ved pestutbruddet 1710-13. Øresundsbroen like bak. thumb|Saltholm sett fra luften. Pesten i 1710–1713 under den store nordiske krig var den verste epidemien i Norden i nyere tid. Den kom til Polen østfra i 1709, der den fant veien fra Danzig til nabolandene og brøt ut i Stockholm i 1710.Josephine Schnohr: «I 1711 slo pesten til for siste gang», Kristeligt Dagblad 17. januar 2011 Den herjet langs sørkysten av Finland og i det sørøstlige Sverige, til Nord-Tyskland og Sjælland. På Øland døde kanskje så mye som halvparten av befolkningen. Stockholm som før pesten hadde rundt innbyggere, mistet ifølge kirkebøkene rundt mennesker av pesten i løpet av fire måneder høsten 1710, og da var det store mørketall. I København omkom over personer på bare fem måneder ifølge kirkebøkene. Samtidige administrative rapporter antok at det i virkeligheten omkom rundt , noe moderne historikere støtter. København var nok ganske jevnstor med Stockholm før pesten, men mange fra overklassen flyktet til andre deler av Danmark, blant andre Ludvig Holberg (1684–1754), så dødeligheten i pestrammede områder i Danmark var enorm – trolig rundt 50 %.Karl-Erik Frandsen: The last plague in the Baltic region, 1709-13, 2010, ISBN 978-87-635-0770-7 Pestutbruddet nådde ikke Norge.
Rundt 1700 oppstod en pestpandemi i Sentral-Asia som spredte seg til Konstantinopel, kom til Ukraina i 1703 og derfra til Volhynia og Podolia i Polen. Alt i 1702 var pestsmitte dokumentert blant svenske soldater.Great Northern War Compendium, s. 38
For Danmark-Norge og Sverige fikk pesten fatale følger i kombinasjon med de pågående krigene. Men mens svenske områder ble hjemsøkt med enorme lidelser, klarte enevoldskongen Frederik IV i Danmark å begrense pesten til Helsingør og København. På sin utenlandsreise i 1708 hadde han lagt merke til hvordan italienerne drev forebyggende arbeid med permanente sunnhetskommisjoner som kunne begrense borgernes ferdsel ved sykdomsutbrudd, og karantenestasjoner i Livorno og Venezia der sjøfolk på ankommende skip ble isolert ved mistanke om sykdomssmitte om bord. Så da pesten brøt ut i Polen året etter, sørget han straks for å opprette en karantenestasjon på Saltholm, en øy utenfor København som i dag passeres av Øresundsbroen.Josephine Schnohr: «I 1711 slo pesten til for siste gang», Kristeligt Dagblad 17. januar 2011 Sverige Stockholm Etter muntlige overleveringer kom pesten til Stockholm i juni 1710 med et skip fra Livland i Baltikum som kom til Dalarö i Stockholms skjærgård. Det ble satt i karantene i de neste femti dagene som tiltak mot spredning av dødelige sykdommer. Men skipperen ombord brøt karantebestemmelsene og rodde i land og tok seg inn på en kro. Der døde han kort tid etter. Sykdommen spredte seg raskt til resten av storbyen. Pesten hadde allerede kommet til Sør-Sverige, men Stockholm var til da spart.Svenska Äventyr, s. 178
Høsten 1710 var den dødeligste høsten i Stockholms historie, hvor over døde på fire til fem måneder.Svenska Äventyr, s. 180 Dette etter de første tegnene på en vidtrekkende epidemi hadde vist seg fra juli til august på Ladugårdslandet i den nordlige utkanten av Stockholm. De presise opptegnelsene, som dessuten utelukket store mørketall siden mange hadde flyktet eller var blitt begravet uten å bli tatt med i registreringene, viste dødsfall. De fleste historikerne mener at døde er mest sannsynlig; noe som var opptil halvparten av storbyens befolkning.
Sør-Sverige Pesten kom først til Sør-Sverige i 1709 eller 1710 gjennom krigsfanger som var overført til Karlskrona, som var den svenske flåtens viktigste base. Samtidig herjet en tyfusepidemi i både den svenske og den danske flåten, slik at epidemiene gled inn i hverandre og vanskeliggjorde arbeidet med å kartlegge spredningens omfang og hastighet i Skåne, som var inntatt av danskene i november 1709. Tyfus var ansett som «feltsykdom» som rammet spesielt den danske hæren hardt vinteren 1709/10. Denne spredde seg til den dansk-norske orlogsflåten hvor nordmenn rekruttert i nord var spesielt utsatt for sykdommer. Bare i året 1710 var matroser syke, en meget stor andel av mannskapslisten for hele flåten som dessuten var påvirket av dårlig råd omkring proviant og ly. Men det var ingenting mot det som skulle ramme den svenske flåten i Karlskrona.
