Tristan und Isolde («Tristan og Isolde»), WWV 90, er et musikkdrama (opera) i tre akter med tekst og musikk av Richard Wagner. Den regnes som et av høydepunktene i operarepertoaret og er kjent for Wagners fremtredende bruk av kromatikk, tonal tvetydighet, orkesterfarge og harmonisk forholdning. Et kjent eksempel på disse trekkene kan høres i den såkalte Tristanakkorden som klinger allerede i operaens andre takt.
Wagner skrev musikken mellom 1857 og 1859, og operaen ble uroppført ved Königliches Hoftheater und Nationaltheater i München 10. juni 1865 med Hans von Bülow som dirigent. Wagner omtalte selv verket som «Handlung in drei Aufzügen», dvs. «handling» eller musikkdrama i tre akter.
Wagner baserte sin tekst på de keltiske middelalderfortellingene om Tristan og Isolde. Han kjente den høviske middelalderromanen Tristan av Gottfried von Strassburg (død mellom 1210 og 1220) og nyere adaptasjoner av stoffet, bl.a. av August von Platen og andre. I tillegg var Wagner inspirert av handling og motiver i Novalis’ Hymnen an die Nacht. Arthur Schopenhauers filosofi, spesielt boken Verden som vilje og forestilling, var også en viktig inspirasjonskilde.
Operaen fikk stor innflytelse blant vestlige klassiske komponister og ga direkte inspirasjon til komponister som Gustav Mahler, Richard Strauss, Alban Berg, Arnold Schoenberg og Benjamin Britten. Den omtales som en milepæl på vei bort fra konvensjonell harmonikk og tonalitet, og den la en vesentlig del av grunnlaget for den retningen klassisk musikk tok på 1900-tallet. Både Wagners tekst og musikk hadde stor innflytelse på de symbolistiske dikterne på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.
Komposisjon Wagner ble tvunget til å forlate stillingen som dirigent for Dresden-operaen i 1849, ettersom det var utstedt en arrestordre for hans deltakelse i den mislykkede maioppstanden. Han forlot sin kone Minna i Dresden og flyktet til Zürich, der han i 1852 møtte den velstående silkehandleren Otto Wesendonck. Wesendonck ble en tilhenger av Wagner og finansierte komponisten i flere år. Wesendoncks kone, Mathilde, ble forelsket i komponisten. Mens Wagner arbeidet med sitt episke hovedverk, Der Ring des Nibelungen, ble han fascinert av legenden om Tristan og Isolde.
Gjenoppdagelsen av germansk poesi fra middelalderen, inkludert Gottfried von Strassburgs versjon av Tristan, Nibelungenlied og Wolfram von Eschenbachs Parzival, hadde stor betydning for de tyske romantiske bevegelsene rundt midten av 1800-tallet. Historien om Tristan og Isolde er en essensiell romanse fra middelalderen og renessansen. Flere versjoner av historien eksisterer, den tidligste dateres til midten av 1100-tallet. Gottfrieds versjon, en del av den «høviske» grenen av legenden, hadde stor innflytelse på senere tysk litteratur.
Ifølge selvbiografien Mein Leben bestemte Wagner seg for å dramatisere Tristan-legenden etter at vennen Karl Ritter forsøkte å gjøre det og skrev:
«Han hadde faktisk gjort et poeng av å fremheve romansens lettere faser, mens det var den altomfattende tragedien som imponerte meg så dypt at jeg følte meg overbevist om at den skulle skille seg ut i dristig relieff, uavhengig av mindre detaljer.»
Denne innflytelsen, sammen med hans oppdagelse av filosofien til Arthur Schopenhauer i oktober 1854, førte til at Wagner befant seg i et «tungsinn skapt av Schopenhauer, som prøvde å finne ekstatisk uttrykk. Det var en slik stemning som inspirerte unnfangelsen av Tristan und Isolde.»
