thumb|Nasjonalhærens soldater bevæpnet med Lewis-maskingevær ombord på et troppetransportskip i borgerkrigen Den irske borgerkrig ble utkjempet mellom 28. juni 1922 og 24. mai 1923 mellom motstandere og tilhengere av den anglo-irske traktat som ble ble undertegnet 6. desember 1921.«The Troubles», Claregalway Historical Society Sharing our historical & cultural heritage. Arkivert fra originalen den 31. desember 2019. Borgerkrigen var en konflikt som fulgte etter den irske uavhengighetskrigenn (1919-1921) og fulgte med etableringen av den irske fristaten, en enhet uavhengig av Storbritannia, men innenfor det britiske imperiet. Det skjedde som konsekvens av den anglo-irske traktat, men motstanderne av traktaten mente den var et svik mot den irske republikken som hadde blitt proklamert under påskeopprøret i 1916. Mange av stridende hadde kjempet sammen mot britene i den irske republikanske hæren, IRA, under uavhengighetskrigen, men delt seg sterkt uenige etter at konflikten tok slutt og traktatforhandlingene begynte. Motstanderne av traktaten protesterte spesielt mot det fortsatte konstitusjonelle båndet til Storbritannia, men også mot at seks grevskap i Ulster var løsrevet fra resten av Irland som provinsen Nord-Irland.
Borgerkrigen ble vunnet av fristatsstyrkene som støttet traktaten, og som hadde fordel av betydelige mengder våpen levert av den britiske regjeringen. Konflikten kan ha krevd flere liv enn uavhengighetskrigen som gikk før den, og etterlot det irske samfunnet splittet og forbitret i generasjoner. I dag er to av de viktigste politiske partiene i Irland, Fine Gael og Fianna Fáil, direkte etterkommere av de motsatte sidene av krigen. Kissane, Bill (2005): The Politics of the Irish Civil War. OUP Oxford, ISBN 978-0-19-927355-3; s. 11. Arkivert fra originalen den 30. desember 2019.
Bakgrunn Traktaten Hovedartikkel: Den anglo-irske traktat.
Den anglo-irske traktat ble forhandlet fram for å få en slutt på den irske uavhengighetskrigen, som ble utkjempet fra 1919 til 1921. Traktaten åpnet for en selvstyrt irsk stat, med status som dominion («herredømme»)under det britiske imperiet. Den britiske monarken skulle, som konge av Irland, være statsoverhode. Traktaten sørget for en selvstyrende irsk stat, med egen hær og politi. Traktaten tillot også Nord-Irland (de seks nordøstlige grevskapene – Fermanagh, Antrim, Tyrone, Londonderry, Armagh og Down – der til sammen majoritetsbefolkningen tilhørte den protestantiske religionen) Belfast County Borough Religious Census 1926. Hist pop. Arkivert fra originalen den 11. august 2014 å melde seg ut av den nye staten og vende tilbake Storbritannia – noe som skjedde umiddelbart. Men i stedet for å skape den uavhengige republikken som nasjonalistene hadde kjempet for, ville den irske fristaten være et autonomt herredømme av det britiske imperiet med den britiske monarken som statsoverhode, på samme måte som Canada og Australia.«Documents on Irish Foreign Policy Series: Anglo-Irish Treaty: Text of» , National archives Britene foreslo status som dominion i hemmelig korrespondanse allerede før traktatforhandlinger begynte, men Sinn Féin-leder Éamon de Valera avviste dominion.«Official Correspondence relating to the Peace Negotiations June–September, 1921», UCC.
Medlemmene av det irske parlamentet, Oireachtas, måtte avlegge en troskapsed til Fristaten og til kongen av Irland. Eden ble sterkt kritisert av mange republikanere. De protesterte også mot at Irland ikke skulle være en republikk, men en «fristat» underlagt det britiske imperiet. Spørsmålet om Irlands deling kom også opp, men hadde en langt mindre betydning enn det skulle få senere. De fleste republikanere mente at Nord-Irland ikke ville bli en enhet som ville klare seg politisk og økonomisk, slik at landsdelen raskt ville bli innlemmet i et samlet Irland. Det var også problemer med Treaty Ports, irske havner som var kontrollert av Royal Navy av hensyn til Storbritannias nasjonale sikkerhet. Alle disse problemene var årsaken til en splittelse i IRA og til slutt borgerkrig.
