Rhingullet (tysk: Das Rheingold), WWV 86A, er en tyskspråklig opera med tekst og musikk av Richard Wagner, og inngår som det første av fire musikkdramaer som utgjør Wagners operasyklus Nibelungenringen (Der Ring des Nibelungen). Den ble fremført som en enkelt opera ved Nationaltheatret i München den 22. september 1869 og mottok sin første forestilling som en del av Ring-syklusen i Bayreuth Festspielhaus den 13. august 1876.
Wagner skrev Ring-librettoene i omvendt rekkefølge, slik at Rhingullet var den siste av tekstene som ble skrevet; det var imidlertid den første som ble satt til musikk. Partituret ble fullført i 1854, men Wagner var ikke villig til å sanksjonere fremførelsen av verket før hele syklusen var fullført; han jobbet periodevis med musikken til frem til 1874. 1869-premieren i München av Rhingullet ble arrangert, mot Wagners sterke ønske, på ordre fra hans beskytter kong Ludwig II av Bayern. Etter Bayreuth-premieren i 1876 ble Ring-syklusen introdusert i det verdensomspennende repertoaret, med forestillinger i alle de viktigste operahusene, der den har vært et regelmessig og populært inventar.
I sitt essay fra 1851 Oper und Drama hadde Wagner satt opp nye prinsipper for hvordan musikkdramaer skulle konstrueres, der de konvensjonelle operaformene (arier, ensembler og kor) ble avfeid. I stedet for å sette ord, ville musikken tolke teksten følelsesmessig og gjenspeile følelsene og stemningene bak verket, ved å benytte et system med tilbakevendende ledemotiver for å representere karakterer, ideer og situasjoner. Rhingullet var det første verket av Wagner som tok i bruk disse prinsippene, og hans mest rigide overholdelse av dem, til tross for noen få avvik - rhindøtrene synger ofte i ensemble.
Som "innledende aften" (Vorabend) til syklusen, gir Rhingullet bakgrunnshistorien for hendelsene som driver syklusens hoveddramaer. Den forteller om Alberichs tyveri av rhingullet etter at han forbannet kjærligheten; hans skapelse av den allmektige ringen fra gullet og hans herredømme over nibelungene; Wotans beslag av gullet og ringen for å betale gjelden sin til kjempene som har bygget hans festning Valhall; Alberichs forbannelse over ringen og dens eiere; Erdas advarsel til Wotan om å gi opp ringen; den tidlige manifestasjonen av forbannelsens makt etter Wotan gir ringen til kjempene; og gudenes inntog i Valhall, i skyggen av deres forestående undergang.
Bakgrunn Ytterligere informasjon: Nibelungenringen
Etter å ha fullført operaen Lohengrin i april 1848, valgte Wagner den legendariske helten Siegfried fra germansk mytologi som sitt neste emne. I oktober samme år utarbeidet han en prosaskisse for Siegfrieds Tod (Siegfrieds død), som han i løpet av de følgende månedene utviklet til en fullendt libretto. Etter flukten fra Dresden og flyttingen til Sveits, fortsatte han å utvikle og utvide sitt Siegfried-prosjekt, etter å ha bestemt seg for at ett enkelt verk ikke ville være tilstrekkelig for hans formål; I hans utvidede konsept ville Siegfrieds Tod være kulminasjonen av en serie musikkdramaer som inkluderte et nettverk av myter fra hans kilder og fantasi, som hver forteller et stadium av historien. I 1851 skisserte han sin hensikt i essayet Eine Mitteilung an meine Freunde: "Jeg foreslår å produsere myten min i tre komplette dramaer, innledet av et lengre forspill." Hvert enkelt av disse dramaene vill utgjøre en uavhengig helhet, men skal ikke fremføres separat. "På en spesialutnevnt festival foreslår jeg i fremtiden å produsere de tre dramaene med sitt forspill, i løpet av tre dager og en foraften.
I samsvar med denne ordningen ble Siegfrieds Tod omfattende revidert fra sin opprinnelige form og ble til slutt Götterdämmerung (Ragnarok). Det ble innledet av historien om Siegfrieds ungdom, Jung Siegfried, senere omdøpt til Siegfried, som selv ble innledet av Die Walküre (Valkyrien). Til slutt la Wagner til disse tre verkene en prolog som han kalte Das Rheingold (Rhingullet).