I Karlskrona omkom over ,Svenska Äventyr, s. 182 en vesentlig del var matroser og andre sjømenn i flåten som i de seneste år var så svekket at man skulle oppvise tilbakehold i sammenstøt med fiendtlige flåtestyrker. Og det var ikke slutten på ulykkene. I oktober 1712, under ett år etter at pesten hadde begynte sin herjing, var syke og 728 døde av på de svenske mannskapslistene av en andre sykdom. Pesten hjemsøkte Blekinge og Karlskrona i to år.
Av alle landsdelene i Sverige var kanskje Skåne hardest rammet etter de fleste beskrivelser, som dessuten dokumenterte at to tredjedeler av kystbefolkningen sør og nord for Helsingborg omkom. Malmö mistet halvparten av sin befolkning med over tusen døde. Med tyfus i tillegg betød det at sivilbefolkningen var dobbelt rammet og dermed kan de fleste dødsfallene i årene 1710–1713 ha skjedd der. Alene i Malmö var befolkningen på nesten utryddet, bare 500 var tilbake i live – sammen med halvparten av et regiment i juni til desember 1712.Great Northern War Compendium, s. 40
Resten av Sverige Norrland slapp i stor grad unna. Riktignok kom smitten til Söderhamn, Hudiksvall, Härnösand, Sundsvall og Umeå med skip fra Stockholm høsten 1710; men grunnet de strenge karantenebestemmelsene fikk den aldri spre seg. Når den demografiske reduksjonen ble så enorm i Sverige, skyldtes det også at landet hadde opplevd færre epidemier utover 1600-tallet slik at flokkimmuniteten avtok. Boligstandarden hadde forbedret seg med murhus og taktekke av teglstein som gjorde det vanskeligere for smittede svartrotter å ta seg inn, samtidig som bedre oppvarming gjorde lopper og lus mindre oppsatt på å søke til menneskekroppen som varmekilde og spre smitte. Da så en aggressiv bakterie brått dukket opp, var konsekvensene fullstendig ødeleggende.Berndt Tallerud: «Pesten i Sverige 1710–13 påminde om digerdöden», Läkartidningen]</ref>
Hardest rammet var Stockholm og Skåne, i stor grad pga mobiliseringen under store nordiske krig. Alle som kunne flyktet fra de ekstremt farlige smitteområdene Stockholm og Uppsala – vestover til Bergslagen, der svovelrøyken fra gruvedrift og smeltehytter siden svartedaudens dager ble sagt å verne mot pest. Overklassen hadde ulike mål: Hoffet dro til Sala, riksrådet til Arboga, Svea hovrätt til Västerås og bergskollegiet til Falun. Derfor var det strenge karantenebestemmelser her. I traktene rundt Sala fikk ingen ta imot fremmede nærmere byen enn tre mil.<ref>[https://lakartidningen.se/aktuellt/kultur-2/2010/03/pesten-i-sverige-171013-paminde-om-digerdoden/ Berndt Tallerud: «Pesten i Sverige 1710–13 påminde om digerdöden», Läkartidningen
Danmark Kongens by Det er uklart hvordan pesten fant veien til København, men det er kjent at svenske soldater som var tatt til fange i Skåne i 1710, var overført til Helsingør som også tjente som pleiested for de mange sårede etter slaget ved Helsingborg i mars 1710. Tyfusepidemien som hadde herjet i forveien, tilslørte den gradvise spredningen av pest langs Øresund fra Helsingør i nord til Køge i sør, og den danske orlogsflåten kan ha vært spredningens kilde i 1711 gjennom innkvartering av sine menn på stedene som ble hardest rammet av pesten i Danmark.
