thumb|Grensevakter og soldater fjerner grensebommene mellom Tyskland og Østerrike mars 1938 Anschluss, også skrevet Anschluß («tilslutning, anknytning eller forening»), også kalt Anschluss Österreichs («Østerrikes innlemmelse eller gjenforening»), var det nasjonalsosialistiske Tysklands annektering av nabolandet Østerrike 13. mars 1938.«Anschluss» i Encyclopædia Britannica Tyske styrker krysset grensen til Østerrike den 12. mars 1938 uten å møte motstand. Ved folkeavstemningen 11. april stemte angivelig 99,75 % for sammenslutning med Tyskland. Ved annektering ble Østerrike en provins av Tyskland.
Hitler sørget for at tyske styrker sto oppmarsjert langs grensen samtidig som østerrikske nazister laget bråk og vold i Østerrike. I krisesituasjonen som oppsto sendte Hitler 11. mars et ultimatum om at den østerriksk nazisten Arthur Seyss-Inquart skulle ta over som forbundskansler. Schuschnigg gikk av til fordel for Seyss-Inquart som om den tyske regjeringen sende styrker for angivelig å gjenopprette ro og orden etter invitasjon fra den nye kansleren. Mussolini aksepterte anneksjonen. Schuschnigg ble fengslet, dømt for forræderi og slapp fri i 1945. De nye makthaverne satt straks i gang med arrestasjoner, med flere titusen i Wien alene. Sammenslåingen med Tyskland var populært blant mange østerrikere.
Annekteringen markerte kulminasjonen av det historiske tverrnasjonale presset for å forene de tyske befolkningene i Østerrike og Tyskland i én nasjon. Anschluss var opprinnelig (i tiden etter 1. verdenskrig) betegnelsen på en politiske bevegelse i Østerrike med mål om tilslutning til Tyskland. I henhold til Trianon-traktaten ville Anschluss bare kunne gjøres med godkjenning fra Folkeforbundet. Frankrike var sterkt i mot sammenslåing og ville blokkere godkjenning i Folkeforbundet.
Bakgrunn mini|300px|Delingen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig mini|Kart som viser områder med tysk-språklig befolkning (rosa) som senere ble Deutschösterreich i det vestlige Østerrike-Ungarn i 1911
Tanken om at alle etniske tyskere skulle være samlet i et land hadde vært levende siden oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806. Samtidig var det fra 1700-tallet en stor emigrasjon av tyskspråklige til større områder, særlig i Øst-Europa etter invitasjon av de daværende makthaverne for å befolke området som var befolkningsmessig svekket som følge av pest eller krig, og for å styrke landbruket. Den immigrerte tyskspråklige befolkningen fikk ofte en del privilegier, blant annet knyttet til eget språk og kultur.
Wienkongressens prinsipper knyttet til ulike lands interessesfærer bygget på oppdelingen av ulike tyske og italienske stater, og ikke deres samling som kom utover 1800-tallet. Dette reiste imidlertid spørsmålet om det faktisk fantes et tysk folk, og hvilke kjennetegn det i så fall var som karakteriserte dette folket, og skilte dem fra andre. Ulike synspunkter førte til ulike løsninger, knyttet særlig til den stortyske løsning, eventuelt den lilletyske løsning, hvor særlig det habsburgske Østerrike ble holdt utenfor, noe som særlig var fremme på Frankfurtparlamentet i 1848,wien-vienna.com og som utover på 1800-tallet førte til en rivalisering mellom et voksende og stadig mer selvbevisst Preussen og Østerrike.
I det diplomatiske spillet utover på 1800-tallet lyktes det den prøyssiske kansleren Otto von Bismarck å isolere den østerrikske innflytelsen overfor de øvrige tyske statene. Ekskluderingen av Østerrike ble endelig gjennom den prøyssiske seieren i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 som utmanøvrerte østerrikerne nord for egne grenser, og åpnet for etableringen av Det nordtyske forbund året etter med prøyssisk dominans, og åpnet for Tysklands samling og etableringen av Det tyske keiserrike i 1871 med den prøyssiske kongen som keiser.