Kilder og karakterer miniatyr|høyre|Odin, illustrasjon av Georg von Rosen (1886)|293x293pk Siden Wagner utviklet sitt Ringen i omvendt kronologisk rekkefølge, var "diktet" (librettoen) til Rhingullet den siste av de fire som ble skrevet. Han avsluttet sitt prosautkastet for verket i mars 1852, og begynte den 15. september å skrive hele librettoen, som han fullførte den 3. november. I 1853 i Zürich leste Wagner hele Ring-teksten for et invitert publikum, hvoretter alle fire delene ble publisert i et privat opplag begrenset til 50 eksemplarer. Teksten ble ikke publisert kommersielt før i 1863.
Av de viktigste kildene som Wagner benyttet for å konstruere Ring-syklusen, ga de skandinaviske Edda-diktene– den eldre Edda og den yngre Edda – det meste av materialet til Rhingullet. Eddaene er dikt og tekster fra Island som ble skrevet ned på 1100- og 1200-tallet, som forteller om de forskjellige norrøne gudenes gjerninger. Blant disse historiene blir en magisk ring og en gullskatt holdt av dvergen Andvare (Wagners Alberich) stjålet av gudene Odin (Wotan) og Loke (Loge) og brukt til å løse inn en gjeld til to brødre. En av disse, Fåvne, dreper broren sin og forvandler seg til en drage for å vokte gullet. Edda-diktene introduserer også gudene Tor (Donner), Frøy (Froh) og gudinnene Frigg (Fricka) og Frøya (Freia). Ideen om Erda, jordgudinnen, kan ha blitt avledet fra karakteren Jord, som dukker opp i Edda-diktene som mor til Tor.
Noen få Rhingull-karakterer stammer ikke fra Edda-diktene. Mime dukker opp i Didrikssagaen, som en menneskelig smed snarere enn som en slavebundet nibelung.Grey, Thomas S. (2017). "Music as Natural Language in the Moral Order of Wagner's Ring". In Samson, Jim; Zon, Bennett (eds.). Nineteenth-Century Music: Selected Proceedings of the Tenth International Conference. London and New York: Routledge. s. 40. ISBN 9-781-35155-630-9. De tre rhindøtrene forekommer ikke i noen av sagaene og er i hovedsak Wagners egen oppfinnelse; han ga også deres individuelle navn Woglinde, Wellgunde og Floßhilde.Newman, Ernest (1949). Wagner Nights. London: Putnam. s. 464. OCLC 3974782. I sin analyse av Ring-syklusen antyder Deryck Cooke at rhindøtrenes opprinnelse kan være i det det tyske eposet Nibelungenlied, der tre vannånder erter karakterene Hagen og Gunther. Wagner kan også ha blitt påvirket av den tyske legenden om Lorelei-klippen ved Rhinen, som lokker fiskere opp på land ved å synge, og av den greske myten om Hesperidene, der tre jomfruer vokter en gyllen skatt.
Robert Jacobs observerer i sin biografi om komponisten at "nibelung-myten" som Wagner baserte hele sin Ring-fortelling på, var "i stor grad en personlig skapelse", et resultat av Wagners "strålende manipulasjon" av kildene hans.Jacobs, Robert L. (1980). Wagner (The Master Musicians Series). London: J.M. Dent & Sons. s. 50. ISBN 978-0-460-03153-0. I Rhingull-teksten brukte Wagner sin fantasi til å tilpasse, endre og forvrenge historiene og karakterene fra sagaene. J.K. Holman siterer i sin Listener's Guide and Concordance (2001) at Alberich-karakteren er typisk for Wagners evne til å "konsolidere utvalgte aspekter fra forskjellige historier for så å skape... levende, konsistente og psykologisk overbevisende portretter". Mens noen karakterers betydning forsterkes i Wagners versjon, blir andre, som Donner, Froh og Freia, som er hovedfigurer i sagaene, redusert av Wagner til stort sett passive roller.
Wagner unnfanget opprinnelig den første scenen til Rhingullet som en prolog til de tre scenene som følger den. Dermed gjenskaper den strukturen til Götterdämmerung, og også til hele Ring-syklusen.
