FysiognomikkOppslagsordet «fysiognomikk» i Det Norske Akademis ordok er en foreldet lære om sammenhengen mellom menneskets psykiske egenskaper og dets fysiognomi, det vil si ansiktstrekk og ytre kroppsbygning. Tilhengerne av denne teorien hevdet blant annet at en person kunne ha samme karaktertrekk som et dyr de liknet på.
Ordet fysiognomi (fra det greske physiognomonia, av physis, «natur, vesen, karakter» og gnome, «erkjennelse, innsikt»)Oppslagsordet «fysiognomi» i Det Norske Akademis ordok brukes om utseende, spesielt ansikter, men også om kroppsfigur, (planters ytre oppbygning), landskapsformer (jordoverflatens morfologi og jordskorpens geognosmi) og annet.Oppslagsordet «fysiognomi» i Den store danske (dansk leksikon) I dag er alle former for systematisk lære om sammenhengen mellom fysiognomi og karakteregenskaper oppfattet som pseudovitenskap helt uten grunnlag i virkeligheten. På den annen side kan visse sinnslidelser og mentale tilstander vise seg i ansiktstrekkene, på samme måte som pannerynker, smilerynker og liknende kan fortelle noe om en person.
Mens ordet fysiognomi, også skrevet fysionomi, kan brukes mer nøytralt om «ansiktsform» og «ansiktsuttrykk», betegner fysignomikk «ansiktsgranskning» og den forlatte personlighetsforskningen som foretok studier og klassifikasjoner av ansiktstrekk og psykiske egenskaper.
Historikk
Fysiognomikk som vitenskap oppstod i antikken, med røtter tilbake til stoisismen og skriftet Physiognomonica som angivelig ble utformet av Aristoteles. Ideene fikk en oppblomstring under renessansenArtikkelen «fysignomikk» i Store norske leksikon (oppdatert 2012, fri gjenbruk) Den italienske naturfilosofen Giambattista della Porta (1535–1615) skrev blant annet De humana physiognomonia (utgitt i 1586). På 1600-tallet var læren imidlertid blitt redusert til en slags spådomskunst og selskapslek som tolket ansikter ut fra universelle personlighetstrekk og følelser, som frykt, stolthet, verdighet og sinne. På slutten av 1700-tallet kom det igjen en ny interesse for fysiognomien da den sveitsiske teologen Johann Caspar Lavater (1741–1801) publiserte Physiognomische Fragmente (1775-78). Den ble oversatt til engelsk i 1792 og kom stadig i nye utgaver fram til 1810.
Fysiognomien fikk en ny betydning innenfor medisinsk praksis og fysisk antropologi, men også innenfor helt andre området i samfunnet som romaner, teater og innenfor alle former for visuell kunst. Teorien skulle blant annet få stor betydning for framstillingen av mennesker i kunsten, spesielt i portretter. Lavater gikk ut fra at «ansiktet var sjelens speil». Han beskrev fysiognomien som læren eller kunnskapen om sammenhengen mellom det ytre og det indre menneske, den synlige overflaten og det usynlige innholdet. Siden da er mange absurditeter skrevet i fysiognomiens navn, for eksempel at en krokete nese tyder på gode lederegenskaper. Lavater kan likevel betraktes som en pioner innen personlighetspsykologien.
Se også Frenologi, lære fra 1800-tallet om hvordan sjelsegenskaper påvirker formen på hodeskallen Typologi, læren om typer i vitenskap og kunst (systematisk klassifisering og vitenskapelig inndeling) Skalleindeks, skallemåling, metode for å kartlegge «menneskeraser på grunnlag av hodeform Antropometri, læren om måling av menneskekroppen eller knoklene etter døde mennesker
Referanser
Eksterne lenker
The Sceptic's Dictionary – physiognomy Hvorledes kan man bedømme et menneskes karakter efter hans ytre? : små streiftog innenfor fysiognomikkens og karakterologiens område ( Allers familie-journal, 1926)
Kategori:Medisinsk historie Kategori:Psykologi Kategori:Menneskets anatomi Kategori:Pseudovitenskap
de:Physiognomik