Kongens soldater slo ring om Helsingør der pesten herjet, men like fullt lyktes det enkelte å rømme og ta med seg smitten. En unggutt på 14-15 år klarte i slutten av mai 1711 å ta seg sørover til sin moster i København, Johanne, som bodde i en kummerlig kjellerleilighet i Lille Grønnegade med sin datter, en tjenestejente og fire losjerende. Et par dager senere ble han febersyk og jamret av smerte. Dagen etter døde han. Sunnhetskommisjonen var ikke i tvil; dette var pesten. I håp om å begrense smitten, ble alle de 17 beboerne fra huset i Lille Grønnegade straks tvangssendt til Saltholm søndag 31. mai 1711. Da var nok et barn i huset allerede død, og to andre syke – huseierens datter og en losjerende, løytnant Voigt, som måtte bæres av fem menn til Toldboden som båten til Saltholm la ut fra. Ingen vet om de kom levende tilbake. Men karantene var ikke noe å diskutere; dit skulle alle smittede. Likevel omkom i løpet av få måneder rundt mennesker, en tredjedel av Københavns innbyggere, i det som ble det siste pestutbruddet i Danmark.Signe Bjerre: «En tredjedel av Københavns befolkning ble utslettet i 1711»
Bartskjærerne som skulle tilse og behandle pestsyke, forsøkte å skjære bort byllene eller iallfall tømme dem for betent materie. Svettekurer og avføringsmidler ble også forsøkt, men den beste sjansen for overlevelse var penger, at man hadde råd til å reise sin vei eller isolere seg i hjemmet og sende tjenere ut etter mat. Ingen fikk forlate huset om én i husholdningen ble syk, så syke tjenere ble satt på gaten, slik at herskapet unngikk å bli innesperret i lag med dem. Likbærere og gravere omkom raskere enn myndighetene rakk å finne nye. Sykehus og kirkegårder ble fylt. Da de døde hopet seg opp, var det ingen annen utvei for kongen enn å utkommandere 200 menige soldater til å grave minst tre dype grøfter med plass til rundt døde i hver massegrav utenfor Østerport. Presten Hans MeslerKarl Peder Pedersen: Præsten og pesten i 1711: Hans Meslers oplevelser i det pestbefængte København]</ref> som kom tilbake til København samme høst etter tre år på Tranquebar, skrev i dagboken sin at byen var et bedrøvelig syn, med tomme hus merket med hvite og svarte kors på dørene: «Kort sagt var der i København øde og tomt for mennesker.»Signe Bjerre: «En tredjedel av Københavns befolkning ble utslettet i 1711» Ved husbygging i Livjægergade på Østergade<ref>[https://www.hovedstadshistorie.dk/oesterbro/livjaegergade/ «Livjægergade», kendKøbenhavn i 1924 ble det funnet en massegrav med en rekke voksne skjeletter i simple furukister. Det var ingen barneskjeletter blant disse.Hugo Matthiessen: «Fra den store pest 1711», Historiske meddelelser om København (s. 387-88)
I september 1711 ble døde begravet på bare en uke. Tiltakene ble enda strengere, og hele byen ble avskåret fra resten av Sjælland. På sitt verste døde mellom og hver uke. I oktober kunne man konstatere at epidemien ble mindre intensiv, kanskje fordi orlogsflåten som helhet var holdt unna, slik at pesten fikk «brenne ut» i løpet av høsten 1711.
I november var pesten over, men det skulle gå flere måneder før faren var overstått, da var eller 40 % av befolkningen omkommet. Holmens menighet som dessuten omfattet en meget stor norsk folkemengde med opphav i orlogsflåten, opplevde et tap på døde, flere enn det som ble født dette året.For kongen og flåten bind 2, s. 79
Sjælland Tilsammen cirka til er antatt omkommet av pesten i årene 1710 til 1712. Hele den danske kysten av Øresund var hardt rammet med unntak av noen få intakte områder. Helsingør mistet eller over en tredjedel av befolkningen. Amager sør for København mistet – en tredjedel – som døde av pesten fra juli 1711. Helsingør hadde ikke bare gjennomgått tyfusepidemien, men også opplevd to pestbølger – første gang november 1710 til april 1711, og andre gang i mai til august 1711. Men selv om byen var fullstendig isolert fra resten av landet på direkte ordre fra kongen, hadde man i det minste sørget for matforsyninger til befolkningen som unngikk sultedøden som i Krakow og Königsberg.
Øyenvitner Matrosen Daniel Trosner som har etterlatt seg en dagbok som var en viktig historisk ledetråd for innsikt i det daglige livet i begynnelsen av 1700-tallet, og det militære livet om bord på de dansk-norske krigsskipene, var et levende øyenvitne til tragedien i 1711.