Roller RolleBeskrivelseStemmeleiePremierebesetningen i München Dirigent: Franz WüllnerPremierebesetningen ved den første Bayreuth-festivalen Dirigent: Hans RichterGuderWotanGuden for krig og kontrakter, gudenes herskerbass-baryton August KindermannFranz BetzLogeIldens halvgud, Wotans manipulerende tjenertenorHeinrich VoglHeinrich VoglFrickaEkteskapets gudinne, Wotans ektefellemezzosopranSophie StehleFriederike GrünFreiaKjærligheten og skjønnhetens gudinne, de gylne eplenes vokter, Frickas søstersopranHenriette Müller-MarionMarie HauptFrohVårens og solens gud; Freias milde brortenorFranz NachbaurGeorg UngerDonnerTordengud; Freias stridslystne brorbarytonKarl Samuel HeinrichEugen GuraErdaJorden og visdommens gudinnealtEmma SeehoferLuise JaideNibelungerAlberichMaktsyk dverg, nibelungenes herrebarytonKarl FischerKarl HillMimeAlberichs bror, en feig, men dyktig metallsmedtenorMax SchlosserMax SchlosserKjemperFasoltKjempe, forelsket i FreiabassToni PetzerAlbert EilersFafnerKjempe, Fasolts hensynsløse brorbassKaspar BauseweinFranz von ReichenbergRhindøtre WoglindeElvenymfe sopranAnna KaufmannLilli LehmannWellgundeElvenymfe soprano eller mezzosopranTherese VoglMarie LehmannFloßhildeElvenymfemezzosopranWilhelmine RitterMinna Lammert
Orkestrering miniatyr|høyre|Rheingold: tysk frimerkeserie fra 1933 med motiver fra Wagners operaer Rhingullet er komponert for følgende instrumenter:
Pikkolofløyte; 3 tverrfløyter; 3 oboer; engelsk horn; 3 klarinetter; bassklarinett; 3 fagotter 8 valthorn; 2 tenortubaer; 2 basstubaer ("Wagnertubaer"); 3 trompeter; basstrompet; 4 tenor-basstromboner; kontrabasstrombone; Kontrabasstuba 2 sett med pauker; cymbaler; triangel; gong 16 førstefioliner; 16 andrefioliner; 12 bratsjer; 12 celloer; 8 kontrabsser; 6 harper (pluss en syvende på scenen) utenfor scenen: 18 ambolter i ulike størellser; hammer
Handling Sted: I og omkring Rhinen, Nibelheim.
Tid: mytisk fortid. miniatyr|venstre|Freias gylne epler, Arthur Rackham, 1910|266x266px Scene 1 På Rhinens bunn leker de tre rhindøtrene Woglinde, Wellgunde og Floßhilde sammen. Dvergen Alberich, en Nibelung, dukker opp fra en dyp kløft og forsøker å fri til dem. Rhindøtrene håner hans fremskritt, og han blir sint - han jager dem, men de åler seg unna, erter og ydmyker ham. En solstråle trenger så plutselig gjennom dypet og lyser opp rhingullet. Rhindøtrene gleder seg over gullets glød. Alberich spør hva det er. De forklarer at gullet, som faren har beordret dem å beskytte, kan gjøres til en magisk ring som gir makt til å herske over verden, hvis bæreren først gir avkall på kjærligheten. Rhindøtrene tror de ikke har noe å frykte fra den lystige dvergen, men Alberich, forbitret av deres hån, forbanner kjærligheten, griper gullet og vender tilbake til kløften og lar dem skrike av forferdelse.
Scene 2 Wotan, gudenes hersker, sover på en fjelltopp med en praktfullt borg i bakgrunnen. Fricka, Wotans kone, vekker ham. Wotan hilser deres nye hjem. Fricka minner ham om løftet til kjempene Fasolt og Fafner, som bygde borgen, om at han skulle gi dem Frickas søster Freia, ungdommens og skjønnhetens gudinne, som betaling. Fricka er bekymret for søsteren, men Wotan stoler på at Loge, den listige halvguden, finner en alternativ betaling.
Freia kommer i panikk, etterfulgt av Fasolt og Fafner. Fasolt krever at Freia blir gitt dem i betaling. Han påpeker at Wotans autoritet opprettholdes av traktatene som er hugget inn i spydet hans, inkludert hans kontrakt med kjempene, som Wotan derfor ikke kan bryte. Donner, tordenguden, og Froh, solskinnsguden, ankommer for å forsvare Freia, men Wotan kan ikke tillate bruk av makt for å bryte avtalen. Han håper at Loge kommer med den alternative betalingen han har lovet, Wotan forsøker å dempe situasjonen.