Irish Republican Brotherhood (IRB; irsk: Bráithreachas Phoblacht na hÉireann) var en irsk republikansk og revolusjonær organisasjon som i siste halvdel av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet gikk inn for væpnet kamp for irsk uavhengighet fra Storbritannia. Den var i utgangspunktet en hemmelig, edsbundet broderorganisasjon dedikert til etableringen av en «uavhengig demokratisk republikk» i Irland mellom 1858 og 1924.McGee (2005), s. 15. Den ble stiftet i 1850-årene av James Stephens, og ble først utstrakt kjent etter å ha organisert et fullstendig mislykket opprør i 1867.
Motparten i USA og Canada var opprinnelig Fenian Brotherhood, men fra 1870-årene var det Clan na Gael. Medlemmene av begge fløyene i bevegelsen blir ofte omtalt som «Fenians». I Clan na Gael utførte flere angrep inn i det som var Britisk Canada mellom 1866 og 1871. Målet med disse voldelige aksjonene var å bytte kontroll over Canada mot irsk uavhengighet. IRB spilte en viktig rolle i Irlands historie, som hovedforkjemper for irsk republikanisme under kampanjen for Irlands uavhengighet fra Storbritannia, etterfølger til bevegelser som United Irishmen på 1790-tallet og Young Irelanders på 1840-tallet.
Begrepet New Departure («den nye avreisen»)Doyle, Jim (27. oktober 2017): «New Departure», Seamus Dubhghaill har blitt brukt for å beskrive flere initiativer på slutten av 1800-tallet der irske republikanere, som var forpliktet til uavhengighet fra Storbritannia med fysisk makt, forsøkte å finne et felles grunnlag for samarbeid med grupper som var forpliktet til irsk selvstyre gjennom konstitusjonelle midler. Brundage, David (2016): «5 The New Departure in America, 1878–1890», Book cover for Irish Nationalists in America: The Politics of Exile, 1798–1998, Oxford Academic, s. 111–126 Således forsøkte IRB-medlemmer på 1870- og 1880-tallet å demokratisere Home Rule League («Selvstyrpartiet»)In November 1873, the Home Government Association was reconstituted as the Home Rule League. As with the HGA, Butt was opposed to its membership having any power to dictate policy (cite, McGee, p. 47.). The Irish MPs at Westminster "felt total contempt" for the idea of promoting a radical "democratic movement" in Ireland (Ibid, p. 53.). Charles Doran secretary of the Supreme Council of the IRB, proposed that all MP's should be accountable before "a great national conference ... as to represent the opinions and feelings of the Irish nation" (Ibid, p. 48.). og dens etterfølger, Irish Parliamentary Party, samt å delta i Jordkrigen (Cogadh na Talún), en periode med jordbruksagitasjon på landsbygda i Irland mellom 1879 og 1882.McGee (2005), s. 46–60. IRB iscenesatte påskeopprøret i 1916, som førte til etableringen av den første Dáil Éireann («Irlands forsamling», underhuset i Oireachtas, Irlands parlament) i 1919. Undertrykkelsen av Dáil Éireann utløste den irske uavhengighetskrigen og undertegningen av den anglo-irske traktaten i 1921, noe som til slutt førte til etableringen av den irske fristaten, med unntak av Nord-Irlands territorium.
Bakgrunn thumb|left|upright|Thomas Osborne Davis. I 1798 gjorde United Irishmen, som i utgangspunktet hadde vært en åpen politisk organisasjon, men som senere ble undertrykt av det britiske etablissementet i Irland og gikk således over til å ble en hemmelig revolusjonær organisasjon, som gjorde opprør og forsøkte å få slutt på det britiske styret i Irland. Målet var opprettelsen av en irsk republikk, uavhengig av det britiske monarkiet. Opprøret ble undertrykt, men prinsippene til United Irishmen skulle få en sterk innflytelse på irsk historie.