Michael Collins, den irske finansministeren og presidenten for Det irske republikanske brorskapet (IRB), hevdet i Dáil Éireann at traktaten ga «ikke den endelige friheten som alle nasjoner streber etter og utvikler, men friheten til å oppnå frihet».«Dáil Éireann debate - Monday, 19 Dec 1921: Debate on Treaty» , Oireachtas.ieDe som var imot traktaten mente imidlertid at den aldri ville gi full irsk uavhengighet. O'Connor (1969), s. 174–184.«Dáil Éireann debate -Tuesday, 10 Jan 1922: Election of President» , Oireachtas.ie
Splittelse thumb|right|Soldater fra nasjonalhæren under borgerkrigen. Splittelsen i den nasjonalistiske bevegelsen som fulgte traktaten hadde et sterkt personlig preg. Motpartene hadde vært nære venner og kolleger under uavhengighetskrigen, og dette gjorde uenigheten om traktaten spesielt bitter. Michael Collins følte at Eamon de Valera hadde sendt ham til England for å forhandle fordi han dermed selv ville kunne distansere seg fra avtalen. De Valera, Austin Stack og forsvarsminister Cathal Brugha hadde da alle nektet å bli med i delegasjonen til London. Taylor (1958), s. 114-115. Collins var derfor svært skuffet da de Valera nektet å stå ved avtalen han hadde sendt forhandlere med alle fullmakter for å undertegne. De Valera var på sin side rasende over at forhandlerne hadde signert uten å konsultere Dáil Éireann, selv om de hadde fått alle fullmakter og således ikke trengte å reise tilbake for konsultasjoner. Gjensidige mistanker og forvirring var rådende; delegasjonen var uklar om kabinettets instrukser og ble individuelt belastet til sammenbrudd. Taylor (1958), s. 116–117, 147, 158–159. Collins forventet å bli bebreidet for kompromisset innenfor traktaten og skrev: «Tidlig i morges signerte jeg min dødsdom.» O'Connor (1969), s. 170. Til tross for dette var han frustrert og til tider emosjonell da de Valera og andre nektet å støtte traktaten og vennskapet døde. O'Connor (1969), s. 170–174.
Dáil Éireann ratifiserte avtalen med 64 mot 57 stemmer den 7. januar 1922. En provisorisk regjering ble opprettet, med Collins som statsminister, for at traktaten skulle kunne tre i kraft i henhold til vilkårene.
upright|thumb|left|Collins inspiserer en soldat. De Valera gikk av som Dáils president og tok med seg traktatmotstanderne i Sinn Féin ut av Dáil. Han hevdet at Dáil ikke kunne ratifisere traktaten, ettersom de da brøt sin ed til Den irske republikk. Han forsøkte å forhandle frem et kompromiss, hvor Fristaten hadde «ytre assosiasjon» til Samveldet, uten å være medlem. Flertallet av offiserene i IRA var også motstandere, og i mars 1922 gjorde de vedtak om at ratifiseringen i Dáil var ugyldig. Traktatmotstanderne i IRA opprettet sin egen hærledelse, som de regnet som landets virkelige regjering. Tilhengerne innenfor IRA ble innlemmet i Irish Army, Fristatens offisielle hærstyrke.
Begge sider ønsket å unngå borgerkrig. Collins opprettet en gjenforeningskomité som skulle samle IRA og inngikk et valgsamarbeid med de Valera med tanke på å opprette en koalisjonsregjering. Han forsøkte også å utforme en republikansk grunnlov som var akseptabel for traktatmotstanderne. IRA-ledere som Liam Lynch var villige til å akseptere dette, men grunnlovsutkastet ble stoppet av britisk veto fordi det stred mot traktaten. Collins måtte akseptere dette, og valgsamarbeidet brøt sammen. Dermed stilte to partier som begge kalte seg Sinn Féin til valg; traktattilhengerne fikk 239 193 stemmer mens motstanderne fikk 133 864. I tillegg fikk de andre partiene, som alle støttet traktaten, 247 226 stemmer. Det var altså helt klart at velgerne støttet traktaten og opprettelsen av Fristaten.