Situasjonen etter første verdenskrig
Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning etter første verdenskrig var det krefter innen den tysktalende delen av dobbeltmonarkiet som ønsket tilslutning til Tyskland og slik styrke deres posisjon etter nederlaget i krigen. Ideer om sammenslåing kom til uttrykk i den politiske ledelsen i Østerrike før slutten av første verdenskrig. Dette samlingsønsket fikk et uttrykk i etableringen av republikken Deutschösterreich 12. november 1918, men både Versaillestraktaten og Saint-Germain-traktaten fra 1919 uttrykkelig forbød en østerriksk tilslutning til Tyskland uten at dette var godkjent av Folkeforbundet.Anschluss i Store norske leksikon Dette ble skarpt kritisert av blant andre Hugo Preuss som skrev Weimarforfatningen da han hevdet at dette stred mot prinsippet om nasjonal selvråderett, som var basis for fredsslutningen etter krigen. Både Weimarforfatningen og forfatningen til den første østerrikske republikk inneholdt langsiktige mål om sammenslåing.
Seierherrene etter første verdenskrig forhindret folkeavstemning om spørsmålet. Lokale folkeavstemninger i Tirol og Salzburg viste overveldende flertall for tilslutning til Tyskland. I Østerrike var den katolske kirken skeptisk, mens sosialdemokrater og det protestantiske støttet ønske om sammenslåing med Tyskland. Seierherrene fryktet et samlet og styrket Tyskland, og forhindret at det ble avholdt folkeavstemning om spørsmålet, men lokale avstemninger i Tirol i april 1921 ( stemmer for, mot) og Salzburg i mai ( for, og 877 mot) viste overveldende flertall for tilslutning til Tyskland. Ønsket om sammenslåing med Tyskland var blant annet økonomisk motivert og en oppfatning om at Østerrike ikke ville klare seg økonomisk på andre måter.
Frankrike og Italia forhindret i 1931 en tollunion og etter 1933 ble ønsket om sammenslåing en del av de østerrikske nazistenes kamp for å ta makten i landet. Tidlig på 1930-tallet søkte Østerrike og Tyskland å etablere et visst økonomisk samarbeid, herunder ble det 19. mars 1931 enighet om å etablere en tollunion, men også den ble stanset av seierherrene fra første verdenskrig gjennom Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Tollunionen ble bragt inn for den internasjonale domstolen i Haag som med 8 mot 7 stemmer konkluderte med at tollunionen var i strid med fredstraktaten. Dette samarbeidet ble dempet etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Imidlertid agiterte Adolf Hitler, selv en tysk-østerriker, sterkt for stortysk løsning etter å ta plukket opp pangermanske tanker etter krigen, noe han blant annet tok til orde for i Mein Kampf.
Austrofascismen
Nazistene i Østerrike forsøkte å ta makten ved kupp i 1933, dette ble raskt slått ned, og likedan i 1934. Den store depresjonen rammet også Østerrike ganske hardt, med høy arbeidsledighet og ustabil økonomi. Dette førte til politisk uro i den unge staten. Republikken var de første årene dominert av det katolske partiet Christlichsoziale Partei, men staten gikk langsomt i oppløsning fra 1933 da parlamentet ble oppløst og fram til oppstanden i Wien i 1934. Styret utviklet seg i retning av en korporatistisk fascistisk ettpartistat, kalt austrofascisme, under ledelse av Engelbert Dollfuß, og etter han var blitt drept, Kurt Schuschnigg. mini|left|Kurt Schuschnigg i 1936, med austrofascismens merke på venstre jakkelomme mini|Føderale østerrikske soldater ved hovedbanestasjonen i Wien 12. februar 1934 under oppstanden Austrofascismen hadde mer til felles med den italienske fascismen under Benito Mussolini enn den tyske nasjonalsosialismen. Mussolini støttet austrofascistenes tanker om østerriksk selvstendighet fram til han trengte tysk støtte til sin krigføring i Etiopia under den andre italiensk-abessinske krig noe som førte ham inn i en avhengighet av Hitler gjennom Roma-Berlin-aksen.