Etter opprørets kollaps fremmet den britiske statsministeren William Pitt den yngre Act of Union 1800, «Unionsloven av 1800», et lovforslag om å avskaffe det irske parlamentet og opprette en union mellom Irland og Storbritannia.Kelly, James (1987): «The origins of the act of union: an examination of unionist opinion in Britain and Ireland, 1650–1800», Irish Historical Studies. 25 (99): 236–263. doi:10.1017/S0021121400026614. S2CID 159653339. Motstand fra det protestantiske oligarkiet som kontrollerte parlamentet ble motvirket av utbredt og åpen bruk av bestikkelser.McCaffrey, Carmel (2006): In Search of Ireland's Heroes: The Story of the Irish from the English Invasion to the Present Day, Ivan R. Dee, s. 146 Unionsloven ble vedtatt og trådte i kraft 1. januar 1801. Katolikkene, som hadde blitt ekskludert fra det irske parlamentet, ble lovet katolsk emansipasjon«emansipasjon», NAOB (frigjøring) under unionen. Dette løftet ble aldri holdt og forårsaket en langvarig og bitter kamp for borgerrettigheter. Det var ikke før i 1829 at den britiske regjeringen motvillig innrømmet katolsk emansipasjon. Selv om den førte til generell frigjøring, fratok denne prosessen samtidig stemmeretten fra de små leietakerne, kjent som «førti shilling-frieholdere» (de som eide eiendom kontra de som leide), som hovedsakelig var katolikker.Kenny (1994), s. 5. Dette resulterte i at det irsk-katolske velgerkorpset gikk fra 216 000 velgere til kun 37 000, en massiv reduksjon i antallet katolikker som kunne stemme.McCaffrey (2006), s. 156
Den irske politikeren og aktivisten Daniel O’Connell, også omtalt som the Liberator («frigjøreren»),Oxford English Dictionary, 6. utgave s. 107 i midten som hadde ledet frigjøringskampanjen, forsøkte deretter de samme metodene i sin kampanje for å få Unionsloven med Storbritannia opphevet. Til tross for bruk av underskriftskampanjer og offentlige møter som tiltrakk seg stor folkelig støtte, mente regjeringen at unionen var viktigere enn den irske opinionen.«The I.R.B.», Collins 22 Society
thumb|upright|John Mitchel. Tidlig på 1840-tallet ble de yngre medlemmene av emansipasjonsbevegelsen utålmodige med O’Connells særdeles forsiktige politikk og begynte å stille spørsmål ved intensjonene hans. Senere ble de kjent som Young Ireland-bevegelsen. I 1842 lanserte tre av Young Ireland-lederne, Thomas Davis, Charles Gavan Duffy og John Blake Dillon, aden nasjonalistiske ukeavisen The Nation. I spaltene satte de seg fore å skape en ånd av stolthet og en identitet basert på nasjonalitet snarere enn på sosial status eller religion. Etter Loyal National Repeal Association, et party stiftet av O’Connell i 1840 for å kjempe for opphevelse av unionslovene, brøt sammen og kombinert med den katastrofe hungersnøden i Irland 1845–1849, brøt Young Irelanders fullstendig med O’Connell i 1846.Kenny (1994), s. 6.
Pesten som ødela potethøsten mellom 1845 og 1850 forårsaket en massiv menneskelig tragedie. En hel sosial klasse av småbønder og arbeidere skulle praktisk talt bli utslettet av sult, sykdom og emigrasjon. Regjeringens llaissez-faire økonomiske tenkning sørget for at hjelpen var langsom, nølende og utilstrekkelig. Mellom 1845 og 1851 falt befolkningen med nesten to millioner, eller omtrent en tredjedel av totalen.«The great famine», UK Parliament
At folket sultet mens husdyr og korn fortsatte å bli eksportert, ofte under militær eskorte, etterlot seg en arv av bitterhet og harme blant de overlevende. Emigrasjonsbølgene på grunn av hungersnøden og i årene som fulgte, sørget også for at slike følelser ikke var begrenset til Irland, men spredte seg til England, USA, Australia og alle land der irske emigranter samlet seg.Kenny (1994), s. 6–7.