Ifølge Hopkinson gjorde «irske arbeider- og fagforeningsledere, selv om de generelt var pro-traktaten, gjorde få forsøk på å lede opinion under traktatkonflikten, og fremmet seg selv heller som de som forsøkte være fredsstiftere.»Hopkinson (1988), s. 46. Valget viste at et flertall av de irske velgerne aksepterte traktaten og grunnlaget for den irske fristaten, men de Valera, hans politiske tilhengere og det meste av IRA fortsatte å motsette seg traktaten. De Valera er sitert på å si: «flertallet har ingen rett til å gjøre galt».Collins (1993), s. 297.
Michael Collins og Arthur Griffith ledet arbeidet med å opprette Fristaten. Collins organiserte Nasjonale hæren, som han baserte på en kjerne av traktattilhengere i IRA, og en ny politistyrke. Bruken av IRA som kjerne i den nye hæren fikk en negativ virkning for Fristaten, da det i områder hvor IRA var traktatmotstandere ble mulig for dem å ta over britiske brakker og våpen. Innen sommeren 1922 hadde dermed traktatmotstanderne kontroll over deler av landet, spesielt Munster og områder på vestkysten.
Krigens gang
Kamper i Dublin
thumb|Traktatmotstandere forskanset seg i Four Courts i Dublin. thumb|The Four Courts langs kaien ved elven Liffey. Bygningen ble okkupert av anti-traktatstyrker under borgerkrigen, som den nasjonale hæren deretter bombarderte til overgivelse. De irske nasjonale arkivene i bygningene ble ødelagt i den påfølgende brannen. Bygningen ble sterkt skadet, men ble fullstendig restaurert etter krigen.
Den 14. april 1922 tok traktatmotstandere i IRA, ledet av Rory O'Connor som deres talsmann, kontroll over Four Courts (Irlands fremste domstolbygning) i Dublin, og flere andre bygninger.Politikeren Tim Healy skrev om okkupasjonen i slutten av mars: «The Freeman publiserte, den 26. mars, en beretning om mytteristenes hemmelige debatt levert av den provisoriske regjeringen, hvorpå Rory O'Connor slo ned fra de fire domstolene og knuste dens maskineri. Han hadde blitt pålegger sivilbefolkningen bompenger i flere uker.» Younger (1968), s. 258–259: Younger oppgir datoen som 14. april. De ønsket å utløse en væpnet konflikt med britene, som så skulle forene de to fraksjonene mot en felles fiende. Men for dem som ønsket å holde opprettelsen av Fristaten på sporet, slik at traktaten kunne tre i kraft fra 6. desember 1922, var okkupasjonen i Dublin en provokasjon som måtte slås ned av irene selv, og ikke av britene. Arthur Griffith ønsket å bruke makt med en gang, men Collins holdt lenge igjen for å unngå full borgerkrig.
Ironisk nok var det en handling Collins selv beordret som gjorde det nødvendig å gripe inn mot IRA. 22. juni 1922 ble den pensjonerte britiske generalen Henry Hughes Wilson skutt ned og drept i Belgravia i London. Winston Churchill mente det var IRA som stod bak og krevde at Collins tok affære mot okkupantene i Four Courts, ellers ville de selv gjøre det.Hopkinson (1988), s. 114. Sitat:: [Etter mordet på Wilson] «A letter was sent to Collins stating that the Four Courts occupation and the 'ambiguous position' of the IRA could no longer be tolerated.» For Collins var det viktig å ikke gi britene et påskudd til å sette inn styrker i Irland, og han ble dermed tvunget til å angripe. Det har blitt hevdet at Collins selv som hadde beordret drapet på Wilson, som en represalie etter angrep mot katolikker i Nord-Irland,Dwyer (2005), s. 256–258. mens andre historikere hevder det er ikke bevist.Coogan (2003), s. 36–37.
27. juni kidnappet IRA-soldatene i Four Courts en general i Irish Army, J.J. O'Connell, som gjengjeldelse for arrestasjonen av Leo Henderson.O'Malley 1978, s. 117. Dermed var begeret fullt, og Collins fikk låne to kanoner av britene for å angripe bygningen. Regjeringen utnevnte så Collins til øverstkommanderende for hæren. Angrepet på Four Courts hadde ikke vært den første skuddvekslingen mellom fraksjonene, men den representerte begynnelsen på full borgerkrig, ettersom tidligere sammenstøt hadde vært små trefninger som ikke gjorde en fredelig løsning umulig.