Pangermanske kretser hadde gjennom flere år presset på for å få til en stortysk løsning. De nasjonalsosialistiske myndighetene i Tyskland støttet opp under sitt østerrikske søsterparti DNSAP under ledelse av Arthur Seyss-Inquart i deres forsøk på å ta makten fra de austrofascistiske makthaverne.
25. juli 1934 ble Dollfuss drept i et nasjonalsosialistisk kuppforsøk, noe som førte til ny politisk uro som varte fram til august. De østerrikske nasjonalsosialistene flyktet da i stor skala til Tyskland, men fortsatte arbeidet for en sammenslåing derfra, mens de gjenværende nasjonalsosialistene skapte uro gjennom terroristangrep som krevde mer enn 800 drepte mellom 1934 og 1938.
Schuschnigg overtok som leder, og videreførte Dollfuss' politikk, hvor både nasjonalsosialister og sosialdemokrater ble internert i stor skala. Presset fra Tyskland økte imidlertid, slik at aksjonene mot nasjonalsosialistene opphørte etter 1936, og internerte nasjonalsosialister ble løslatt og sluttet inn i maktposisjoner.
Opptakten Hitler ivret for en sammenslåing, Anschluss, mellom Tyskland og Østerrike.
I 1938 ble det avslørt at DNSAP planla et kupp i Østerrike. Schuschnigg tok dette opp med Adolf Hitler under et møte i Berchtesgaden. Hitler benyttet anledningen til å presse Østerrike til å innfri en rekke tyske krav, blant dem at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hær satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg.
Kurt Schuschnigg, forbundskansler for Østerrike, var 12. februar 1938 på besøk hos Hitler i Berchtesgaden. Utenriksminister Joachim von Ribbentrop la der frem et utkast til en avtale som Ribbentrop forlangte underskrevet straks. Schuschnigg mente Ribbentrops krav var slutten på Østerrikes selvstendighet. Hitler truet med å sende tyske styrker inn i Østerrike innen tre dager. Hitler krevde blant annet at Arthur Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen og at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Schuschnigg skrev under en litt moderert versjon av dokumentet.
Schuschnigg gikk med på Hitlers krav og løslot fengslede nazister i Østerrike. Seyss-Inquart ble innenriksminister og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning 13. mars om Østerrike fortsatt skulle være en uavhengig stat.
Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seyss-Inquart, men gikk med på de andre kravene. Hermann Göring beordret Seyss-Inquart til å sende et telegram hvor han skulle etterspørre tysk hjelp, men han nektet, slik at dette ble i stedet sendt av en tysk agent i Wien.
Den 11. mars var Ribbentrop til lunsj hos Neville Chamberlain og lord Halifax i Downing Street, Winston Churchill var også til stede. Midt under lunsjen fikk en forvirret Chamberlain beskjed om Hitlers ultimatum til Østerrike. Ribbentrop skal ha forsøkt å trekke ut møtet lengst mulig for å hindre vertene i å foreta seg noe.
Anschluss var første steg i Hitlers søken etter «Lebensraum» (tyskernes «livsrom»), og styrket de tyske flankene mot Tsjekkoslovakia, da det spente forholdet mellom dem og tsjekkerne kunne utløse en større europeisk krig på grunn av Hitlers krav til tsjekkerne om at de skulle overlate Sudetenland til Tyskland. Innlemmelsen opphørte etter Tysklands nederlag i andre verdenskrig i 1945. Hitler mål var opprinnelig et nazistisk Østerrike, men skal ha gått inn for full sammenslåing da han så velkomsten blant østerrikere og den britiske og franske regjeringens passitivtet.
Gjennomføring thumb|Den tyske rikskansleren Adolf Hitler og hans militære troppers triumftog gjennom Wiens gater 15. mars 1938 under anschluss. Innbyggerne jubler og gjør hitlerhilsen. mini|left|150px|Arthur Seyss-Inquart i 1938 da han overtok som guvernør etter anschluss, før han i 1940 ble rikskommissær i Nederland resten av krigen