Sjokkerte over sultescenene og sterkt påvirket av revolusjonene som feide over Europa, gikk Young Ireland fra agitasjon til væpnet opprør i 1848. Opprørsforsøket mislyktes etter en liten trefning i Ballingary i grevskapet Tipperary, kombinert med noen få mindre hendelser andre steder. Årsakene til fiaskoen var åpenbare: folket var fullstendig fortvilet etter tre år med hungersnød, og etter å ha blitt oppfordret til å aksjonere, var det utilstrekkelige militære forberedelser, noe som forårsaket splittelse blant lederne.
Regjeringen samlet raskt opp mange av initiativtakerne. De som kunne flyktet over havene, og deres tilhengere spredte seg. Et siste glimt av opprør i 1849, ledet av blant andre James Fintan Lalor, var like mislykket.Kenny (1994), s. 7.
John Mitchel, den mest engasjerte forkjemperen for revolusjon, hadde blitt arrestert tidlig i 1848 og deportert til Australia på den målrettet opprettede anklagen om forræderi (Treason Felony Act 1848). Han skulle få selskap av andre ledere, som William Smith O'Brien og Thomas Francis Meagher, som begge hadde blitt arrestert etter Ballingary. John Blake Dillon rømte til Frankrike, i likhet med tre av de yngre medlemmene, James Stephens, John O’Mahony og Michael Doheny.
Opprettelsen av IRB thumb|James Stephens var grunnlegger og president i IRB og en utrettelig organisator . thumb|John O'Mahony var blant mange fenianere som så den amerikanske borgerkrigen som en mulighet til å få militær erfaring som kunne brukes i frigjøringen av Irland. Etter kollapsen av opprøret i 1848 dro James Stephens og John O’Mahony til Europa for å unngå arrestasjon. I Paris forsørget de seg selv gjennom undervisning og oversettelsesarbeid og planla neste fase av «kampen for å styrte det britiske styret i Irland».Ó Broin (1971), s. 1 Stephens satte for seg tre oppgaver i løpet av sine syv år i eksil i Paris. Disse var: å holde seg i live, å søke kunnskap og å mestre teknikken med konspirasjon. På denne tiden var Paris sammenvevd med et nettverk av hemmelige politiske selskaper. Stephens og O’Mahony ble medlemmer av et av de mektigste av disse selskapene og tilegnet seg hemmelighetene til noen av de dyktigste og «mest dyptgående mestrene innen revolusjonær vitenskap» som 1800-tallet hadde frambrakt, når det gjaldt hvordan man inviterer og forener folk med det formål å lykkes med revolusjonen.Ryan, Desmond (1967), s. 43 & 48.
I 1853 dro O’Mahony til Amerika og grunnla Emmet Monument Association, hemmelig militærorganisasjon med det spesielle formålet å trene menn til å angripe England og frigjøre Irland. Ifølge tradisjonen kan intet monument reises over Robert Emmet (1778–1803) «før Irland, en nasjon, kan bygge ham en grav», derfor forutsatte foreningens arbeid Irlands frihet som en nødvendig forberedelse. Denieffe (1906), s. VII-X. Tidlig i 1856 reiste Stephens tilbake til Irland, først med stopp i London.O'Leary (1896), s. 57–58. Da han ankom Dublin, begynte Stephens det han beskrev som sin tre tusen mil lange vandring gjennom Irland, og møtte noen av dem som hadde deltatt i de revolusjonære bevegelsene i 1848/49, deriblant Philip Gray, Thomas Clarke Luby og Peter Langan.Ryan, Desmond (1967), s. 58. Høsten 1857 ankom en budbringer, Owen Considine, fra New York med en beskjed til Stephens fra medlemmer av Emmet Monument Association,O'Leary (1896), s. 80. Navnene på medlemmene var John O'Mahony, Michael Doheny, James Roche og Oliver Byrne. som ba ham om å opprette en organisasjon i Irland. Considine hadde også med seg et privat brev fra O’Mahony til Stephens, som var en advarsel om tilstanden til organisasjonen i New York, som ble ført tilsyn med av Luby og Stephens på den tiden. Begge hadde trodd at det sto en sterk organisasjon bak brevet, bare for senere å oppdage at det var en rekke løst sammenkoblede grupper.Ryan, Desmond (1967), s. 87.