Wagner skrev om sine beskjeftigelser med Schopenhauer og Tristan i et brev til komponisten Franz Liszt (16. desember 1854):
«Da jeg aldri i livet mitt har nytt den sanne kjærlighetens glede, skal jeg reise et minnesmerke over denne vakreste av alle drømmer der kjærligheten, fra den første til den siste, for en gangs skyld vil finne fullstendig overflod. Jeg har i mitt sinn utviklet en Tristan og Isolde, den enkleste, men likevel mest fullblods musikalske forestillingen man kan tenke seg, og med det 'svarte flagget' som svaier til slutt skal jeg dekke meg til – for å dø.»
miniatyr|venstre|Mathilde Wesendonck (1850) portrett av Karl Ferdinand Sohn|266x266px
På slutten av 1854 hadde Wagner skissert alle de tre aktene til en opera om Tristan-temaet, basert på Gottfried von Strassburgs fortelling av historien. Mens de tidligste skissene stammer fra desember 1856, var det først i august 1857 at Wagner begynte å rette all sin oppmerksomhet mot operaen, og la Siegfried-komposisjonen til side for å gjøre det. Den 20. august begynte han med prosaskissen for operaen, og librettoen (eller diktet, som Wagner foretrakk å kalle det) ble fullført innen 18. september. Wagner hadde på dette tidspunktet flyttet inn i en hytte bygget på eiendommen til Wesendonck-villaen, hvor han i sitt arbeid med Tristan und Isolde lidenskapelig engasjerte seg i Mathilde Wesendonck. Hvorvidt dette forholdet var platonisk, er fortsatt usikkert. En kveld i september samme år leste Wagner det fullførte diktet til Tristan for et publikum som inkluderte hans kone, Minna, hans daværende muse, Mathilde, og hans fremtidige elskerinne (og senere kone), Cosima von Bülow.
I oktober 1857 hadde Wagner begynt på komposisjonsskissen til første akt. I løpet av november satte han imidlertid musikk til fem av Mathildes dikt, kjent i dag som Wesendonck-Lieder. Dette var et uvanlig steg av Wagner, som nesten aldri satte musikk til andre poetiske tekster enn sine egne. Wagner beskrev to av sangene - «Im Treibhaus» og «Träume» - som studier for Tristan und Isolde: «Träume» benytter et motiv som danner kjærlighetsduetten i akt 2 av Tristan, mens «Im Treibhaus» introduserer et motiv som senere ble forspillet til akt 3. Men Wagner bestemte seg for å skrive Tristan først etter at han hadde sikret seg en publiseringsavtale med det Leipzig-baserte firmaet Breitkopf & Härtel, i januar 1858. Fra dette tidspunktet av avsluttet Wagner hver akt og sendte dem til gravering før han begynte på den neste – en bemerkelsesverdig prestasjon gitt den enestående lengden og kompleksiteten til partituret.
I april 1858 oppdaget Wagners kone Minna et notis fra Wagner til Mathilde, og til tross for Wagners protester om at hun tolket det «vulgært», beskyldte hun først Wagner og deretter Mathilde for utroskap. Etter å ha utholdt mye elendighet, overtalte Wagner Minna, som hadde en hjertesykdom, til å hvile på et spa mens Otto Wesendonck tok Mathilde med til Italia. Det var under fraværet av de to kvinnene at Wagner begynte komposisjonskissen til andre akt av Tristan. Men Minnas retur i juli 1858 renset ikke luften, og den 17. august ble Wagner tvunget til å forlate både Minna og Mathilde og flytte til Venezia.
Wagner beskrev senere sine siste dager i Zürich som «et sant helvete». Minna skrev til Mathilde før hun dro til Dresden: «Jeg må fortelle deg med et blødende hjerte at du har lyktes med å skille mannen min fra meg etter nesten tjueto års ekteskap. Måtte denne edle gjerningen bidra til din sjelefred, til din lykke.»
Wagner avsluttet akt 2 av Tristan i sitt åtte måneders lange eksil i Venezia, hvor han bodde i Palazzo Giustinian. I mars 1859, av frykt for å bli utlevert til Sachsen, hvor han fortsatt ble ansett som en flyktning, flyttet Wagner til Luzern hvor han komponerte den siste akten, og fullførte den i august 1859.
Premiere miniatyr|høyre|Bayerische Staatsoper, München, hvor Tristan und Isolde hadde sin premiere i 1865 Foto: ca. 1900|252x252pk miniatyr|høyre|Malvina Schnorr von Carolsfeld (1825-1904) sang Isolde under verkets premiere i 1865.|354x354pk Tristan und Isolde viste seg å være en vanskelig opera å iscenesette, og Wagner vurderte forskjellige alternativer for lokale. I 1857 ble han invitert av en representant for Pedro II, keiseren av Brasil, til å iscenesette operaene sine i Rio de Janeiro (på italiensk, språket til den keiserlige opera); han fortalte Liszt at han vurderte å bosette seg i Rio, og at byen ville få æren av å premiere Tristan. Wagner sendte keiseren kopier av sine tidligere operaer for å uttrykke sin interesse, men ingenting mer kom ut av planen. Han foreslo da at premieren skulle finne sted i Strasbourg, etter at storhertuginnen av Baden viste interesse for prosjektet. Men prosjektet mislyktes igjen. Tankene hans vendte seg da til Paris, operaverdens sentrum på midten av 1800-tallet. Etter en katastrofal iscenesettelse av Tannhäuser ved Paris Opéra, tilbød Wagner imidlertid verket til Karlsruhe-operaen i 1861.
Da Wagner besøkte hoffoperaen i Wien for å øve med mulige sangere for denne produksjonen, foreslo ledelsen i Wien å iscenesette operaen der. Opprinnelig var tenoren Alois Ander ansatt for å synge Tristan, men viste seg senere ikke i stand til å lære rollen. Parallelle forsøk på å iscenesette operaen i Dresden, Weimar og Praha mislyktes. Til tross for over 70 prøver mellom 1862 og 1864, var det ikke mulig å sette opp Tristan und Isolde i Wien, og senere vant operaen et rykte som umulig å fremføre.
Det var først etter at kong Ludwig II av Bayern ble Wagners velgjører (han ga komponisten et sjenerøst stipend og støttet Wagners kunstneriske arbeid på andre måter) at det ble funnet nok ressurser til å få til premieren av Tristan und Isolde. Hans von Bülow ble valgt til å dirigere produksjonen ved Nationaltheater i München, til tross for at Wagner hadde en affære med hans kone, Cosima von Bülow. Selv da måtte den planlagte premieren 15. mai 1865 utsettes frem til Malvina Schnorr von Carolsfeld, som hadde rollen som Isolde, fikk stemmen tilbake fra heshet. Verket hadde til slutt premiere 10. juni 1865, med Malvinas ektemann Ludwig i rollen som Tristan.
21. juli 1865, etter å ha sunget rollen bare fire ganger, døde Ludwig plutselig – noe som førte til spekulasjoner om at anstrengelsen som var involvert i å synge Tristan, hadde drept ham. (Stresset med å utføre Tristan har også kostet livet til dirigentene Felix Mottl i 1911 og Joseph Keilberth i 1968. Begge mennene døde etter å ha kollapset mens de dirigerte operaens andre akt.) Malvina sank i en dyp depresjon etter ektemannens død, og sang aldri igjen, selv om hun levde i 38 år til.
I noen år deretter var de eneste utøverne av rollene et annet mann-kone team, Therese og Heinrich Vogl.
Fremførelseshistorikk Den neste produksjonen av Tristan var i Weimar i 1874. Wagner ledet selv en annen produksjon av Tristan i Berlin i mars 1876, men operaen ble først fremført i hans eget teater under Bayreuth-festivalen etter hans død; Cosima Wagner, enken hans, var ansvarlig for denne fremførelsen i 1886, en produksjon som ble godt mottatt.
Den første produksjonen utenfor Tyskland ble gitt ved Theatre Royal, Drury Lane, London i 1882; Tristan ble fremført av Hermann Winkelmann, som senere samme år sang tittelrollen i Parsifal i Bayreuth. Den ble dirigert av Hans Richter, som også dirigerte den første Covent Garden-produksjonen to år senere. Winkelmann var også den første Tristan i Wien, i 1883. Den første amerikanske fremføringen ble holdt ved Metropolitan Opera i desember 1886, dirigert av Anton Seidl.
Musikalsk betydning Partituret til Tristan und Isolde har ofte blitt sitert som en milepæl i utviklingen av vestlig musikk. Wagner tar i bruk et bemerkelsesverdig utvalg av orkesterfarger, harmonier og polyfoni, og gjør det med en frihet som sjelden finnes i hans tidligere operaer. Den aller første akkorden i stykket, Tristan-akkorden, er av stor betydning i overgangen fra tradisjonell tonalharmoni ved at den oppløses til en annen dissonant akkord. Tradisjonelt løses en dissonerende akkord opp i en konsonerende akkord, men her oppløses den i en ny dissonerende akkord.
Taktene 1 til 3. av 1. akt. Tristanakkorden markert med rødt.